Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Det blir sagt at USA og Kina er en duo av supermakter som leder verden. Det er en dyster tanke. Den ene har en leder som behandler allierte som lettlurte idioter og river ned institusjonene som i flere tiår har understøttet global stabilitet. Den andre har et autoritært regime som trakasserer sine naboland.
I tillegg nører Kina opp under konflikter som det kunne ha bidratt til å dempe.
Enda verre er det at de to landene behandler sine gjensidige forbindelser innen teknologi og handel som sikkerhetsrisikoer. Derfor vil innsatsen være enorm når Trump besøker Kinas Xi Jinping i Beijing 14. og 15. mai.
De neste seks månedene kan forme forholdet mellom landene i mange år fremover, med konsekvenser for alt fra kunstig intelligens (AI), forsyningskjeder, Taiwan og Iran.
Spenningene mellom de to regjeringene stikker så dypt at det ville være naivt å forvente et gjennombrudd. Hadde Trump og Xi hatt mer dyktighet og ydmykhet, kunne de ha avverget de mest skadelige konfliktene og funnet områder der de kunne samarbeide til alles fordel.
Det er urovekkende at så mye vil avhenge av Trump, som har vekslet mellom å kalle Xi en kjær venn og en fiende. Xis synspunkter er mer stabile, noe som er et problem i seg selv: Han er overbevist om at USA er i tilbakegang, og at verden bør bøye seg for et fremadstormende Kina.
Toppmøtet vil neppe gi mer enn påtatte smil. Denne mangelen på ambisjoner er urovekkende.
President Donald Trump sier at våpenhvilen fortsatt holder, men hvor lenge kan den gjøre det dersom Iran fortsetter å skyte? Regimet i Iran tester nå Trumps vilje til å slåss.
I tiårene etter 1945 ble rollen som generalsekretær i FN på som en av de mest innflytelsesrike, viktige og til tider til og med glamorøse globale posisjonene som fantes. Det virker som fjern fortid nå. Organisasjonen er sterkt svekket samtidig som den trenger en ny leder.
Vi opplever for øyeblikket et vendepunkt i Ukraina-krigen. Dermed står Kreml overfor et vanskelig valg. Enten må landet gi avkall på sine maksimalistiske krav eller så risikerer Vladimir Putin at grunnlaget for hans makt fortsetter å erodere, med uforutsigbare konsekvenser.
