Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
For første gang har gullprisen passert 4.000 dollar per unse. Hva forteller det oss? Først og fremst at selskaper og formuer kommer og går, mens gull består. I disse dager finnes det mange grunner til å søke beskyttelse mot usikkerhet.
Det edle metallet er en tradisjonell trygg havn i tider med økonomisk usikkerhet eller inflasjon, og man ser tiltrekningskraften nå.
USA er lammet av partipolitisk stillstand, og frykten øker for at president Trump vil gi etter for krav om en permanent utvidelse av helseforsikringstilskudd. Federal Reserve kan komme til å oppgi kampen mot inflasjonen før den er vunnet.
I andre deler av verden er det også grunn til bekymring. Frankrike fremstår som umulig å styre, og deler av Europa nærmer seg samme tilstand.
Kinas økonomi vakler, og ingen vet om Japans sannsynlige nye statsminister har noen plan for å gjenreise det som en gang var en livskraftig industrimakt. Globale forsyningskjeder er i limbo midt i en rekke handels- og tollkonflikter. De geopolitiske risikoene øker.
Aksjemarkedene ligger på rekordnivåer, drevet av AI-mani og forventninger om økte bedriftsresultater etter den siste skattereformen.
Dette bør ikke tolkes som en spådom om krise eller panikk. Inflasjonen kan fortsatt falle, og kunstig intelligens kan vise seg å innfri forventningene investorene har. Men gullprisen sender et tydelig råd til president Trump og Federal Reserve: Investorene søker trygghet – når det gjelder inflasjonen, dollaren og behovet for en mer balansert økonomisk politikk.
Valget av Sanae Takaichi som leder for det liberaldemokratiske partiet (LDP) betyr at Japans neste statsminister vil være en tilhenger av Abenomics: Finanspolitisk stimulans, ekspansiv pengepolitikk og strukturelle reformer. Samtidig må hun tilpasse sin mentors politikk til dagens utfordringer.
I Frankrike hersker det nå italienske tilstander, med regjeringskifter i ett kjør. Det trengs ingen grad i statsvitenskap for å spå effekten på velgerne og hvilke partier som tjener på uroen. Det politiske sentrum er allerede uthult av høyre- og venstrepopulister. Nå er det virkelig truet.
De fire opposisjonspartiene har nå lagt frem sine alternative statsbudsjetter for 2026. At de ikke er enige, er velkjent. Men at de trekker i så vidt forskjellige retninger, er verdt å merke seg. De opponerer minst like mye mot hverandre som mot regjeringen.
