Som kjent bruker den nåværende amerikanske administrasjonen handelspolitikk og tollsatser til ulike politiske formål, og nylig har Trump forsøkt å insistere på å få EU til å innføre 100 prosent toll på import av varer fra Kina og India som straff for at disse kjøper russisk olje. Hensikten er å redusere Russlands valutainntekter og således tvinge president Vladimir Putin til å avslutte krigen i Ukraina.
Om dette forsøket lykkes – altså at Russland, India og Kina reduserer sin «internhandel» fordi India og Kina heller vil handle med EU og USA – vil det i så fall være et atypisk eksempel på tiden vi lever i.
Handelsdata over de siste tjue årene viser nemlig at integrasjonen innenfor Brics-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) vokser raskere enn både handelen mellom USA og Europa, og også raskere enn verdenshandelen totalt. De siste tjue årene har handelen innen Brics vokst omtrent seks ganger (fra 136 milliarder dollar i 2005 til 837 milliarder i 2024). Handelen mellom USA og Europa har kun vokst litt mer enn to ganger (fra 593 milliarder til 1.317 milliarder), og den totale globale varehandelen var knapt tre ganger større i 2024 enn i 2005.
Nå er det riktignok fortsatt slik at handelen mellom de to store blokkene, Brics og USA+Europa, er større enn summen av handelen innenfor hver av blokkene. I 2024 var verdien av varehandelen mellom blokkene omlag 2.600 milliarder dollar, 500 milliarder mer enn den samlede handelen innenfor hver av blokkene, som var 2.100 milliarder.
Men Ukraina-krigen har allerede hatt stor betydning. Handelen mellom blokkene falt med 14 prosent fra 2022 (3.100 milliarder dollar) til 2024 (2.600 milliarder).
For shipping innebærer denne «frakoblingen» en rekke konsekvenser, men handelen med energi-relaterte råvarer skiller seg spesielt ut. Siden 2021 har 70 prosent av den totale veksten i handel innenfor Brics vært drevet av økt handel med slike råvarer, hovedsakelig olje.
Dersom Europa faktisk innfører betydelige tollsatser på handel med India og Kina, vil dette sannsynligvis redusere importen til Europa av container-varer fra disse landene. Det vil åpenbart være negativt for containermarkedet, ettersom europeisk import utgjør omlag 20 prosent av det globale containermarkedet, og importen fra Asia utgjør omtrent 80 prosent av Europas import.
Men dersom trusselen om høyere tollsatser faktisk virker, og russisk oljeeksport ikke lenger tillates importert til Kina eller India, vil det i stor grad begrense mulige markeder for russisk eksport. Disse to landene står nå for omtrent halvparten av Russlands sjøbårne eksport på cirka 5 millioner fat per dag, som benytter seg av den etter hvert mye omtalte «skyggeflåten». Videre må antagelig også India og Kina øke importen fra andre oljeeksportører, men denne erstatningsoljen kan ikke bruke skip fra skyggeflåten i samme grad. Det vil sannsynligvis bidra til høyere etterspørsel etter ikke-sanksjonerte oljetankere og derfor være positivt for det «normale» tankmarkedet. En annen sannsynlig konsekvens vil være høyere oljepris, som igjen bør være positivt for amerikansk oljeeksport – og dermed også positivt for tankmarkedet, særlig for de største skipene.
Om man ekstrapolerer utviklingen siden 2022, vil det ikke ta lang tid før handelen innenfor de to blokkene er større enn handelen mellom blokkene. Med en årlig nedgang i sistnevnte på 250 milliarder dollar tar det kun to år før handelen mellom blokkene er mindre enn den samlede innenfor blokkene. I løpet av ti–tolv år vil den kunne være nær null.
Dette siste fremstår som svært lite sannsynlig, men tjener likevel som et eksempel på hvor kraftige endringene i global varehandel har vært det siste året. Hvor veien går videre er uklart, men at Brics-landene skal oppgi handel mellom sine medlemsland i bytte mot enklere tilgang til amerikanske og europeiske markeder, synes heller ikke særlig sannsynlig.
Petter Haugen