– Det er masse kunst som er underpriset. Det er for eksempel rart at man kan få gullaldermalere såpass billig, påpeker Bjertnæs.

– Egentlig er det underlig at man kan få alt fra et landskap av Gude til sentrale norske modernister relativt rimelig, selv om prisene på modernister har begynt å forandre seg – mye på grunn av Nicolai Tangen, legger han til.

Oljefondssjef Tangen har samlet modernister en masse i mange år og med tykk lommebok og stor appetitt har han tatt et stort sveip i markedet, noe som igjen har påvirket prisene.

– Vi har blant annet prøvd oss på Else Hagen. Det var et bilde til 30.000 kroner, men så gikk det for 400.000 kroner. Vi så det på Tangens museum etterpå. Men vi har også et bilde av gullaldermaleren Hans Heyerdahl som jeg kjøpte for 7.000 kroner. Det dukket bare opp hos Blomqvist en morgen. I morgen kan det dukke opp et annet flott verk til en lav pris. Nasjonalmuseet har ikke fulgt opp det som jeg tenker er deres mandat, å opplyse om store norske kunstnerskap og holde den typen kunnskap i livet, mener den profilerte kunstneren.

– Hadde gått i pluss

Hva samler kunstnere på? Hvordan plukker de sine favoritter? Hvilke kunstnere mener de er underpriset? Og hvordan skal man gå frem hvis man vil begynne å samle på kunst, og man også vil tenke investering?

Kapital har møtt en av Norges mestselgende kunstnere og snakket med ham og kona hans om det å samle på kunst.

– Vi har vel rundt 100 bilder. Det er verdier for noen millioner kroner. Jeg tror vi hadde gått i pluss hvis vi hadde solgt, men det er vanskelig å tallfeste nøyaktig. Noen arbeider har også helt klart gått i minus, vedgår Bjertnæs.

– Hvis jeg hadde hatt ubegrenset med midler, hadde jeg samlet annerledes. Og skulle jeg bare tenkt på investering, hadde jeg også fulgt en annen strategi, sier Bjertnæs, som utdyper hva han ville ha gjort senere i intervjuet.

I denne videoen forteller Bjerntnæs om trykk av Picasso, Munch og sin egen samlermani:

Mange kjøpere på 400-listen

Sverre Bjertnæs ble genierklært før fylte 20 år, var tidligere Nerdrum-elev og tett med den nå avdøde kunstnestoren Håkon Bleken. 49-åringen er kritikerrost. Kunsten hans – malerier og skulpturer – er kjøpt inn av mange i finansbransjen, flere av dem er på Kapitals liste over Norges 400 rikeste, blant dem Christen Sveaas og Christian Ringnes. 

Ved siden av den utøvende karrieren, driver Bjertnæs galleriet Grafikk Oslo på Frogner, har blitt deleier i det nyåpnede Grafikk Flø i Ulsteinvik – og samler på kunst sammen med skuespillerkona Hanna-Maria Grønneberg.

Kapital har fått komme hjem til ekteparet, som bor i en Frogner-bygård i Oscars gate. Tre lange trapper opp i en ærverdig trappeoppgang og inn til høyre lever de med treåringen Hilmar og en mengde kunst.

– Vi har pusset opp alt etter vi kjøpte i 2021, og nå har jeg også fått atelier hjemme, forklarer Bjertnæs.

Gjemte kunst for kona

At kunstnerens atelier nå er hjemme har ført til oppdagelser.

– Endelig er det slutt på at du kjøper kunst og tar den med dit før du tør å ta den med hjem, sier Grønneberg. 

– Jeg gjemte litt ting på atelieret før. Jeg akklimatiserte bildene litt, vedgår han.

– Det er morsomt, og du er ikke den første som forteller en slik historie. Ble du sur da Sverre gjorde det, Hanna-Maria? 

– Nei, faktisk ikke. Men jeg vil at Sverre skal fortelle meg hva han har kjøpt. Jeg fikk behov for å si: “Ikke smugkjøp, liksom”. Jeg har aldri protestert på noen av kjøpene hans, sier hun og gjør seg klar for å gå på jobb.

Stor bredde 

I den romslige leiligheten henger det flust med bilder på veggene, som er malt i ulike toner av grått og grønngult. Den generøse takhøyden gjør at det er plass til langt mer kunst enn i moderne boliger, men det er ikke nok. Paret har også måttet ty til lager.

I samlingen er det arbeider av kjente navn som Munch, Picasso, Bleken – men også av utlendinger, gullaldermalere og unge kunstnere som er i startfasen av karrieren, en av dem er den belgiske Stevie Dix (35). 

– Hun er tilknyttet mitt nye galleri, Eiklid Rusten, sier Bjertnæs på noe avslepet trønderdialekt.

Han peker opp på et bilde i gangen før han geleider oss inn i et stort kjøkken.

Byttet galleri

Kunstneren har forlatt Galleri Brandstrup på Tjuvholmen. Før det igjen var han tilknyttet Galleri K. 

Til høsten åpner Bjertnæs ballet hos Eiklid Rusten, som Gard Eiklid og Petter Rusten starter opp i disse dager. Førstnevnte har drevet galleri Golsa i mange år, mens Rusten tidligere jobbet hos Brandstrup.

I august skal Bjertnæs stille ut i det nye galleriet sammen med den danske kunstneren Farshad Farzankia. Han har hatt kometkarriere i Danmark og er ikke er vist i Norge tidligere. Der skal Bjertnæs vise mye malerier, som er priset fra 70.000–450.000 kroner. 

Dagen Kapital møter kunstneren har han akkurat åpnet en utstilling i Trondheim kunstmuseum, “Blekens utvalgte: Sverre Bjertnæs”, og avduket et verk han har malt til det nye Radiumhospitalet, som Kapital nylig har omtalt.

– DNA'et til svartedauen

Bjertnæs byr på kaffe og tar seg en snus. Han er som alltid kledd i blazer, bukse og skjorte. Det er også antrekket han maler i. Vi setter oss rundt en kjøkkenøy. Bak ham henger et bilde som nettopp Bleken har malt, den nå avdøde trønderkunstneren som i mange år sto Bjertnæs nær – og vice versa. 

– Hanna-Maria og jeg var på besøk hos Håkon. Han malte oss. Du kan se det røde håret hennes og mopsen som vi hadde den gangen, forklarer kunstneren. 

På veggen ut mot Oscars gate henger et lysverk, en slags installasjon, av Lars Ramberg. 

– Det er DNA'et til svartedauen. 

Kjøpte sitt barneidol 

Et annet sted er tre arbeider montert over hverandre: Aage Storstein, Balthus – en greve og venn av Picasso og hvis malerier selges for opptil over 20 millioner euro på auksjon – og et verk av Halvdan Ljøsne.

– Gruppe 5-malerne har betydd mye for meg, sier Bjertnæs og henviser til kvintetten Ljøsne, Bleken, Roar Wold, Lars Tiller og Ramon Isern.

– Det er selvfølgelig mange andre også – Arne Ekeland, Jakob Weidemann, Gunnar S. Gundersen, Jens Johannessen, generasjonen før meg – i tillegg til Halfdan Egedius. Han var mitt barneidol. Egedius døde tidlig, bare 21 år gammel. Jeg har en liten tegning av ham også. Den dukket plutselig opp en morgen hos Blomqvist, et motiv fra Snorresagaen. Det kostet ingenting, rundt 10.000 kroner. Jeg mener at Egedius-tegningen er et lite norsk klenodium, og at Egedius – i likhet med Heyerdahl – er for lite aktualisert av Nasjonalmuseet.

– Et kjærlighetsbilde

Grønneberg svinger innom kjøkkenet en tur før hun må løpe ut. Det var med henne at denne samlingen startet. De så et Munch-trykk hos Blomqvist, motivet “Mot skogen”, et par som er tett omslynget foran nettopp en skog.

– Det var som at det var oss, sier Grønneberg om trykket.

– Sverre har lært meg veldig mye om kunst. Jeg har musiker- og teaterbakgrunn. Men Munch kjente jeg selvfølgelig til, og jeg har alltid vært veldig opptatt av hans kunst. Det var litt et kjærlighetsbilde.

– Ja, det var jo romantisk. Men det er jo det som motiv òg, tilføyer Bjertnæs.

– Munch-bildet var det første vi kjøpte sammen. Det var i forferdelig stand, nesten i biter, sier han om litografiet de betalte 40.000 kroner for.

Nå har de solgt det for omtrent det samme.

– Vært litt manisk

– Hvor ofte kjøper dere kunst? 

– I perioder har jeg vært litt manisk med å sjekke Blomqvist hver morgen for å se hva de har lagt ut av nye arbeider, vedgår Bjertnæs. 

– Nå er jeg roligere. Vi har tatt en liten pause fra kunstkjøp. Det er ikke lenge til vi får to nye arbeider av Fredrik Værslev. De har jeg byttet til samlingen. Jeg har også bilder av bestevennen min, Christer Glein.

Kunstneren forteller at mange av bildene har kommet til i relasjon til noe av det han jobber med. Det er en samling som består mye av litt tilfeldigheter, hvilke gallerier han er presentert av og hvilke trykkerier han har brukt. 

– I Danmark kom jeg for eksempel over Per Kirkeby. Hanna-Maria har bragt nye navn inn i samlingen. Før var den litt for mannsdominert. Nå har vi kvinner som Vanessa Baird, Else Hagen, amerikanske Francesca Woodman og finske Nina Roos. 

Bytter med kunstnere

I en lang gang er det montert overlys. Der henger det flust med det Bjertnæs kaller småbilder.

– Kunsten i samlingen er en blanding av at den er kjøpt på auksjon og gallerier og bytter.

– Hvordan gjør man når man bytter bilder? Er det noen form for verdivurdering eller kompensasjon hvis et arbeid er verdt mer enn et annet? 

– Det der er egentlig litt interessant. Det er ikke nødvendigvis sånn én-til-én målt i verdi. Men det er aldri mer enn et rent bytte. Kunstsamlingen vår er litt som en dagbok. Jeg har blant annet bilder av Arvid Pettersen, min første lærer på akademiet, forklarer kunstneren.

Munch og Picasso

Tilstøtende det romslige kjøkkenet ligger spisestuen. Her er det møbler i empirestil. Veggene er malt grå, det er papirarbeider av Munch og Picasso .  

Et av de beste kjøpene hans var Munch-trykket “Dødskysset”, som de kjøpte for 170.000 kroner. Nå anslår han at verdien ligger på 250.000 kroner.

– Det mange ikke vet, er at man kan få kjøpt Munch-trykk helt ned til 7.000 kroner – og opp til 20 millioner. De Munch-trykkene vi har er mellomdyre. Det samme gjelder for Picasso-trykkene. Picasso signerte alltid arbeidene sine, sier han. 

Kunstneren sier at han har lært mye om Munch og Picasso av sin tidligere gallerist Ben Frija, som driver Galleri K. 

– Apropos Picasso, det er en bragd hva Monica og Ole Robert Reitan har fått til på Pomo. I sommer skal museet stille ut 62 Picasso-malerier. Hun har samarbeidet med familien til Picasso, sier Bjertnæs om utstillingen som åpner 1. august i hjembyen hans Trondheim.

“Au, au”

Noen bilder har blitt med fra tiden før Bjertnæs møtte Grønneberg, selv om det meste røk i en skilsmisse. Deler av livet hans fra den tiden har han skildret i debutboken Mine bilder om kunst og alkoholisme, som kom i 2021. Det er mange år siden Bjertnæs ble tørrlagt. 

Det første maleriet han kjøpte da han var rundt 30 år, har paret nå i samlingen sin. Det er et bilde av Jørgen Dobloug. 

– Det var hos Kunstnerforbundet. Den ene veggen var dekket med et verk hvor det sto “Ha, ha”, og på den andre siden et annet verk med “Au, au”. Det måtte bli det siste.

– Har brent meg 

– Har du noen gang kjøpt noe og i etterkant tenkt “oi, det var ikke så lurt”?

– Nei, jeg vet omtrent hva jeg driver med, hva jeg liker og vil ha. Det er stort sett kjærlighet ved første blikk. Hvis det er større beløp, tenker jeg at jeg vil at bildet i hvert fall skal holde seg i verdi. 

– Er du streng når du legger inn bud og holder deg til en sum, eller lar du deg rive med?

– Jeg lar meg rive med og har brent meg. Men det er også litt av moroa med auksjon. Vi har ikke brukt en massiv del av våre inntekter på kunst. Det er gøy å kjøpe unge kunstnere og morsomt hvis man treffer på kjøpet. 

– Falt i verdi 

Bjertnæs sier at de selvfølgelig har arbeider som har falt i verdi etter de kjøpte dem, kanskje mer perioder enn enkeltkunstnere. 

– Det kan være gullalderbilder, som Heyerdahl-verket jeg nevnte, sier Bjertnæs.

Han forteller at da han vokste opp var situasjonen en helt annen. Gullaldermalerne hadde en helt annen status. 

– Nå er det nesten ingen som bryr seg om dem lenger. Dessuten var det vanligere å ha grafikk på veggene hjemme før. Foreldrene mine samlet på grafikk. Slik er det ikke lenger. Det bekymrer meg og er litt av grunnen til at jeg har startet med grafikkformidling selv.

– Det er kvinnenes tid

– Hvis du skulle tipse noen om hvordan begynne å samle på kunst, hva vil du råde dem til å gjøre?  

– Først og fremst se mye og finne ut hva man liker, og hva man egentlig er mest interessert i. Jeg tenker at man skal kjøpe det man liker. Og så, hvis man har tenkt å gjøre en pengeplassering, da må man tenke seg litt mer om.

– Og hvordan bør man tenke da?

– For eksempel gå til etablerte gallerister, hvis man er interessert i samtidskunst. Hvis man er interessert i eldre kunst, bør man følge med på auksjonshusene og lære seg hva prisdriverne er. 

– Hva er det?

– Det er hvilken oppmerksomhet de ulike kunstnerskapene til enhver tid har. Som når Harriet Backer blir hentet frem til en stor utstilling, eller Else Hagen nå. Nasjonalmuseet har et sterkt fokus på kvinnelige kunstnerskap.

– Hvem er den neste som museene plukker opp?  

– Det er kvinnenes tid. Kunstfeltet har vært opptatt av identitetspolitikk lenge. Museumsdirektører i Norge er stort sett kvinner. Nå har det blitt veldig mange profesjonelle samlere. Jeg tenker at det å samle på kunst kan være en veldig morsom hobby og også økonomisk forsvarlig hobby, bare man ikke gjør det helt feil. 

– Kjøpt hovedverker

– Hvis du hadde hatt ubegrenset med midler, ville du ha samlet som du gjør nå, eller ville du da gått for noe annet?

– Jeg ville ha samlet annerledes, trolig mer internasjonalt. Det er utrolig hva man kan få tak i hvis man følger med. Plutselig kommer man over en tegning av Balthus, for eksempel, som jeg gjorde med den som henger på kjøkkenet og betalte 100.000 kroner for, sier han.

Bjertnæs forteller at han ønsker å dreie samlingen mer mot yngre samtidskunst og internasjonale kunstnere etterhvert.

– Jeg har kjøpt mange arbeider, og mange billige verker. Skulle jeg samlet strategisk, skulle jeg kanskje gjort det annerledes, blitt veldig god på én ting og hatt mye av den. Jeg ville også ha kjøpt hovedverker – færre og større arbeider. Dess dyrere du kjøper, dess sikrere investering. Hadde du kjøpt et bilde til 500 millioner kroner, ville det garantert ha steget i verdi. Det bare å se på hvordan store samlere gjør det, som Sveaas, for eksempel, sier han og tilføyer:

– Men samtidskunst er selvfølgelig høyere risiko. Det jeg driver med selv er uforsvarlig dyrt sammenlignet med hva man kunne ha fått for samme pris av en avdød kunstner. Men hvordan markedet for samtidskunst vil utvikle seg blir spennende å se. Om man får med de unge til å kjøpe kunst, om de som er 30 år fremdeles vil kjøpe kunst. Det kan hende at kunst blir noe annet med svære museer som får rappere til å kuratere kunst, for eksempel, og at tiden for den gamle, borgerlige kunstsamlingen er over. 

Skyhøye transaksjonskostnader 

Fotografen lurer på om kunst kan sammenlignes med aksjer. 

– Ja, det kan det, men det er vanskeligere fordi formidlingshonorarene er så store. Galleriene tar 50 prosent, og auksjonshusene er ikke så langt fra det de heller. Hvis man skal tenke rent økonomisk, må man tenke annerledes med kunst. Kanskje samle til barna sine. Da kan det bli veldig bra. Med en kort horisont er det vanskelig. Når du selger et verk, er det skattefritt, og det kan jo gjøre en investering mer attraktiv over lang tid.

Bruker samlingen i egen kunst

Til slutt går vi en tur inn i atelieret, som ligger innenfor den mørke spisestuen med Munch og Picasso. Her er veggene hvitmalte. 

– Jeg tar ofte med et bilde inn hit, for eksempel et landskapsbilde av koloristen Thore Heramb. Jeg legger ikke skjul på at jeg henter inspirasjon fra andre malere. Da plukker jeg opp en fargenyanse eller en liten komposisjon. 

Da sønnen fylte to år, fikk han et lite bilde av Lars Elling, blant annet kjent som dommer i NRK-programmet “Portrettmesterskapet”. Men kunstnere pleier ikke å gi hverandre kunst i gaver, mener Bjertnæs.

– Hva med din egen kunst, regner du den til samlingen din?

– Nei. Men jeg vet at noen av kollegaene mine gjør det. Jeg har ingen av mine egne bilder på veggene heller. Det tror jeg hadde blitt slitsomt.