Forrige helg publiserte USA sin «National Security Strategy». I utgangspunktet skal denne oppdateres årlig, men Bill Clinton er den siste presidenten som leverte hjemmeleksene sine på tid; fra George W. Bush' første periode er dokumentet i praksis kun oppdatert én gang i hver presidentperiode og den siste versjonen er en omfattende, men konsis (33 sider ned fra Bidens 47 sider) og konkret formulert plan for forfektelsen av amerikanske interesser og konsekvenser for både interne og internasjonale forhold.
I Norge og Europa fikk årets utgave mest oppmerksomhet, forståelig nok, for sin kritikk av hva dokumentet mener er et Europa som bedriver «sivilisasjonsutslettelse» («civilizational erasure», side 25, under kapitteltittel «Promoting European Greatness»), men dokumentet har også mange andre, dog mindre overskriftsvennlige, poenger.
Ett av disse kommer under kapitlet om Midtøsten. Her skrives det at «I minst et halvt århundre har amerikansk utenrikspolitikk prioritert Midtøsten over alle andre regioner. Årsakene er åpenbare: Midtøsten var i flere tiår verdens viktigste energileverandør, var en sentral arena for supermaktsrivalisering, og var preget av konflikter som truet med å spre seg til resten av verden og til og med nå våre egne kyster. I dag gjelder minst to av disse dynamikkene ikke lenger. Energiproduksjonen er blitt betydelig mer diversifisert, og USA er igjen en nettoeksportør av energi. Supermaktrivalisering er blitt erstattet av konkurranse mellom stormakter, der USA beholder den mest misunnelsesverdige posisjonen – styrket av president Trumps vellykkede revitalisering av våre allianser i Gulfen, med andre arabiske partnere og med Israel.»
Dette poenget – at USA nå produserer mer energi enn hva som forbrukes i landet og følgelig har et eksportoverskudd – er noe vi har poengtert lenge i våre analyser. For shipping er dette først og fremst av overordnet betydning fordi når handelsmønstre snur – når en nettoimportør blir nettoeksportør – snur ofte også fortegnet på effekten for etterspørsel etter frakt. Mer konkret: da den amerikanske skiferrevolusjonen fikk luft under vingene, si 2008-2009, og amerikansk gass- og, etter hvert, oljeproduksjon begynte å vokse kraftig, resulterte dette i mindre import som da var negativt for etterspørselen etter frakttjenester.
Men, etter hvert som produksjonsveksten var ferdig med å forsyne hjemlig etterspørsel betyr videre produksjonsvekst at antallet skip man trenger for å utligne differansen mellom produksjon og etterspørsel da bestemmes av eksporten fra USA. Høyere produksjon er altså nå positivt for shipping.
I 2006 var USA nettoimportør av 12 millioner fat olje pr. dag og om lag 73 millioner tonn naturgass (LNG-ekvivalenter, inklusive import og eksport av rørgass). I 2025 ligger de an til å eksportere nesten 3 millioner fat olje pr. dag og 117 millioner tonn gass mer enn de importerer. Midtøsten er altså ikke lenger viktig.
Men konsekvensene er potensielt mye større for verden utenfor shipping. Det synes helt opplagt at når verdens eneste stormakt blir kvitt sin eneste strukturelle avhengighet av resten av verden – man trenger ikke lenger bekymre seg for at egen produksjonsevne avhenger av energileveranser fra andre – så vil dette implisere fundamentale prioriteringsendringer. Selvsagt har USA fremdeles interesse av internasjonal handel og noenlunde stabile rammevilkår rundt denne, men USA må ikke lenger involvere seg i internasjonale forhold på samme måte som når dets eksistensgrunnlag kunne trues av mangel på den mest kritiske innsatsfaktoren av alle: energi.
Og med samme analyse er det heller ikke umulig å forstå at den siste sikkerhetsstrategiplanen formulerer eksplisitt at «å gjenopprette amerikansk energidominans (innen olje, gass, kull og kjernekraft) … er en overordnet strategisk prioritet» samt «å ekspandere som netto energieksportør vil også styrke forholdet til allierte samtidig som det begrenser innflytelsen til motstandere, beskytter vår evne til å forsvare våre egne kyster, og – når og hvor det er nødvendig – gjør det mulig for oss å projisere makt.»
For energi-shipping (tank, LNG, LPG) vil antagelig denne politikken implisere videre vekst av eksport fra USA. Og når vi vet at etterspørselsveksten i hovedsak vil være i Asia, antipodisk plassert fra USA, vil gjennomsnittsdistansene øke som igjen vil medføre etterspørselsvekst for shipping. Kanskje Trump skal bli tankreder?
Petter Haugen
