Er amerikansk statsrente fortsatt beste estimat på risikofri rente? Hvordan kan det i så fall ha seg at markedsrenten (swaprenten) er lavere enn statsrenten?
I lærebøkene innen økonomi blir vanligvis risikofri rente definert som den renten stater som Norge og USA kan låne penger til i markedet. Lån til staten blir betraktet å være uten kredittrisiko og ha lav likviditetsrisiko.
Alle andre låntagere må i teorien betale et kredittpåslag over denne risikofrie renten, avhengig av hvilken ytterligere kreditt- og likviditetsrisiko et slikt lån innebærer for långiver. Som relativt nyutdannet økonom var det tøft å innse i 2015 at teori og virkelighet ikke samsvarte på dette området og stort sett ikke har gjort det siden. Den siste tids markedsuro i USA har bidratt til å skape enda større sprik mellom lærebok og virkelighet.
Swaprenten er den renten du kan oppnå dersom du ønsker å gjøre en fastrenteavtale i rentemarkedet gjennom å bytte en flytende rente mot en fast rente over en avtalt periode. Denne form for renteavtaler gjøres løpende av banker og andre aktører i markedet.
Historisk sett har swaprenten vært høyere enn renten på statspapir med samme løpetid. Differansen, kalt swapspreaden, har dermed vært positiv, i tråd med lærebokteorien som sier at du skal bli kompensert for ekstra risiko.
Høsten 2015 ble imidlertid tiårs-swapspreaden negativ og har vært det siden. Det skal nevnes at swapspreadene har vært negative også tidligere, men da kun unntaksvis. Den nylige markedsuroen knyttet til USAs innføring av høye tollsatser, førte til salg av amerikanske statsobligasjoner, som betyr høyere statsrenter.
Resultatet er at swapspreadene er blitt enda mer negative, da swaprentene har vært relativt stabile.
En negativ swapspread kan utnyttes av markedet gjennom en såkalt carry trade. Forenklet forklart, gjøres dette ved å lånefinansiere kjøp av statsobligasjoner med korte flytende lån som videre inngår i en rentebytteavtale.
Dermed kan man motta den faste renten fra statsobligasjonen og betale swaprenten. Når renten på statsobligasjonen overstiger swaprenten, vil det eksistere en arbitrasjemulighet ved å holde obligasjonen til forfall.
En slik arbitrasjemulighet skulle man tro at markedsaktører ville benyttet seg av inntil den var utlignet. Hvordan kan en slik situasjon fortsette å eksistere uten at «den usynlige hånd» griper inn?
Det er mange ting som påvirker dette forholdet, men kort oppsummert er en kombinasjon av regulatoriske forhold og tilbud og etterspørsel av statsobligasjoner det de fleste trekker frem som sentrale forklaringer.
Heldigvis er økonomilærebøkene også fulle av teorier om tilbud og etterspørsel som kan bidra til å forklare negative swapspreader. USAs statsgjeld utgjør nærmere 37 billioner dollar og det er dermed et rikelig tilbud av amerikansk statsgjeld i markedet.
Dette henger naturlig nok sammen med de store og økende budsjettunderskuddene, som forventes å gi økt tilbud av amerikansk statsgjeld også fremover. Hva som skjer med etterspørselen etter amerikanske statspapirer fremover er det knyttet mer spenning til når store kjøpere som Japan, Kina og Canada blir møtt med høye tollsatser.
Med dette som bakteppe kan man derfor diskutere om amerikansk statsrente fortsatt er beste estimat på risikofri rente.
Stephen Miran har skissert den såkalte «Mar-a-Lago-akkorden» som et mulig virkemiddel for å svekke dollarkursen for å styrke amerikansk industri. Denne løsningen går ut på å få eierne av amerikanske statsobligasjoner til å akseptere utsatt betaling av renter og avdrag i 100 år.
At USA ikke betaler renter og avdrag på statsgjelden som avtalt, innebærer at de i praksis misligholder sin betalingsforpliktelse. Da vil kanskje praksis endre teorien om risikofri rente for alltid?
