Spesielt bærekraft er et tema som vekker sterke reaksjoner, og når skattekronene pøses inn er det ekstra mange som rynker på nesen. Ifølge Limi er det “nesten ingen begrensninger for hvor mye penger enkelte mener bør brukes” på grønn omstilling. Han mener at det ikke er vel anvendte midler.

– Vi tror ikke på den aktive næringspolitikken som føres som en del av det grønne skiftet, og mener at hverken politikerne eller virkemiddelapparatet kan fastslå hvilke næringer som blir suksessnæringer i fremtiden, sier han og legger til: 

– Det er bedre å sørge for at næringslivet og bedriftene har de beste rammebetingelsene, slik at de selv kan ta de riktige beslutningene. 

Det grønne skiftet

• Statlig bidrag til Langskip: 20 mrd. kr. 

Intensjonene bak det grønne skiftet er selvfølgelig gode. I tillegg til utslippskutt, vil grønn omstilling kunne åpne nye verdikjeder der Norge potensielt kan ta en lederrolle “når oljen tar slutt”. 

En av disse er knyttet til CO₂-fangst og -lagring, som innebærer en rekke større prosjekter. Blant disse er Langskip, omtalt som “den største investeringen i klimateknologi i norsk industri noensinne”. Enkelt forklart skal man, rundt et tiår etter månekræsjlandingen på Mongstad, fange CO₂, transportere og lagre den under havbunnen. Det er Equinor, Shell og Total som står for frakt- og lagringsdelen, men også staten har en betydelig finger med i spillet. Kostnaden ligger an til å bli høy – hele prosjektet har en kostnadsramme på rundt 30 milliarder kroner. Staten skal stå for 20 av milliardene.

Flere prosjekter kunne vært nevnt i denne sammenhengen, alt fra satsingen på havvind til alternative drivstoff og elektrifisering. Lite er imidlertid så kontroversielt som støtten til det potensielle batterieventyret – som kan være i ferd med å bli et slags mareritt. Næringen har det siste året opplevd flere skremmeskudd, deriblant den massive konkursen i Northvolt i Sverige. Her hjemme har ulike offentlige instanser ytt forskjellige former for støtte til aktører som Morrow og T1 Energy (Freyr), som begge har hatt utfordringer på hver sin kant.

– Det har så langt ikke vært spesielt vellykket, kommenterer Limi, som tror det er lite realistisk at norske virksomheter skal konkurrere med kinesiske bedrifter basert på etablert teknologi.

– Vi er veldig positive til ny teknologi og industriutvikling, og kanskje kan det offentlige av og til være en liten katalysator. Men det må baseres på realisme og hva vi har forutsetninger for i Norge.

Denne saken er en del av Kapitals artikkelserie om de mest kontroversielle offentlige “sløseprosjektene”. Se flere av prosjektene her.

Bistand, kunst og kultur

• Foreslått bistandsbudsjett 2025: 52,9 mrd. kr.  

Bistand og kostnader knyttet til innvandring er på mange måter et sensitivt tema, og et eksempel som mange vil mene at ikke er til etterfølgelse, har vi fått i USA, der bistandsorganisasjonen USAID var blant dem som ble først og hardest rammet av Musks sparekniv – med fatale konsekvenser.

Samtidig er bistand utvilsomt et område der staten vil kunne spare betydelige beløp. For 2025 foreslo regjeringen et samlet bistandsbudsjett på 52,9 milliarder kroner. I FrPs alternativ til statsbudsjett kuttes blant annet netto bistand til 0,7 prosent av brutto nasjonalinntekt, fra i underkant av ca. én prosent i dag. Dette vil gi en reduksjon i kroner og øre på rundt 13,5 milliarder kroner. FrP vil for øvrig også kutte milliardbeløp gjennom lavere innvandring og innstramming i ytelser og integreringstilskudd.

– Vårt utgangspunkt er at Norge ikke trenger å være helt på verdenstoppen innen bistand. Vi har foreslått å senke ambisjonsnivået til nivået FN anbefaler. De færreste land i verden ligger der i dag, så selv om vi senker nivået noe, vil vi fortsatt være et av landene som gir mest, mener Limi.

Et annet område der FrP ser mulige innsparinger, er kunst- og kulturfeltet. Samfunnseffektene her er vanskelige å kvantifisere, og det går relativt mye penger inn – i statsbudsjettet for 2025 foreslås det ca. 26 milliarder kroner til ulike kulturformål. FrP vil kutte i kulturbevilgningene med 5,7 milliarder kroner, først og fremst gjennom mindre penger til NRK samt lavere tilskudd til Norsk kulturfond og musikk- og scenekunstinstitusjoner.

Der ingen kunne tru at nokon skulle bu

• Kjøp av Meraker Brug: 2,65 mrd. kr. 
• Reversering av Solberg-regjeringens fylkesreform: 800 mill. kr. 

Gitt den usikre geopolitiske virkeligheten vises det stadig til at bosetting i distriktene er et sikkerhets- og beredskapsspørsmål, men i folks hverdag er nok argumenter knyttet til tilhørighet, kultur og tradisjon vel så viktige. Dette er også godt forankret i norsk politikk, og ett av to partier som har sittet i regjering i denne perioden har “tydelig desentralisering av makt, kapital og bosetting” nedfelt i sitt partiprogram. 

Men distriktspolitikken er ikke gratis. Senterpartiet kom inn i regjeringen med et smell, og en av de første sakene som ble tatt tak i var reversering av Solberg-regjeringens fylkesreform, til en kostnad på flerfoldige hundre millioner kroner. Blant øvrige omdiskuterte saker kan man ellers nevne kjøpet av Meraker Brug i Meråker kommune for 2,65 milliarder kroner.

I statsbudsjettet for i fjor foreslo regjeringen, som da fortsatt hadde Sp-folk i rollene som finansminister og kommunal- og distriktsminister, å bruke 67,4 milliarder kroner på “den brede distriktspolitikken”, en økning på 11,6 prosent fra året i forveien. Dette skulle blant annet sikre høyhastighets bredbånd til alle samt billigere og bedre flytilbud utenfor storbyene. 

Senterpartiet har, i likhet med Arbeiderpartiet, ikke besvart Kapitals henvendelse i anledning denne saken.

Denne saken er en del av Kapitals artikkelserie om de mest kontroversielle offentlige “sløseprosjektene”. Les om flere av prosjektene her.