GJESTEKOMMENTAR
I juni overrasket sentralbanksjefen «alle» sjeføkonomer, meg selv inkludert, med et rentekutt. Det kommer godt med for både feriebudsjetter og investeringslyst. Men kunne det kommet tidligere? Ja, på tre ulike måter som jeg skal redegjøre for nedenfor.
Det er kanskje rart at vi ble overrasket over rentekuttet som kom. Samtlige sentralbanker i hele verden hadde kuttet renten i løpet av 2024 og 2025, med unntak av Japan, Russland, og Norge. Det var på høy tid. Norges Bank hadde nærmest lovet rentekutt i mars i år. Det ble utsatt på grunn av tall som viste at det fremdeles var god fart i norsk økonomi. Snarere enn å bli overrasket over rentekuttet burde vi kanskje ha forventet at det kom langt tidligere. Men årsakene til at rentekuttet kom først nå er villet politikk fra Norges Bank, partene i arbeidslivet og regjering og Storting.
Mer vekt på inflasjonsmålet
Norges Bank har først og fremst et mål om å holde prisveksten lav og stabil, rundt 2 prosent. Men sentralbanken har også et annet mål: Høy og stabil produksjon og sysselsetting. Dersom Norges Bank utelukkende hadde lagt vekt på prisveksten, hadde den vært mer offensiv med renteøkningene, og da hadde den også kommet tidligere i gang med rentekuttene. Norges Bank har altså lagt vekt på kapasitetsutnyttelse og å unngå høy arbeidsledighet.
Norges Bank har stått i valget mellom seigpining og hestekur – mellom å vente og håpe at inflasjonen gir seg, eller å kutte hardt og risikere høy arbeidsledighet. Det er ikke et enkelt valg. Den har valgt å holde renten på et moderat høyt nivå lenger enn de fleste andre sentralbanker. Norges Bank har lykkes med å holde arbeidsledigheten nede – men til en høy kostnad for husholdningene med boliglån.
Mer tilpassede lønnsoppgjør
Frontfagsmodellen har tjent norsk arbeidsliv svært godt. Den markedsutsatte, eksportrettede industrien setter rammen for lønnsoppgjøret ut fra hva industrien tåler, og øvrige sektorer følger i praksis slavisk lønnsdannelsen fra industrien. Men de siste par årene har vi hatt en situasjon som passer dårlig med frontfagsmodellen. Den historisk svake kronen har gitt eksportrettet industri en eventyrlig lønnsomhet, til tross for kostnadsvekst. Fra 2022 til 2024 har kronen svekket seg hele 29 prosent mot amerikanske dollar. Eksportrettet næringsliv har dermed styrket sin konkurransekraft med 29 prosent. Deler av det har kommet arbeidstagerne til gode, gjennom svært generøse lønnsoppgjør på mer enn 5 prosent årlig lønnsvekst hvert av de tre årene. Dette overgår langt produktivitetsveksten i industrien.
Den høye lønnsveksten er et resultat av villet politikk, med en frontfagsmodell som over tid fungerer bedre enn noe annet alternativ.
Mindre ekspansiv oljepengebruk
Norges Bank har siden 2022 aktivt forsøkt å bremse den høye aktiviteten i norsk økonomi gjennom renteøkninger. I samme periode har finanspolitikken i økende grad motarbeidet pengepolitikken, ved å gi gass i norsk økonomi. Siden 2022 er oljepengebruken økt med nær 50 prosent, og de to siste årene har regjeringen og stortingsflertallet valgt «all time high» for økningen i oljepengebruk.
Vi måler gjerne økningen i oljepengebruk mot landets samlede verdiskaping (trend-BNP), og får et tall som kalles budsjettimpulsen. Det forteller hvor hardt regjeringen trykker på gasspedalen i norsk økonomi.
Regjeringen har valgt å løse problemene de har stått overfor ved å øke oljepengebruken fremfor å prioritere. Riktignok skyldes mye av årets økning i oljepengebruken den ekstraordinære støtten til Ukraina, som i liten grad påvirker norsk økonomi. Den er det derfor riktig å holde utenom. På samme måte som to andre ekstraordinære budsjettøkninger: Finanskrisen i 2009 og corona-krisen i 2020. Når vi justerer for disse tre ekstraordinære budsjettøkningene ser vi at ingen tidligere regjering har ført en like ekspansiv finanspolitikk de siste 20 årene.
Dette er resultatet av villet politikk. Ønsket om å løse reelle problemer og gi vanlige folk bedre økonomi har imidlertid skapt større problemer for vanlige folk i form av økte utgifter til boliglån.
Rentekuttet kunne kommet mye før
Det er ikke noe særegent ved norsk økonomi som tilsa at rentekuttet måtte vente til juni i år. Både Norges Bank, partene i arbeidslivet og stortingsflertallet kunne gjort sitt til at rentekuttet kom tidligere. I deres avveininger har andre viktige hensyn veid tyngre enn hensynet til norske boliglånskunder og rentesensitivt næringsliv. Det er forståelig, men bør være en lærdom til neste gang inflasjonen slipper taket.
Av sjeføkonom, Tore Grobæk Vamraak, Sparebanken Norge
