Mens noen søker kulinariske fristelser fra menyen på Walaker Hotel, Norges eldste, har andre et ikonisk verdensarvsmykke i kikkerten: Urnes stavkirke kom på den ærerike Unesco-listen i 1979.

– Det er den romanske stilen som gjør Urnes så enestående, forteller generalsekretær Ola Fjeldheim i Fortidsminneforeningen, som eier åtte av dem.

Både ute og inne er de snirklete, bueformede utsmykningene inspirert av vikingtidens myteunivers, med dyr- og drageaktige fabeldyr på ytterveggens søyler og dype relieffer. Norges 28 stavkirker er blant vårt lands viktigste bidrag til verdensarkitekturen, gjennom en byggetradisjon som ble skapt under kristningen av Norge.

Unesco-listen, forklarer Fjeldheim, hjelper oss å forstå de viktige sammenhengene mellom natur og kultur – som vil avgjøre vår fremtid. 

Selv har han vært en utrettelig fødselshjelper til besøkssenteret som snart tar form, i tett samarbeid med Riksantikvaren og støttet av lokale krefter, både private og offentlige.

Det var løftet stemning i lokalene til Fortidsminneforeningen da nyheten kom for et par år siden om en statlig budsjettildeling som vil gjøre det mulig å bygge et Visitor Center til 100 millioner kroner:

– Dette er gode nyheter både for en gryende og grønnere turisme, på et tidspunkt der internasjonale medier rapporterer om en «kulturkollisjon» som oppstår når feriedrømmer og trafikkaos møtes i norske fjordarmer.

Verdensarvens portvokter

Solvorn er det perfekte stoppested for turer inn i det norske fjord- og fjellandskapet. Veien derfra er ikke lang fra Urneskirkens familiegravsteiner til det monumentale fjellplatået som møter oss på vei mot Sognefjellplatået, med utsikt til glitrende breer og et tyvetalls topper over 2.000 moh.

Vesle Solvorn ligger som en åpen glenne mellom høye fjell. Allerede på 1300-tallet var Ornes høvdingsete og kirkested på den andre siden av Lustrafjorden. 

Her treffer vi Ole Henrik Nitter Walaker, travelt opptatt med å trimme blomster og trær i Walaker Hotels fargesprakende hage, bare et steinkast unna den lille fergekaien.

Etter Covid bestemte Walaker-familien seg for å rendyrke eksklusivitet og autentisitet for å tiltrekke seg et kresent klientell fra hele verden.

– Selv om vi måtte heve overnattingsprisene betydelig, kan vi notere venteliste blant våre gjester, som gjerne innbetaler kost og losji for opphold flere måneder i forveien, forteller Walaker.

Den innovative eieren ser også frem til åpningen av et besøkssenter på den andre siden av fjorden.

– Jeg ser min rolle på hotellet som en slags portvokter for Fortidsminneforeningens Unesco-verdier. Solvorns opprinnelse, for tusen år siden, både som møteplass og pilegrimsmål der tilreisende ble traktert med omtanke og god mat, kommer godt med også i dag, sier direktøren, idet han viser oss inn i det travle kjøkkenet hvor man i gamle dager avholdt «blot» til gudenes ære.

Under vårt opphold blir vi stadig minnet om at vi befinner oss på et sted hvor ni Walaker-generasjoner har perfeksjonert sitt håndlag med markens grøde – kortreist og delikat servert i naturskjønne omgivelser og elegante oppholdsrom.

Et motstykke til cruisetrafikken

Både Urnes og Walaker representerer et motstykke til den raskt voksende cruisetrafikken som truer med overturisme på mindre, sårbare steder.

– På Urnes gis ikke lenger rabatter til store grupper som kommer på besøk, forteller Ola Fjeldheim.

Fortidsminneforeningens mål – høyere inntekter pr. visitt – gir også bedre opplevelser for besøkende, som ofte kommer langveisfra for stavkirkeopplevelsen. Nå begrenses forhåndsbestilte guidede grupper til 25 personer av gangen i små, miljøvennlige busser.

«Et godt sted å bo er et godt sted å besøke», heter det. Det omvendte er ikke alltid sant. Stadig flere samfunn trues av turisme som påfører reisemålet flere problemer enn gevinster. Slike tanker preger stadig flere med vertskapsansvar på Vestlandet.

Som Heidi Hauge, destinasjonsansvarlig for Visit Sognefjorden AS, sier:

– Å telle antall turister er ingen god standard for å måle suksess.

Norges verdensarvsteder i fokus

Ikke alle vi treffer under Sognefjordturen, er imponert over det statlige engasjementet for å holde Norges prestisjetunge Unesco-steder i hevd. 

Flere mener bevilgningene ikke har holdt tritt med masseturismeveksten, verken her eller i det mest besøkte Unesco-reisemålet, Det vestlandske fjordlandskap, som omfatter Geiranger- og Nærøyfjorden.

Ord som «undervurdert», «underbudsjettert» og «underkommunisert» dukker opp. Som i vårt møte med den travle og frittalende Andreas Wiese, ordfører i Luster, utdannet både som samfunnsøkonom og jordbruker. Sammen nyter vi nytraktet kaffe og hjemmebakte kaker i den trivelige Lustrabui-kafeen nær Skjolden.

– Småskalaturisme er krevende overalt, spesielt i kystnasjoner hvor masseturisme på kjøl får fritt spillerom, mener Wiese.

Hans hverdag innbefatter familiens gårdsbruk, men i voksende grad utfordringer i form av et kommunalt veinett truet av flom, ras og tungtrafikk – og fra cruisegjester som blir «gratispassasjerer» når de kommer på dagsbesøk.

– Dette er noe vi må og kan gjøre noe med, mener han.

Flere av Norges mektigste nasjonalparker – Jotunheimen, Jostedalsbreen og Breheimen – møtes i nærheten. Naturrikdommen som omgir oss, kan ikke måles i penger.

– Vi må bli flinkere til å verne om reisemål som utløser grønne vinn-vinn-løsninger, både for vertskap og gjester. Våre fjorder er for dyrebare til å kun tjene gjestene på store cruiseskip – i hvert fall ikke hvis fartøyene forstyrrer eller forurenser omgivelsene.

– Månedlig blir vi minnet om hvordan og hvorfor klodens oppvarming fører til naturbaserte ulykker, sier ordføreren, ikke bare langs Sognefjordens smale veier, men ellers i vårt sårbare landskap.

Siste strandhugg underveis

Den siste fergen setter oss i land nær Kviknes Hotel i Balestrand, også eid av samme familie i mange generasjoner. For flere tiår siden bestemte man seg i Balestrand for å ta en posisjon som cruisefri destinasjon.

– Vi har mer å tape på inntekter som gir hotellet et preg av masseturisme. Vi føler vi har et sterkt og dypt ansvar for å ta vare på vår kultur- og naturkapital, sier Sigurd Kvikne.

Han anbefaler oss å ta den korte fergeturen tvers over fjorden til Vik, hvor den vakre Hopperstad stavkirke fra 1100-tallet er et landemerke som trekker stadig flere langveisfarende.

– Vi har valgt vekk cruisemarkedet, noe som har gitt oss positiv respons blant en voksende andel besøkende som misliker å betale dyrt for å ende opp på steder preget av masseturisme. Vår familie har jobbet lenge og intenst for å bevare utseendet og stemningen på stedet vi fikk i arv fra våre forfedre, sier Kvikne.

Tilbake i Bergen får han medhold av Nils Henrik Geitle, direktør for De Historiske, en kjede av 88 overnattings- og spisesteder, et tyvetalls av dem beliggende på Vestlandet i nærheten av plasser på Unescos verdensarvliste.

– Fortiden er rammen omkring hvordan vi ønsker å skape nye, attraktive historier for våre gjester. Vi ønsker å gi våre gjester minner de kan formidle til andre i fremtiden, sier bergenseren.