«I dag er Amerika sentrum, og Amerika må bestå.»

Det skriver  Alex Karp i sitt nyeste kvartalsvise brev til Palantirs aksjonærer. 

Det er noe annerledes med Alexander Caedmon Karp, som er hans fulle navn. 58-åringen bekler sjefsstolen i verdens antatt mest omstridte selskap: Palantir. Han kuraterer, bevisst eller ubevisst, en fremtoning som et forskrudd geni. Litt sånn 90-talls skaterlook med geskjeftig hår og luksuriøse fritidsaktiviteter. Mannen har endog kjøpt fire luksushytter i Hafjell-området, og tilsvarende eiendommer verden rundt, for å dyrke sin begeistring for langrenn, pistolskyting og Tai Chi. 

Men det er ikke det som er annerledes. Denne typen erratisk riksmannsoppførsel har etter hvert blitt legemliggjøringen av klisjeen på en techmogul. Mark Zuckerberg har dyrket mye av den samme eksentriske fremtoningen. For ikke å glemme Elon Musk, hvor stikkord er kolonisering av Mars, tunneltransport og hjernekoblinger via nevroteknologi – ispedd biohacking, narkotika og Formel 1.  

Det som er besynderlig med Karp, er at mannen øyensynlig ikke er særlig opptatt av å tjene penger. I begynnelsen av november kom Palantir-tallene for tredje kvartal, og de er mildt sagt oppsiktsvekkende. Selskapet hanket inn over 1,2 milliard dollar i inntekter bare i årets tredje kvartal, og fikk et driftsresultat på 600 millioner dollar – 63 prosent opp fra samme kvartal i fjor. Vekstraten i inntektene pluss fortjenestemarginen er nå på 98 prosent. Siden november i fjor har selskapet steget oppimot 400 prosent på Nasdaq.

Men å tjene penger som et mål i seg selv, er en aktivitet for «mindre menn», påpeker Karp i et annet aksjonærbrev. Han har skrevet 15 av dem pr. nå, og budskapene blir stadig mer filosofiske, ideologiske og krigerske. 

– Vesten er i krise

Ifølge Karp står Vesten overfor en eksistensiell krise. Vi snakker ikke her om identitetspolitikk og eldrebølgen, men faktisk livstruende trusler mot våre styresett og vår frihet, uten at vi nødvendigvis har verktøyene til å håndtere det. Altså, våpen. 

Sommeren 2023 kastet Karp seg for alvor inn i den offentlige diskursen rundt utviklingen av autonome våpen med kronikken Our Oppenheimer Moment: The Creation of A.I. Weapons i New York Times (NYT). Her skriver han at Vestens motstandere (primært antidemokratiske regimer som Kina og Russland, red. anm.) er utrettelige i sitt arbeid for å produsere autonome masseødeleggelsesvåpen, og at de ikke vil la bagateller som offentlige utredninger, byråkratiske prosesser og hensyn til ting som menneskeverd og etikk stå i veien for sine ambisjoner. Vi er med andre ord ved et Oppenheimer-øyeblikk, ifølge Karp. 80 år etter andre verdenskrig og atombomben har det kommet ny teknologi på banen. Og hvis ikke den blir dominert av Vesten, kan den brukes av antidemokratiske regimer til å innlede en ny verdensorden.  

«Vi har nå kommet til et lignende veiskille innen datavitenskapen – et veiskille der ingeniørkunst og etikk møtes, hvor vi nok en gang må velge om vi skal fortsette utviklingen av en teknologi hvis kraft og potensial vi ennå ikke fullt ut forstår.»

Det siste er sentralt. Karp erkjenner fullt ut at mennesket har grunn til å frykte konsekvensene av å skape en superintelligent AI. Han forstår at stadig flere prominente AI-forskere advarer mot utviklingen vi er inne i. Den anerkjente AI-forskeren Eliezer Yudkowsky, for eksempel, advarte i et essay i Times Magazine, om at hvis noen greide å bygge en for kraftig AI, kunne menneskeheten være utryddet kort tid etter. Men, ifølge Karp, får det ikke hjelpe. Det er viktigere ting på spill.

«Bekymringer som dette, knyttet til den videre utviklingen av kunstig intelligens, er ikke ubegrunnede. Programvaren vi utvikler, kan muliggjøre bruk av dødelige våpen. Den potensielle integreringen av våpensystemer med stadig mer autonome AI-systemer innebærer uunngåelig risiko [...] Vi kan ikke la være å bygge de farligste verktøyene bare fordi vi er redd de kan bli brukt mot oss.»

Året etter artikkelen i New York Times raffinerte Karp og hans kollega Nicholas W. Zamiska sin argumentasjon i boken The Technological Republic, hvor de slår fast: 

«Atomalderen som grunnlag for avskrekking er i ferd med å ebbe ut – en ny æra med avskrekking, drevet av kunstig intelligens, er i ferd med å begynne.»

Store forsvarskontrakter

– Alex Karp er et eksempel på hvordan techselskaper, spesielt eierne av de store techselskapene, har blitt en del av det geopolitiske bildet. Det siste tiåret har vi sett hvordan disse selskapene har tatt en større plass i internasjonal politikk, og de stiller en stadig større rolle i å definere standarder for hvordan samfunnet og demokratiet utvikler seg, sier leder for Nupis forskningssenter for digital teknologi og cybersikkerhet, Niels Nagelhus Schia. 

Et eklatant eksempel på dette er hvor sammenvevd Palantir er blitt med det amerikanske militæret, og det nylig omdøpte krigsdepartementet til Trump. Til nå har Palantir anslagsvis inngått kontrakter med krigsdepartementet verdt tolv milliarder dollar, dvs. nærmere 123 milliarder norske kroner etter dagens kurs.

Og det stopper ikke der. Kapital har tidligere skrevet om hvordan Palantir er en sentral samarbeidspartner med den ukrainske regjeringen, og nærmest benytter slagmarken i Ukraina som et laboratorium uten etiske begrensninger. Selskapet har et omfattende samarbeid med det israelske forsvaret, og det har avtaler med etater i Canada, Japan, Frankrike og Tyskland. I september underskrev Palantir en kontrakt verdt 1,5 milliarder pund med det britiske forsvarsdepartementet. Bare vestlig orienterte land får handle med Palantir. Selskapet gjør ikke forretninger med land de anser som fiender. 

Dette arbeidet er tydelig forankret i Karps personlige ideologi, som han gir uttrykk for i sine førnevnte aksjonærbrev og i The Technological Republic. Etter hans syn har techselskapene i Silicon Valley en moralsk plikt til å bidra til nasjonens militære kapasitet. Faktisk mener han at skjebnen til USA, og landets allierte, avhenger av det. 

– Skal du forstå utenrikspolitikk i dag, må du forstå Silicon Valley. Aktørene der ruller ut teknologi som blir tatt i bruk ekstremt raskt, og som former verden.  Da Donald Trump kom til makten så vi et skifte hvor techmilliardærene samlet seg bak ham. De har kommet mye tettere på den politiske makten. Der Bush hadde hauker som Dick Cheney som trakk i trådene, har Trump «techhauker». Og Trump-administrasjonens koblinger til Palantir er ganske tette.  

– Vestens svake menn

Det har etter hvert begynt å bli en vanlig øvelse på internett å tyde Karps brev. I begynnelsen mente Karp at slike brev var «bullshit». Bare mye rør om selskapets fortreffelige finansielle resultater, eller tilsvarende mye rør for å dekke over dårlige resultater. Så fikk han en åpenbaring. De siste tre årene har han publisert 15 aksjonærbrev hvor han i tiltagende grad gjør det administrerende direktører flest toner ned – sier akkurat det han mener.  

Brevene har et poststrukturelt drag over seg, hvor ideer og referanser avløser hverandre. Studiene i  neoklassisk sosial teori fra Goethe-universitetet i Frankfurt tidlig på 2000-tallet, er tydelig i tekstene, men det underliggende budskapet er konsistent: Vår verdensorden må bevares, og vi trenger menn som er villige til å gjøre jobben. Karp har lite til overs for ingeniører som vegrer seg for å jobbe med militæret. De tidligere betenkningene til selskap som Google og Microsoft, som distanserte seg fra våpenutvikling, står til stryk hos Karp. I sitt siste brev skriver han: 

«På samme måte er det i USA – det mest innflytelsesrike landet i Vesten – en kultur som gjør det mulig for selskaper som vårt å oppstå og lykkes. Denne kulturen må vernes. USA er ikke, og bør heller ikke få lov til å bli, et mykt kompromiss eller en sammenblanding av globale verdier og smakspreferanser.»

Nylig ble det kjent at Palantir nå rekrutterer talenter i USA direkte fra high school. Karp mener at utdanningssystemet har spilt fallitt. 

Ser vi på hva han tidligere har skrevet, kommer det frem en dyp forakt for mange av ingeniørene som i dag jobber i Silicon Valley. I New York Times-kronikken legger følgende bredside til: 

«Mens andre land gjør fremskritt, fortsetter mange ingeniører i Silicon Valley å motsette seg å arbeide med programvareprosjekter som kan ha offensive militære anvendelser [...] Mange av disse ingeniørene vil gjerne utvikle algoritmer som optimaliserer plasseringen av annonser på sosiale medier, men de vil ikke lage programvare for U.S. Marines.»

– Det er et tydelig skifte nå. Tilbake i dotcom-eraen tok selskapene veldig avstand fra militæret. Karp og Palantir er i front av en endring. Google f.eks. har opphevet sine selvpålagte begrensninger og jobber nå med Trump-administrasjonen. Dette er en endring som handler om våpenteknologi, overvåkning og befolkningsanalyse, og som vil utfordre oss fremover, sier Schia. 

– En slags sofapotet

Karp kler sine tekster med henvisninger til klassiske filosofer og forfattere. Nietzsche er en gjenganger. Filosofens konsept «Last Man», antitesen til supermennesket, blir flittig henvist til. Han plukker også mye fra kristne tenkere og filosofer, som C.S. Lewis og St. Augustin. I siste brev advarer han mot det Lewis omtalte som «Men Without Chests», som mennesker uten den nødvendige substansen til å gjøre det som trengs. 

– Karp snakker om seg selv som en liberaler, men mener samtidig at det liberale befinner seg i en slags sivilisatorisk krise som ikke er i stand til å forsvare seg selv. De andre techselskapene bygger bare tant og fjas, billig underholdning – ingenting av ekte verdi som kan forsvare den amerikanske republikken. Her kommer Nietzsches «Last Man» inn. For Karp er dette en slags sofapotet som underholder seg selv til døde. 

Det sier professor i britisk litteratur ved NLA Høgskolen, og professor II ved Universitetet i Bergen, Erik Tonning. Tonning har forsket på kristendommens forhold til modernisme og fascisme. 

– Lewis' «Men Without Chests» blir her tatt inn i samme sammenheng som Nietzsches «Siste Mann», noe som er en nokså grov feiltolkning. Der Lewis snakker om mot og kraft til å følge en objektiv morallov gitt av Gud, snakker Nietzsche om å overvinne den «Siste Mann» ved å skape og sette gjennom de verdiene vi skal stå for gjennom ren menneskelig vilje. Karp ser imidlertid ut til å ha festet seg ved Lewis' syn på patriotisme og tradisjonelle verdier. Her ligger det et svermeri for kulturell kristendom som en slags bærer av såkalte vestlige verdier.

Det sagt, Tonning merker seg at det er en slags konsistent ramme i tekstene til Karp. 

– Han virker besatt av dette Oppenheimer-øyeblikket – da den amerikanske staten gikk inn i Manhattan-prosjektet. I New York Times-artikkelen snakker han om Oppenheimers bekjennelse av at vitenskapen den gang ble tilsmusset av synd, men Karp er samtidig klar på at vi må la oss tilsmusse. Vi må tåle denne synden for et større gode. Karp ser Palantir som en del av en større kamp, og gjentar stadig i sine brev at «dette bare er begynnelsen». Dette er en apokalyptisk retorikk, noe som blir tydelig i det ferskeste brevet hvor Karp siterer W. B. Yeats’ “The Second Coming”. Amerika omtales her som det sivilisatoriske «sentrum» som må holde stand mot anarki og kaos.«

Gud, Vance og Kirk 

Karp plasseres i dag i Trump-leiren, men det er ikke lenge siden han var en svoren støttespiller for demokratene. Han donerte penger både til Biden og senere Kamala Harris sine presidentkampanjer. I et intervju med New York Times beskrev han seg selv som en jødisk, rasemessig tvetydig dyslektiker med ADHD og oppsummerte sitt politisk engasjement slik:  

«Hvis fascismen kommer, blir jeg den første – eller i verste fall den andre – som bemanner muren.»

I intervjuer er Karp utstudert tvetydig på hvor han plasserer seg på det politiske spekteret, men tankegodset som kommer frem i tekstene hans, har noen likehetstrekk med prominente figurer i Maga-bevegelsen. 

– Jeg merket meg at Karp bruker et sitat fra St. Augustin om å «elske en som er nær deg først». Det er samme sitatet som visepresident JD Vance har brukt ved flere anledninger. I hans sammenheng blir det et argument for å kaste ulovlige innvandrere ut av landet, mens Karp bruker det mer som et angrep på en slags misforstått globalistisk altruisme, sier Tonning. 

Dette er også retoriske virkemidler som den nå avdøde politiske og kristne aktivisten Charlie Kirk trakk vekseler på. 

– Alle disse aktørene har en tanke om at Vesten er i krise. Vi er inne i en dekadent spiral, uten formål eller villighet til å forsvare vår livsstil og vår sivilisatoriske arv. Men i dette landskapet er det ikke noen enkle tolkninger. Alle bruker mye av den samme symbolikken, men de plasserer seg litt forskjellig på kartet. Der hvor Charlie Kirk var kristennasjonalist kan det virke som om Karp paradoksalt nok gjør selve den liberale amerikanske frihetstanken til et absolutt gode som må forsvares for enhver pris og med alle midler.

En ring skal styre dem alle

Palantir ble grunnlagt i 2003 av primært Karp og hans gamle kompis fra Stanford, PayPal-gründer Peter Thiel. Deler av oppstartskapital kom fra In-Q-Tel, CIAs eget risikokapitalfond. Angivelig skal selskapet ha vært involvert i jakten på Osama bin Laden som endte i 2011. Dette har aldri blitt offisielt bekreftet. 

Karp og Thiel kan virke som to alen av samme stykke. Også Thiel, med sin bakgrunn i juridisk og politisk filosofi, lener seg tungt på filosofer og klassiske forfattere i sin retorikk. Selve navnet Palantir er hentet fra J.R.R. Tolkiens triologi Ringenes Herre – hvor palantírene er et sett krystallsteiner som brukerne kunne kommunisere med, eller se bilder fra fjerne steder. Sauron, ondskapen inkarnert i Tolkiens verden, fikk tak i en av steinene og brukte den til å manipulere sine motstandere. Til alt overmål har Palantirs hovedkvarter i Palo Alto fått navnet «The Shire» etter hobbitenes hjemsted i Tolkiens bøker. «Save The Shire», i betydningen «redd Vesten», har vært brukt som slagord innad i selskapet.   

– Vi ser de bruker symbolikk fra Tolkien, men det kan se ut som de bevisst fordreier hva Tolkien egentlig mente. Palantirene er i hans bøker et mektig redskap som har falt i hendene på onde krefter. Det samme med ringen, som ikke må brukes, men ødelegges. Dette er en metafor for menneskets vilje til å dominere gjennom teknologi, og det er nettopp det Tolkien advarer mot. Karp og Thiel sier derimot at vi trenger palantírene, og til og med ringen, til å redde Vesten. «The Shire» kan her bare reddes gjennom å omfavne synden som en dyd av nødvendighet. For å gå tilbake til Oppenheimer-metaforikken, dette blir å skulle redde Hobsyssel (red.anm. The Shire) med atomvåpen. Katolikken Tolkien har derimot, som sin venn Lewis, i siste instans en tanke om at det ikke er rent maktbruk som vinner, men mer forsynet, Guds kjærlighet og selvoppofrelse, sier Tonning.

Han bemerker avslutningsvis at Karp virker fascinert av hvordan man gjennom aggresjon og styrke kan få gjennom sine egne verdier, og at han trekkes mot filosofiske perspektiver som rettferdiggjør dette.

– Men fra mitt ståsted inneholder disse brevene også en rekke feillesninger av disse tenkerne. Det blir et farlig sammensurium, med mye fri assosiasjon for å bygge opp et eget verdensbilde.

– Europa står i en skvis

Vladimir Putin sa allerede i 2017: 

«Den som blir ledende på kunstig intelligens, kommer til å herske over verden.»

Han utdypet dette med at fremtidens kriger kommer til å bli utkjempet med autonome droner, og at den nasjonen som først går tom for droner, vil tape krigen.

Gjennom sine tekster har Karp tatt kraftig til orde for at USA og dets allierte - Europa inkludert - må møte truslene fra blant andre Putin med alle mulige midler. Dette inkluderer å kaste etiske betenkeligheter, utredninger og politisk beslutningsvegring over bord. I sitt siste aksjonærbrev for tredje kvartal skryter han av hvordan administrasjonen i USA har reagert på truslene. 

«Våre partnere i USA – de tidligste brukerne av de nye språkmodellene som nå er i ferd med å omforme menneskelivet, og av den ontologien som gjør dem i stand til å fungere effektivt, forstår hvor dypt terrenget har endret seg. Og de jobber hardt for å eksperimentere og utvikle dette videre, og legger til side forhåndsantakelser om hva som bør virke, til fordel for det som faktisk gjør det. Det er en hensynsløs pragmatisme, og en som gir forbløffende resultater.»

Dette er ikke ukontroversielt. Mange selskap i Europa og USA har solgt sine aksjer i Palantir grunnet bekymringer rundt selskapets virksomhet i forskjellige krigssoner. Først fremst deres koblinger til den israelske regjeringen. I fjor trakk blant annet norske Storebrand seg ut av Palantir basert på en bekymring om at selskapets teknologi ble brukt til å overvåke og undertrykke palestinere. 

Men til tross for disse innsigelsene, Europa nærmer seg mer og mer linjen som Karp er en pådriver for. I Draghi-rapporten om europeisk konkurransekraft som kom i fjor, ble det slått fast at Europa sliter med lav innovasjon, lav investeringsgrad og lav produktivitetsvekst. Rapporten konkluderte med at både det offentlige og private må investere betydelig mer i forsvar og sikkerhetsrelatert industri, og at forsvarsstrukturen for EU må reformeres, inklusiv regelverk for innovative teknologier. 

– Det er store drivkrefter i spill, som handler om både kommersielle og sikkerhetspolitiske drivkrefter. USA og Kina drar dette i hver sin retning i et voldsomt tempo. Samtidig er EU en slags reguleringssupermakt som er veldig opptatt av å utvikle ansvarlig teknologi. Draghi-rapporten viste at vi går et nytt sikkerhetspolitisk landskap i møte, og EU er nødt til å stå på egne ben. Vi henger langt etter i utviklingen. En ting er at vi er gode på regulering, men her må vi dra på. Europa står i en skvis. Vi har ikke et forsvar mot Russlands droner i dag, sier NUPI-forsker Niels Nagelhus Schia. 

– Karp legger til grunn at vi er nødt til å fortsette dette våpenkappløpet koste hva det koste vil; selv om autonome roboter kan true vår eksistens, og selv om vanlige etiske hensyn må settes til siden. Er situasjonen så kritisk som han vil ha det til? 

– Han har et poeng, men det som er viktig for oss er at man henger med, samtidig som man ikke hiver alle verdiene våre på båten. Hva skal vi egentlig forsvare hvis vi ikke har ytringsfrihet, personvern og demokrati?

I sitt siste aksjonærbrev understreker Karp at vi i Vesten ennå ikke helt forstår omfanget av hva vi står overfor. 

«Dette er fortsatt bare begynnelsen, det første øyeblikket i det første kapittelet.»