– Jeg nektet å bli den som la rederiet i grus. Derfor var jeg fast bestemt på å bygge det opp igjen, sier Eitzen til Kapital.

Små skritt

Den nå 71 år gamle milliardæren tilhører en av Norges eldste rederifamilier. Da han startet i familierederiet Tschudi & Eitzen i 1980, var utgangspunktet seks gamle OBO-panamaxskip. Han kom inn på et dårlig tidspunkt: Markedet var svakt og skipene tjente ikke nok til å dekke gjelden. Seks år senere var rederiet konkurs.

– Vi måtte selge alle båtene og legge ned de skipseiende selskapene, forteller Eitzen.

Den trange begynnelsen skulle imidlertid markere startskuddet for en bemerkelsesverdig karriere, preget av opp- og nedturer. Eitzen begynte fra scratch, og med små skritt bygget han seg opp igjen. Via oppkjøp i Danmark fikk han kontroll over både bulk-, kjemikalie- og gasskip. Samtidig satset han på ship management og supply.

– Vi hadde bare 10.000 dollar i startkapital. Jeg har aldri sett på meg selv som en milliardærarving. Det vi drev med på 80-tallet og utover var langt unna glamorøst. Det handlet om å overleve, forteller han.

Konkurs nummer to

Etter flere år med gradvis oppbygging og ekspansjon begynte familien å se resultater. Gjennom 1990-årene vokste rederiet betydelig, og ved inngangen til 2000-tallet sto konsernet klar for en ny æra. I 2003 ble Camillo Eitzen & Co børsnotert. Tre år senere ble det også ringt i bjellen for Eitzen Chemical og Eitzen Maritime Services. På toppen kontrollerte konsernet 250 skip, med 7.400 ansatte i 32 land.

– Vi var et industrielt shippingkonsern med gode kontrakter i bunn. Bankene regnet oss med 73 prosent egenkapital i Eitzen Holding sommeren 2008. Alt så solid ut, sier Eitzen.

Da finanskrisen traff høsten samme år, forsvant imidlertid hele grunnlaget. Ratene stupte fra 40-60.000 dollar dagen til under 2.000. Lasteierne fikk ikke finansiering, båtene ble liggende stille og likviditeten forsvant.

– Det var bittert. Vi hadde fantastiske organisasjoner, dyktige folk og en industriell base som fungerte, men vi hadde tatt opp bankgjeld i holdingselskapet og pantsatt børsaksjene. Da var løpet kjørt, sier han.

Eitzen, som i 2008 var god for 1,6 milliarder kroner, tapte alt – nærmest over natten. Selve rederiene gikk aldri konkurs, men Eitzen Holding leverte oppbud. Likevel nektet Eitzen å gi seg.

– Det var utålelig å skulle tape alt. Jeg hadde kjøpt over 400 skip i mitt liv, og var nødt til å bygge opp igjen en base. Jeg bare måtte, sier han.

Vendepunktet

Første steg ble små andeler i enkeltprosjekter. Han fikk en liten bit i et gasskip, et bulkskip og litt aktivitet i ship management. Etter hvert fikk han kjøpt et skip rimelig i Japan, finansiert gjennom en club deal med venner og kjente i Oslo.

Vendepunktet kom i 2018, da han sammen med partnere fikk kjøpe konkursboet Herning Shipping i København, senere omdøpt til Christiania Shipping. Gjennom hard effektivisering, bedre teknisk drift og fokus på lønnsomme kontrakter, snudde de virksomheten fra tapsbombe til break-even – og senere overskudd.

– Det var starten på comebacket. Jeg jobbet fire dager i uken i Danmark i flere år, og vi klarte å snu det rundt, forteller han.

Personlig lærte rederen én ting av konkursen som har vært viktigere enn alt annet siden:

– Å aldri bygge gjeld i holdingselskapet!

Eventyrlig vekst

De siste årene har veksten tiltatt. I 2022 tok sønnen Fridtjof Camillo over som konsernsjef. Det er han som skal styre skuta videre, mens familieoverhodet fungerer som arbeidende styreleder.

– Det var helt topp at han ville det. Jeg tror hele organisasjonen fikk en ny giv, samtidig som jeg fikk konsentrere meg om prosjekter og utvikling. Han har absolutt innfridd, sier Eitzen.

Også sønn nummer to, Nicolai, har kommet inn som partner i rederiet, og har hovedansvar for E-Capital, som driver med finansiering og prosjekter i Asia.

I fjor kjøpte Christiania Shipping tilbake deler av virksomheten i Spania som Eitzen selv hadde bygget opp tidligere. Og gjennom Navquim Holding sikret de kontroll over 13 skip slik at de kom opp til en flåte på 29 kjemikalietankskip, pluss to nybygg. I tillegg kjøpte Eitzen tilbake elleve LPG-skip fra Atle Bergshaven i 2020. Disse gikk fortsatt på kontraktene Eitzen inngikk i sin tid.

– Det var spesielt å få muligheten til å kjøpe tilbake noe av det jeg hadde mistet. Nå handler det om å konsolidere, fornye flåten og utnytte nye tekniske muligheter, sier Eitzen.

Eitzen-familien er tungt inne i utviklingen av fullelektriske skip gjennom Eitzen Electric. Her utvikles løsninger for batteridrevne konteiner-, LPG-, kjemikalie- og tankskip, som skal være optimale for korte og faste ruter. Batteriteknologien kommer fra Zen, en batterifabrikk i Tønsberg som ble startet av sønnen Fridtjof for fem–seks år siden.

– Med disse batteriene utvikler vi skip som kan gå helt på strøm. Vi har fått Enova-støtte, og ser store muligheter. Det er absolutt fremtiden, sier rederen.

Han tror samtidig på fortsatt styrke i kjemikalietankmarkedet.

– Småsegmentet vi opererer i er attraktivt. Det er mange skip på vei ut, få nye aktører og gode muligheter for konsolidering. Det er her vi ser de beste mulighetene, sier han.

Politisk engasjert

Når samtalen dreier seg mot norsk politikk, blir Eitzen tydelig engasjert.

– Formuesskatten jager folk ut av landet. Og exitskatten er en begrensning på frihet. Norge trenger gründere og private eiere som kan bygge nye arbeidsplasser. Det får vi ikke med dagens system, sier han.

Han peker på at Norge i løpet av 1900-tallet har gått fra 2.000 selvstendige rederier til bare en håndfull igjen.

– Skal vi virkelig bare leve av råvarer – olje, laks og fisk? Vi kan ikke alle klippe håret på hverandre. Uten privat kapital stopper vi opp, sier han.

Hva har så lært ham mest – nedturen eller oppturen?

– Egentlig begge deler. I shipping må du ta risiko, ellers kan du ikke vokse. Jeg har alltid vært fremoverlent og risikovillig, mer enn generasjonene før meg. En risikosky reder lykkes sjelden. Det har gitt både oppturer og store nedturer, sier Eitzen.

Shipping har vært hele hans liv. Nå er ansvaret i ferd med å gå videre til barna, men engasjementet er det samme.

– Jeg er mest stolt av at vi har klart å bygge en velfungerende organisasjon nok en gang, med et solid fundament. At neste generasjon vil drive det videre, gjør meg veldig glad.

Hele listen over Norges 400 rikeste publiseres i Kapitals nr. 33/34 og på Kapital.no torsdag 18. september.