Trenger vi fortsatt en kåring av Norges mektigste kvinner?

Hvert år stiller vi i Kapital-redaksjonen oss dette spørsmålet. Norsk likestilling er tross alt kommet langt på mange områder – kvinner er i flertall ved universiteter og høyskoler, kvinner deltar bredt i arbeidslivet, vi har et godt system for barneomsorg, vi har et sterkt likestillingslovverk og vi har kvinner i toppen av politikken, næringslivet, bank og finans, organisasjonslivet, mediebransjen og helsesektoren m.m.

Men spørsmålet rommer også en viktig erkjennelse: At ingenting av dette kom av seg selv, og at posisjoner aldri er sikret for evig. Likestilling og mangfold er ikke stabile sluttprodukter – de må vedlikeholdes, forsvares og feires.

Dette gjelder særlig nå. De siste årene har vi vært vitne til en urovekkende internasjonal dreining: land som USA, Argentina, Ungarn og flere i Midtøsten har innført tiltak som svekker kvinners rettigheter, knebler mangfoldsarbeid og marginaliserer minoritetsgrupper. Offentlige DEI-programmer (Diversity, Equity, Inclusion) forbyr i økende grad både kjønnsmangfold og LHBTQ+-synlighet. Departementer for likestilling og inkludering legges ned over en lav sko verden over. Pride-parader forbys. Lovgivning knebler undervisning og medieomtale om bl.a. transpersoner.

Dette skjer ikke bare i avsidesliggende diktaturer, men i verdens største demokratier. Når Mississippi, Budapest og Buenos Aires begrenser like muligheter og innskrenker ytringsrom, er det et varsel – også til Norge. Vi må vite hva vi risikerer å miste.

I USA ser vi nå hvordan landet kvitter seg med noen av sine mest kompetente ressurser – ikke på grunn av manglende ferdigheter, men fordi de ikke passer inn i et ideologisk narrativ. Oberst Bree Fram, med 25 års fartstid i det amerikanske forsvaret og spesialkompetanse innen romforsvar, ble sparket fordi hun er transperson. Flere tusen andre minoriteter har allerede forlatt militæret. Slik svekkes både mangfold og beredskap – tilsynelatende bevisst.

Kontrasten til Ukraina er derfor slående. Midt under invasjon og krig satser landet, i motsetning til Russland, på bred mobilisering. Kvinner bidrar tungt – både på fronten, i sivilsamfunnet og i redaksjoner. Der er mangfold blitt en styrke, ikke en trussel.

Dette er bakteppet når vi i Kapital i år inviterer Oksana Brovko, redaktør og leder for Media Resilience in Wartime Ukraine, til vår kåring av Norges mektigste kvinner i Arendal. Hun er et levende eksempel på hvordan likestilling og ytringsfrihet kan være bærebjelker og konkurransefortrinn i et lands forsvar og fremtid.

Spørsmålet vi reiser til Brovko, og som dere kan lese mer av på side, er alvorlig: Kan høyere grad av likestilling og mangfold faktisk være med på å vippe krigen i Ukrainas favør? Når et samfunn mobiliserer hele sin befolkning – ikke bare halve – får det større kapasitet. Når man inkluderer ulike erfaringer, bygger man robusthet.

I så fall er likestilling og mangfold mer enn rettferdighet. Det er strategi. Og mektige kvinner er mer enn forbilder. De er forsvarsverk.

Så når store deler av verden skrur klokken tilbake, setter vi i Kapital foten ned: Likestilling er ikke bare en menneskerettighet. Det er smart, og mangfold kan som ytterste konsekvens utgjøre “vinn eller forsvinn” for et land.

Men denne makten må overvåkes og debatteres – ellers forvitrer den. Derfor trenger vi fremdeles oversikten, kunnskapen, rollemodellene og diskusjonene som listen over Norges mektigste kvinner forhåpentligvis tilfører.