– Jeg er vel en halvstudert røver, sier Ola Svenneby.

Lederen av Unge Høyre har to år på jussen, og noen fag fra samfunnsøkonomi-studiet på Blinderen. Men studiene har foreløpig måttet vike for politikken.

Og nå er han på vei helt til topps – i alle fall i eget parti: Svenneby er innstilt som nestleder når Høyre skal velge ny ledelse i februar.

Den rollen får han i så fall i god tid før fylte 30 år. Nettopp aldersperspektivet mener han er et viktig argument for eget kandidatur. I en alder av 28 er han fra en annen generasjon enn resten av ledelsen.

I motsetning til resten av gjengen kvalifiserer han for eksempel til regjeringens «skattelotteri» – der 100.000 unge mennesker kan få arbeidsfradrag på skatten. Svenneby er imidlertid ikke blant de utvalgte.

Eller særlig imponert over initiativet:

– Man trenger ikke forske seg frem til verdien av at folk får beholde mer av sine egne penger. Det er et selvstendig poeng, spesielt for de på min alder. Vi har ikke barn som får subsidiert barnehage og vi bor ikke på steder hvor man får gratis ferge.

– Men mange av oss opplever økte levekostnader og at det er vanskelig å komme inn på boligmarkedet. Den eneste måten å nå den gruppen på er gjennom lavere skatt.

– Det er vel generelt sett en målgruppe som har litt lite kontakt med staten.

– Veldig. Det er et av svarene på hvorfor 20-åringer i liten grad stemmer. Hvilken politikk er det som angår dem? Som griper inn i deres hverdag? Jeg håper å ta med meg perspektivene fra den alderen inn i partiet, sier Svenneby.

– Altfor mye snakk om formuesskatt

Etter krisevalget på 14,6 prosent skal Svenneby – og resten av Høyre – bygge opp partiet fra bunnen av. De har nok å stri med. I august meldte Aftenposten at partiet hadde mistet eierskap til alle saker. Folkets dom var altså at Høyre ikke er best på ett eneste område.

Fremover mener Svenneby at Høyre bør forsøke å i alle fall bli ledende i utdannings- og skattepolitikken.

På sistnevnte er dommen hard:

– Problemet var at det var altfor mye snakk om formuesskatt. Jeg tror mange av de som snakket om formuesskatten, snakket om norsk økonomi på en måte ganske få kjente seg igjen i.

– Jeg er for å fjerne den. Men jeg tror ikke det går til helvete med norsk økonomi, i alle fall ikke i morgen. Og skattepolitikken må treffe det brede laget av befolkningen.

Høyre gikk til valg på å fjerne formuesskatt på aksjer og driftsmidler – omtalt som formuesskatt på arbeidende kapital. Etterhvert ble det nesten like mye debatt om løsningen som om skatten i seg selv.

– Hvis man må prioritere, så mener jeg det er riktig å både redusere inntektsbeskatningen og eierbeskatningen. Det var også tydelige krefter i næringslivet som pekte på at dette var noe de ønsket. Arbeidende kapital var ikke noe Høyre bare kokkelerte sammen.

Norsk eksepsjonalisme

En sak som ikke sto som egen kategori på Aftenpostens liste er «sløsing.» Men offentlig pengebruk engasjerer – blant annet eksemplifisert av Martin Bech Holtes suksessbok Landet Som Ble For Rikt.

Litt forenklet er bokens budskap at Oljefondet har ført til en slags norsk latskap og en offentlig sektor som eser ut av kontroll.

– Han har åpenbart et poeng. Selvfølgelig har han det. Jeg tror politikere og velgere, i samspill med hverandre, har skapt en kultur der vi har kjøpt oss ut av en del problemer.

– I tillegg har vi fått en slags norsk dogme om at Norge er verdens rikeste land. Det brukes nesten som et selvstendig argument. Jeg er litt bekymret for at vi er for lite nysgjerrige på andre samfunnsmodeller, fortsetter Svenneby, og legger til:

– For eksempel diskusjonen om Sveits, hvorfor handler ikke debatten også om hva de gjør? Hva slags skattesystem har de? Flere kantoner har formuesskatt. Vi har nesten fått en norsk eksepsjonalisme der vi ikke er nysgjerrige på andre.

Irriterende sykelønn

Snart er muligheten Bech Holte beskriver uansett borte. I flere år har Oljefondet gitt norske politikere mulighet til å «smøre» budsjettene. Men fra og med neste regjeringsperiode er utgiftene bundet opp, og muligheten forsvinner, anslår finansdepartementet.

– Alle snakker om det som et stort problem. Dette har norske politikere, med unntak av fra årene 2003 til 2029, i alle generasjoner gjort. Det er normen. Dette kommer til å gå helt fint. Men da må vi ha politikere som tør, sier Svenneby.

Sløsing handler dessuten ikke bare om kroner og øre, mener han.

– Det største sløseriet er hvordan vi bruker de menneskelige ressursene. At du har enkelte regioner der én av fire går på uføretrygd, er for meg et opplagt signal på at man kan legge om systemet slik at flere er i arbeid. I alle fall delvis i arbeid. Det er der de virkelig store pengene ligger.

– Hvordan får man de gruppene inn i jobb?

– Det er overrepresentasjon av dem med innvandrerbakgrunn. Vi må sørge for at vi stiller tydelige forventninger til de som kommer til Norge om at de skal i arbeid, eller i alle fall i aktivitet. Så må vi ha gode nok norskkurs og god nok integrering. Det kan hende man også skal ha ekstraordinær innsats inn mot levekårsutsatte områder.

– Det er irriterende at diskusjonen om dette går rett på om man er for eller imot kutt i sykelønn. Sykelønn i Norge må gjøres som et kompromiss med partene i arbeidslivet. Men det er kulturelle drivere her også, sier Svenneby.

– Bålet er bygget

Hva gjelder kultur har Svenneby mer på hjertet.

– Jeg føler også vi går og venter på at man kan få en utvikling i Norge hvor en ytterkant kommer inn. Være seg en figur på venstresiden eller en på høyresiden. Bålet er bygget, det ligger der latent.

– En stemning preget av misnøye?

– Jeg tror det. En ting er de som ikke kommer inn på boligmarkedet. Men også de som kommer inn, som har en husholdningsinntekt på to millioner kroner og for 30 år siden ville vært en del av øvre middelklasse.

Han viser til USA. Zohran Mamdani, som ble valgt til ordfører i New York i høst, er en selverklært demokratisk sosialist.

– Det er på et ekstremt nivå der, men også i Norge gjør boligprisene at det ikke lenger er mulig å leve et middelklasseliv på middelklasseinntekt. Du ser effekten når den globalistiske hovedstaden i verden velger en demokratisk sosialist som ordfører. Han drev utelukkende valgkamp på økte levekostnader, sier Svenneby.

Flere av Mamdanis løfter er like «enkle» som de er ambisiøse: 200.000 nye boliger, kommunale matbutikker og gratis buss til alle. Til sammenligning ble Høyre kritisert for å være utydelige i den norske valgkampen, og for å tilby kompliserte løsninger.

– Dere har vært opptatt av at dere er et «ansvarlig parti.» Hvis norske velgerne ønsker løsninger som er enkle å forstå, men som ikke nødvendigvis er like realistiske – hvordan skal Høyre svare på det?

– Jeg tror velgerne vil ha politikk. Man har kanskje hatt noe som Høyre og Arbeiderpartiet i hele Europa, som sier at man ikke kan gjøre noe med boligmarkedet, fordi det bare er et marked, at man ikke kan gjøre noe med innvandring, fordi det bare er asylretten, eller at man ikke kan gjøre noe med arbeidsrettigheter fordi det bare er EØS-avtalen. Da må man ta ett skritt tilbake og se om de systemene i seg selv fungerer. Rommet for politikk må bli større. Folk stemmer på Trump fordi de har lyst på politikk og endring.

– River Europa i fillebiter

Trumps endringer treffer også i Europa.

I starten av desember la USA frem sin nye sikkerhetsstrategi. Der het det at Europa er i ferd med å utslette seg selv – og det ble igjen fastslått at kontinentet må klare seg med mindre amerikansk hjelp fremover.

– Det er fascinerende at man fortsatt blir sjokkert over hva som kommer fra det hvite hus. Det overraskende er at det ikke utløser større politisk handling i Europa, sier Svenneby, og fortsetter:

– Vi vet at amerikanerne kommer til å bruke mindre oppmerksomhet her, helt uavhengig av hvem som er president. Vi må oppføre oss deretter. Det store bildet i de neste 20-30 årene er maktkampen mellom USA og Kina.

– Hva bør den europeiske responsen være?

– Vi må finne våre egne pressmidler. Men vi taper AI-kappløpet, vi har i mindre grad ledende universiteter, vi har dyr energi og vitenskapelige gjennombrudd skjer i mindre grad i Europa. Det gjør at vi mangler våpnene vi kunne brukt for å utøve makt mot andre.

Når det gjelder sivilisasjonsutslettelse, refererer sikkerhetsstrategien til massemigrasjon. Her gir Svenneby amerikanerne litt rett.

– De sier det på en dels rasistisk måte, men vi kan ikke la det avspore diskusjonen. Det er meningsløst å holde på som vi gjør, vi river Europa i fillebiter fra innsiden. Det er helt grunnleggende å ha kontroll på grensene, og det har ikke vi.

– Det bør ikke være veldig kontroversielt å si at europeiske samfunnsmodeller ikke tåler den innvandring vi har utsatt oss selv for de siste 30 årene. Bare se på velferds- og sosialkostnadene. Samtidig som man på den ene siden har veldig generøse velferdsordninger, har man på den andre siden vært for slapp på integrering. Det er en veldig dårlig kombinasjon.

Mer marked og handel

Om innstillingen holder, blir Henrik Asheim den andre nestlederen i partiet – og Ine Eriksen Søreide blir partileder.

Av harde, politiske standpunkter er det først og fremst EU-engasjementet Søreide har tatt opp foreløpig.

Svenneby er ikke like frelst.

– Jeg er for EU-medlemskap, men jeg er veldig skeptisk til overregleringen, til retningen det tar og til endringsviljen. Hadde Norge vært medlem, håper jeg Høyre hadde vært et EU-kritisk parti. Det EU jeg vil ha handler mindre om klimareguleringer og overreguleringer, og mer om marked og handel.

– Vi bør heller ikke ha folkeavstemning for folkeavstemningens skyld. Alle meningsmålinger viser at det er fullstendig usannsynlig med flertall, legger han til.

Selv om de kanskje er litt uenige akkurat der, har en av de fremste kritikkene mot den innstilte ledertrioen vært at de er for like hverandre – og i liten grad representerer distriktene. Alle bor på det sentrale Østland, i t-bane avstand fra Stortinget.

– Om geografisk tilhørighet hadde vært en forutsetning for å gjøre det godt, hadde Høyre gjort det bra på Vestlandet nå. To i ledertrioen var derfra. Men vi gjorde ikke et godt valg, sier Svenneby, som selv er oppvokst på Solør.

– Men dere er tre tidligere ledere av Unge Høyre, som mer eller mindre har hatt hele karrieren i politikken. Har dere litt lik livserfaring?

– Det kan hende, men ledelsen i Høyre er seks personer, og der er det god bredde. Så tror jeg at jeg, Ine og Henrik representerer tre ulike politiske tilnærminger. Vi utfyller hverandre godt. Og vi representerer tre ulike generasjoner.

– Liker ansvar

Vi er altså tilbake der vi startet – nemlig generasjonsperspektivet.

– Grunnleggende sett formes vi av begivenhetene som skjer når man er ung. Selv om jeg ikke var på Utøya, ble min politiske bevissthet for alvor vekket av 22. juli. Etter det har det bare vært tilbakeslag på tilbakeslag. Det mest frustrerende var at de rådende politikerne ikke reflekterte den usikkerheten jeg selv opplevde, sier Svenneby.

Går det hans vei i februar blir han selv en rådende politiker – på en annen måte enn han er i dag. Ungdomspolitikere er på sett og vis profesjonelle på å være i opposisjon. I «voksenpolitikken» blir det mindre lange intervjuer der Svenneby analyserer Norge – og flere intervjuer der han må forsvare Høyres løsningsforslag.

– Det er et annet type ansvar?

– Ja. Men jeg liker ansvar. Det er derfor jeg er her.