Etter finanskrisen så mannen med gitaren, Roar Dons, sin egen formue mer enn doble seg til milliarden og en plass i nedre del av Kapitals liste over landets rikeste. For øyeblikket er eieren av eiendomsselskapet Pellerin i Tromsø ute av den mye omtalte lista, men også ute av studio med sitt sjuende album. Denne regnfulle mandagen er det slippkonsert for plata «Sanger fra Nordens Paris». Det er en samling nyinnspillinger av gamle sanger og et nytt hjertebarn – låten «Guernica» preget av samtiden og av Picassos kunstverk med samme navn.

Halvannet århundre tidligere befinner en ung mann fra virkelighetens Paris seg i Norges hovedstad. Fabrikkeiersønnen Auguste Pellerin har i den franske hovedstaden kommet i kontakt med norske investorer og er kommet til Christiania for å gjøre forretninger. Franskmannen blir grunnlegger av, og etter hvert hovedeier i, Skandinavias første fabrikk for kunstig smør – også kjent som margarin. Allerede før norgespatentet for denne nye oppfinnelsen er formelt i orden, starter produksjonen i en ny stor fabrikk på Tøyen den 1. oktober 1876.

Familieforetak

Én av gjestene som tilbake hos Herr Nilsen venter på at Roar Dons skal ta plass foran mikrofonen er Johan H. Andresen Jr. De to har det til felles at de driver arvede familieselskaper, og har ved noen anledninger utvekslet erfaringer og kunnskap. Roar Dons rakk ikke å skrive Johan H. på gjestelista før Andresen selv hadde løst billett til konserten.

– Jeg hører ikke så mye på musikk at jeg kan si jeg har fulgt Roar, sier Andresen. 

– Noen av oss skriver og utgir ting som ingen vet om. Men det at Roar står på en scene og synger sine egne sanger, det syns jeg er veldig flott og spennende.

Overalt i lokalet er Roars kone Sif Vik, som sørger for det som ser ut som en uendelighet av praktiske oppgaver.

– Han kan jo ikke stå og spille hele konserten nå når lokalet er nesten fullt, utbryter hun oppgitt over lydprøven som drar ut i tid. Sif er ikke bare den som sørger at for eksempel LP-platene blir hengt opp for salg ved inngangen. Hun er Roars andre kone og fødselshjelper for hans musikalske renessanse. Til sekstiårsdagen i 2014 hadde hun ordnet lokale til det som ble hans første konsert i nyere tid. Den gang utelukkende med coverlåter på Bastard, et trangt kjellerlokale i hjembyen. I hemmelighet ble det gjort opptak som ble til Roars første musikkutgivelse. Siden har det blitt musikalsk samarbeid med Steinar Albrigtsen, Anneli Drecker og Mari Boine, for å nevne noen.

Ikke minst er det viktig at to av barna stiller opp for pappa når de ikke er opptatt som henholdsvis skuespiller og musiker. Den tredje, Marcus, stiller hver dag som utviklingsdirektør i familieselskapet. Sif forteller at noen av jentene som husker Roar fra scenen i Tromsø på 60-tallet nå kommer på konsertene og takker henne for å ha trukket ham frem i lyset igjen.

Roar fortsetter lydprøven med små smakebiter av nesten hele repertoaret mens Johan H. Andresen snakker videre om verdien av at folk er bredere og for eksempel ikke bare driver med business. 

– Sånt gjør jo mennesker mye mer interessante, sier han, og nevner at noen samler på biler, som et eksempel. Det kan være mye mindre materialistisk enn det ser ut som, mener Andresen. 

– Det kan ligge en følelse, eller mye følelser også bak en sånn samling, og det er gjerne sånne folk som tar vare på ting.

Forveksling og forargelse

En annen samler er den franske margarin-gründeren Pellerin. I løpet av få år ble det kunstige smøret et stort produkt, og for Norges del en netto eksportvare målt i millioner tonn. Margarinet avstedkom ikke bare arbeidsplasser og formuer, men også lover. For eksempel ble både produksjon og salg tidlig forbudt i flere av de amerikanske delstatene. I de skandinaviske landene ble strenge lover vedtatt med sikte på at margarin ikke skulle forveksles med ekte vare; hverken i produksjon, omsetning eller markedsføring. Myndighetene krevde spesifikk merking av margarin, og endatil særegen form på pakningene. Noen husker sikkert at margarin langt ut på 80-tallet ble pakket og solgt som kuber, mens meierismør ble levert som flatere, avlange prismer. Den dag i dag finnes det likevel, ifølge NRK tidligere i uken, mennesker som ikke ser forskjellen, og stefedre som gir barna margarin når de ber om smør.

Fra kunstig smør til ekte kunst

For den franske gründerens del ble kunstsmør-formuen vekslet inn i ekte kunst. Pellerin oppholdt seg for det meste i Norge de ti første årene etter oppstarten av fabrikken på Tøyen, men fikk også etablert fabrikker i en håndfull andre land. Deretter dro han hjem, og var i tre tiår norsk generalkonsul i den franske hovedstaden. Han var behjelpelig med anskaffelser av fransk kunst til Nasjonalgalleriet, og overlot samme museum Adolph Tidemands maleri «Gudstjeneste i en Norsk Landskirke» som gave.

Selve oppstarten og produksjonen av margarin på 1880-tallet var nok ganske grisete, særlig i begynnelsen. Da var utgangspunktet slakteavfall og animalsk fett. 

Råvarene ble levert av byens slaktere, for vekselvis småkoking i imitert magesyre og spyling med kaldt vann i digre kar og gryter. 

Det var først noe senere og gradvis at margarin ble det vegetabilske produktet vi kjenner i dag. Men grisete vil noen også si at det ble, da næringsmiddelproduksjonen ble konvertert til dagens eiendomsselskap. Mer om det senere. 

Som nevnt flyttet grunnleggeren tilbake til Frankrike, og Pellerins etterkommere solgte seg ned og ut av selskapet på 50-tallet. De neste noen og tretti årene var flere ansatte medeiere i arbeidsplassen. Én av dem var bestefar Roar Dons Sr., og etter hvert pappa Karl Jacob Dons. Med det statlige Utbyggingsprogrammet for Nord-Norge, kjent som Nord-Norge-planen, så Karl Jacob Dons muligheten for – og fikk faren med på – å flytte margarinproduksjonen til Tromsø. Pellerin var blitt et bredere selskap, og den opprinnelige fabrikken på Tøyen ble til Oslo Kjeksfabrikk og senere Sætre.

På kanten av stupet

Tromsø 1989: Roar Dons står med arven etter far og bestefar i hendene – og ryggen mot veggen. Selve næringsmiddelvirksomheten med teknologien og maskinparken eies nå av Mustad. Og det er nå det blir grisete igjen, ifølge Roar. Pellerin eier bare bygningene, og tror de har et leieforhold med lange perspektiver. Men Roar forteller:

– Jeg tror pappa følte seg lurt da vi skjønte at Mustad først og fremst hadde rigget matvareselskapet for et salg, og kanskje ikke på noe tidspunkt planla å bli i Tromsø. Så innrømmer Roar for så vidt at også han lurte faren – i beste hensikt.

– Pappa ville jo veldig gjerne videreføre produksjonen og det Pellerin alltid hadde vært, men jeg skjønte før ham at det ikke kom til å skje.

Så mens pappa Dons var i USA, aksepterte Roar et tilbud fra Mustad om å la produksjonen gå på sjøen, mot at Mustad fulgte kontrakten og betalte leie for de tomme fabrikkene i to år til. Karl Jacob var skuffet og ublid da han kom tilbake, men: 

– Pappa skjønte etter hvert at grepet som var tatt, var det eneste riktige.

Tomme fabrikklokaler i en tom bydel var kanskje ikke mye å stå igjen med, om man sammenligner hva grunnleggeren Pellerin i sin tid fikk ut av av margarin-eventyret: Store samlinger med kunst som det fortsatt snakkes om. 

Mest berømt er den store samlingen Cezanne-verker som delvis ble testamentert til Louvre. Og attpåtil var det for eksempel rom for et bidrag på 7.235 kroner til Roald Amundsens sydpolekspedisjon i 1909. For Roar Dons 80 år senere ble det år med hardt arbeid, delvis som forvalter for andre eiendomsbesittere i Tromsø. Selskapet Pellerin var igjen forbundet med overflod og suksess, kunst og kultur. Og nå velger Roar Dons det siste:

– Det føles utrolig godt å endelig si det, men det er helt sant! Musikken er like viktig for meg som selskapet nå. Og når jeg hører meg selv si det, føler jeg meg virkelig som et helt menneske.