Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Sjelden har verdensøkonomiens skjebne vært så avhengig av impulsene til én enkelt person. Med Donald Trump som president har USAs allierte lært at partnerskapet kan sette dem i fare. Situasjonen er spesielt akutt for USAs allierte i Gulfen.
Allerede i god tid før Iran-konflikten brøt ut, hadde de allierte forstått at de under denne presidenten ikke lenger kunne stole på den amerikanske sikkerhetsgarantien.
Krigen har imidlertid befestet en ny erkjennelse. Lederen for landet de lenge har vært avhengige av, er villig til å handle mot deres interesser, og deretter forsøke å tvinge dem til å bidra.
Dette er dessuten en president som handler på innfall, og som har verdens mektigste militære til rådighet.
Dette setter Europas allierte i en knipe. De har ingen interesse av å bli trukket inn i en krig de aldri ønsket. De har avvist Trumps forsøk på å presse dem til å bidra til å gjenåpne stredet ved å true med en «svært dårlig fremtid» for Nato. Samtidig vil økonomiene deres lide jo lenger sjøveien forblir blokkert.
USAs allierte kan ikke vite om skiftet til nullsumtenkning under dagens president vil være forbigående eller vedvarende. Uansett vet de nå at en president som Trump er en risiko som kan gjenta seg.
De umiddelbare og alvorlige konsekvensene peker mot én konklusjon: De må styrke sin egen motstandskraft, knytte nye bånd seg imellom og finne måter å dempe Trumps mest problematiske impulser på.
Demokrater over hele USA forsøker å øke inntektsskattene, men demografien jobber imot dem. Nye data fra skattemyndighetene viser at skattebetalere fortsatt flykter fra skattekåte delstater. Folk flytter ikke bare på grunn av skatt, men skattenivået påvirker mulighetene og det økonomiske klimaet.
Såkalte pro-europeere snakker om Europas undergang eller demokratiets slutt så fort høyrenasjonale politikere kommer til makten. Advarslene har rammet både Marine Le Pen, Giorgia Meloni eller Viktor Orbán. Men så enkelt er det ikke. Fortellingene om undergang eller frelse er bekvemme, men de skjuler en kompleks politisk virkelighet.
Drastiske tiltak er mulige i landbrukspolitikken. New Zealand avskaffet landbrukssubsidier på 1980-tallet uten å erstatte dem med noe. Resultatet ble en innovativ og markedsorientert næring. England har en mer gradvis tilnærming, men den kan vise seg å bli svært fruktbar.
