Problemet i dag er at det hverken er det ene eller andre, ifølge Rødt-politikeren:

– Staten er en passiv eier – en strategi som gjør at det blir alene hjemme-fest i de statlige selskapene. 

Han er ikke alene om å være kritisk til endel av den statlige investeringsvirksomheten. Særlig dersom det tapes penger, blir det fort regnet som sløsing. 

Et vesentlig poeng er at målet for en god del statlige investeringer er “bærekraftig og mest mulig effektiv oppnåelse av sektorpolitiske mål” – ikke avkastning i seg selv. Hos FrP mener man at de statlige investeringene må kunne dokumentere suksesshistoriene, og at man må se på andre måter å utløse privat kapital. 

– Den fordelen man får når folk og bedrifter investerer egne penger, er at man blir mer opptatt av å måle samlet risiko opp mot fremtidig avkastning. I det offentlige systemet sitter pengene løsere. Det er vår store bekymring – at vi får altfor liten effekt ut av pengene, sier Hans Andreas Limi.

• Innovasjon Norge

Et av selskapene flere stiller seg skeptiske til, er Innovasjon Norge – “staten og fylkeskommunenes virkemiddel for å realisere verdiskapende næringsutvikling”. “Fullstendig bortkastet”, var budskapet til flere kilder i en artikkel i Finansavisen i mars. Blant dem var tidligere Argentum-sjef Joachim Høegh-Krohn og IT-gründer Jens Rugseth, som kom med følgende knallharde dom:

– Innovasjon Norge er et håpløst byråkratisk system der det har utviklet seg en konsulentpraksis som går ut på å hjelpe selskaper med å lage skattefunnsøknader som Innovasjon Norge godkjenner.

Dersom Rugseths kritikk faktisk har en kime av sannhet i seg, er det et åpenbart eksempel på sløsing. Innovasjon Norge har mangslungen virksomhet, men får hvert år milliardbeløp i offentlige tilskudd og forvalter ulike låne- og tilskuddsordninger, inkludert omstridte Grønn industrifinansiering, hvorav ikke alle tildelingene har vært like vellykkede.

I en kommentar til Kapital skriver administrerende direktør Håkon Haugli at de er åpne for diskusjon om verktøyene for å fremme forskning og innovasjon, men påpeker at Norge investerer mindre i dette enn sammenlignbare land.

– Innovasjon Norges oppgave er å avlaste risiko. Å utvikle kreftmedisin tar for eksempel lang tid og innebærer så stor risiko at kanskje få eller ingen tør. Men vi trenger vaksiner, og derfor bidrar det offentlige med risikoavlastning slik at noen vil ta sjansen, skriver Haugli.

Han understreker at Innovasjon Norge måler effekten av alt de gjør, hevder at bedrifter som får Innovasjon Norges hjelp gjør det bedre enn ellers like bedrifter, og at de scorer høyt på kundetilfredshet.

– Det store flertallet av våre medarbeidere kommer fra næringslivet og kjenner seg ikke igjen i påstander om at de er byråkrater med manglende innsikt i norske bedrifters behov. Vi jobber hele tiden med forenkling av våre tjenester, og ingen skal måtte leie inn konsulenter for å skrive søknad til Innovasjon Norge.

Denne saken er en del av Kapitals artikkelserie om de mest kontroversielle offentlige “sløseprosjektene”. Se flere av prosjektene her.

• Nysnø
  Avkastning 2024: – 14 % 
  Driftsresultat 2024: – 356,7 mill. kr. 

Den siste tiden har det blåst kraftig rundt Stavanger-baserte Nysnø Klimainvesteringer, som skal bidra til reduserte klimagassutslipp gjennom investeringer på kommersielt grunnlag, og er ledet av tidligere værmelder og gründer Siri Kalvig. Avkastningen så langt har vært av det bedrøvelige slaget, og klimainvesteringsfondet har blant annet vært inne i børstaperen Otovo, samt selskaper som konkursrammede Norsun og Morrow Batteries.

I begge ender av den politiske skalaen er man for å legge ned Nysnø.

– Hvorfor i all verden skal skattebetalerne betale for denne typen investeringer, som like godt løses i det private markedet, spør Hans Andreas Limi, og får langt på vei følge av Mímir Kristjánsson:

– Det hadde vært bedre om staten sa at innenfor visse områder tar vi kontroll og satser skikkelig. At Nysnø sitter som minoritetseier i det og det selskapet for at noen privatinvestorer skal få gevinst, skjønner ikke jeg, sier han.

Nysnøs direktør for strategi og samfunnskontakt, Ingvild Meland, bekrefter at det har vært noen krevende år for grønne investeringer.

– Verdiene ligger imidlertid i det vi bygger – selskaper, teknologi og et mer robust økosystem for grønn innovasjon. Vi driver ikke med støtte eller subsidier, men investerer på like vilkår med private eiere. Når vi selger, realiseres verdiene – og i selskapene vi har solgt oss ut av, har vi doblet pengene, skriver hun i en epost, og påpeker også at fondets investeringer har utløst betydelig privat kapital.

Nysnøs strategi er å være en aktiv minoritetsinvestor som påvirker gjennom styreposisjoner og dialog, og Meland mener at behovet fondet skal dekke er like aktuelt nå som ved etableringen i 2017.

– Det vi trengte da, trenger vi fortsatt. Klimaendringenes konsekvenser blir stadig tydeligere, samtidig som Norge fortsatt mangler vekstkapital. Å revurdere Nysnø vil si å svekke norsk innovasjon, gjøre oss mer avhengige av utenlandske løsninger og skru ned ambisjonsnivået for ny topplinjevekst i Norge.

• Kirkenes fondsforvaltning
  70 mill. kr. i tap siden oppstart
  

Et siste eksempel fra investeringenes verden, som riktignok ikke har kostet all verden, er Kirkenes Fondsforvaltning. Det hele startet da fire bransjeveteraner vant et stort anbud fra Innovasjon Norge og skulle forvalte et statlig investeringsfond på 270 millioner kroner fra den nordnorske byen, noe som endte med tap og krangling.

Da Nordlys tidligere i år kunne melde at fondet var vedtatt avviklet, viste regnskapet et tap på 70 millioner kroner siden oppstarten. Ifølge avisen hadde forvalterne imidlertid tjent 50 millioner kroner og satt på videre oppside dersom investeringene skulle vise seg å gå i pluss.

Tidligere daglig leder Hans Christian Dall Nygård mener kritikken som er fremsatt mot Kirkenes Fondsforvaltning er basert på manglende kunnskap og feilaktige forutsetninger. Han forteller at kostnadene tvert imot hadde vært lavere enn budsjettert og godkjent i anbudsprosessen da fondet ble besluttet avviklet. 

Videre viser han til at det akkumulerte underskuddet i regnskapet skyldtes forvaltningskostnader, konservative nedskrivninger i noen bedrifter og kun enkelte salgsgevinster, men ikke inkluderte urealiserte, forventede gevinster på aktive investeringer.

– Målet var å være med på å utvikle selskapene over fem til sju år. Man får ikke noen positiv regnskapsmessig effekt av investeringene før exit, og vi hadde ikke kommet dit, sier han.

Videre forsvarer han forvaltningshonoraret som normalt for et mindre fond, med et uvanlig mandat, som skulle bygges fra bunnen av. Han viser ellers til at kapitalen skulle øke i fondet, mens honorarene var fastsatt på forhånd.

Denne saken er en del av Kapitals artikkelserie om de mest kontroversielle offentlige “sløseprosjektene”. Se flere av prosjektene her.