Meninger

Danser med ayatollaher

Iran-konflikten er, som krigen i Ukraina og den kalde krig, resultatet av en evigvarende kamp for våre verdier og levesett.

Publisert 11. apr. 11:11
Article lead
UROKKELIG: De teokratiske lederne i Teheran og Kabul lar de seg ikke rikke, og deres religiøse hovedanliggende kan ikke forhandles bort eller kjøpslås med. Foto: Reuters

Krigen i Iran viser at vi må lære å leve med at religiøse ledere i enkelte land ikke ønsker at deres samfunn skal bli moderne.

Slik tenkte vi ikke før. Der man ved Sovjetunionens fall i 1991 trodde at verden var kommet til en slags endestasjon for alle samfunns utvikling, med et styresett som vårt, var i virkeligheten 1990-tallet bare starten på noe nytt: En omgruppering av totalitære krefter i verden til et anti-vestlig fellesskap. Opp gjennom årene har land som Iran, Venezuela, Kuba, Kina og Russland med flere brukt Folkerettens beskyttelse til å undergrave menneskerettigheter og demokrati globalt.

Autokratene er ofte også upopulære blant det brede lag av sine egne folk. Men så lenge en totalitær minoritet er villig til å drepe frender fra en majoritet som nøyer seg med å protestere i sosiale media, så kan diktatorene styre videre. Godt hjulpet av snillistiske europeiske politikere som insisterer på at man må opprettholde Folkeretten, eller de deler av den som går på nasjonal suverenitet.

Et dilemma oppstår i det USA bruker vold mot disse regimer som fungerer som parasitter både i internasjonale fora og i forhold til egne befolkninger:

Hvor mange brudd på Folkerettens krav om nasjonal selvråderett må USA tillates å bryte ved sine inngrep i og angrep på andre land, for å sikre folkerettens krav om befolkningenes grunnleggende friheter?

Når Israel og USA bomber livskiten ut av totalitære bevegelser, og kidnapper kleptokrater som Venezuelas torturglade Maduro, så prøver de i virkeligheten å forsvare de vestlige verdier. Forsøk som krever nye brudd på Folkeretten. Hmmm – ikke så bra kanskje?

Det er også et ubehagelig faktum for alskens vestlige idealister at utbredelsen av demokrati, frihandel og ytringsfrihet med uavhengige rettsinstanser, i det som er fremvoksende økonomier, også har skapt et system som er til gunst for rike menneskers utnytting av fattige arbeidere. Sånn er også skjebnen for norske kapitalister i et system med global frihandel.

Kampen mot kapitalisme, og utnytting av arbeidsfolk, har vi ofte tenkt på som anført av kommunister av alle slag. Karl Marx utviklet i sin tid et tankeskjema hvor kapitalisme som system ville bryte sammen av sin egen tyngdekraft, noe akademikere i alle år siden har forsøkt å skape egne varianter av. Men nær 200 år senere er det fortsatt ingen tegn til at det kommunistiske paradis er nært forestående. Ingensteds hen.

Langt mer bærekraftig er den religiøse motstanden mot vestlige verdier og dets tilhørende frihandel i form av styresett som det vi ser i Afghanistan og Iran. Land som ikke under noen omstendighet ønsker å være frie demokratier hvor folk kan gjøre hva de vil, med hvem de vil og det til alle døgnets tider. Uansett hvor mange konsesjoner, eller pengegaver du måtte gi de teokratiske lederne i Teheran og Kabul så lar de seg ikke rikke. Deres hovedanliggende er religiøst, ikke noe som kan forhandles bort eller kjøpslås med.

I Irans tilfelle er et av de mest grunnleggende meninger med regimet også det å utslette befolkingen i et naboland: Israel. Her har ayatollahene ingenting å gi. Forsøk på å utslette av Israel er noe av selve meningen med livet! 

Hvis dagens våpenhvile i Midt-Østen ender med et bittert, revansjesugent regime i Teheran som nå virkelig får fart på utviklingen av atomvåpen, er dagens skjøre fred i realiteten bare en pause i en langvarig krig som må ende med at Irans prestestyre styrtes.

Gitt at man ikke kan gjøre noe med ayatollahenes lyst til å utslette Israel, må en stoppe deres evne til å få sin vilje. Hvis dagens våpenhvile i Midt-Østen ender med et bittert, revansjesugent regime i Teheran som nå virkelig får fart på utviklingen av atomvåpen, er dagens skjøre fred i realiteten bare en pause i en langvarig krig som må ende med at Irans prestestyre styrtes.

Norge får bare lære å takle de religiøse motkrefter både hjemme og ute som vi måtte håndtere Sovjetunionen. Regjeringen må holde oss vekke fra konflikter vi ikke rår med. Vi må passe på at vi ikke importerer krigere til Norge som fortsetter sin kamp på norsk jord, nå med nordmenn som ofre. Våre økonomiske verdier i utlandet må forvaltes, men uten at vi blir blodsugere. En høvelig bistandspolitikk kan her lindre vår dårlige samvittighet.

I virkeligheten er Iran-konflikten, som krigen i Ukraina, og som den kalde krig i sin tid var, resultatet av en evigvarende kamp for våre verdier og levesett. I Thomas Hobbes «Leviathan» fra 1651 omtales statens to viktigste plikter det å skape fred ved landets grenser, og fred for innbyggere til å leve sine liv fri fra kriminelle elementer. Det vi ser i vår tid er at dette henger sammen, fordi det er fare for at totalitære krefter prøver å undergrave vestlige verdier både hjemme og ute. Kampen for vestlige verdier blir aldri avsluttet. Den har bare våpenhviler.

Jeg velger å være optimist, bare politikerne våre står opp for våre verdier der de tvinges til å gjøre avtaler med autokrater av alle slag. De iranske ayatollahene er kjent for å være korrupte. Nå også med behov for økonomiske midler til å roe ned folkeopprør. Trump er alltid klar til å gjøre en avtale han kan tjene på.

Kanskje enden på visa blir at USA og Iran går sammen om å ilegge toll på all trafikk i Hormuzstredet samtidig som Iran går med på å skrinlegge sine atomvåpenprogram?

Jan L. Andreassen

Sjeføkonom, Eika Gruppen

Vårt økonompanel skriver hver uke om makroøkonomi, markeder og økonomisk politikk

28. marsTore Grobæk VamraakEkspansive statsbudsjetter gir særnorsk høy rente
21. marsØystein DørumDrakampen om kronene
14. marsFrank JullumSløsing i makro
7. marsKjetil MartinsenKvalitetens pris
28. februarKari Due-AndresenNever bet against America
21. februarEspen HenriksenRisiko du får betalt for
14. februarErica DalstøEuropa blir taperen i handelskrigen
7. februarKyrre AamdalNeste trekk kan bli opp
31. januarKjetil OlsenTar AI jobbene våre?
24. januarHarald Magnus AndreassenLandet som ikke sparte for mye