Robert Pape var ikke nådig da han for noen dager siden på LinkedIn omtalte avtalen mellom USA og Iran.
– Iran vil innkassere minst 30 milliarder dollar på to måneder. På dag 61 kan landet igjen stenge Hormuzstredet og gjenta utpressingen.
Beløpet han viser til, består av inntekter fra oljesalg samt hele 24 milliarder dollar i frosne midler som skal frigjøres. Det er med andre ord liten tvil om hva som er Irans store gulrot.
Skritt i riktig retning eller kardinalfeil?
Meningene om avtalen er delte. Ian Bremmer, leder av Eurasia Group, omtalte den som «det beste alternativet» før han riktignok understreket at krigen har vært en katastrofe.
Pape, på sin side, hevder at Trump nå begår en kardinalfeil.
– Vi går inn i en ekstremt spent periode hvor krigshandlinger kan bryte ut når som helst. Mye kan føre til at det smeller, for eksempel angrep fra Israel eller at Iran ikke får tilgang til midler som er frosset, sa han under et nylig intervju med Piers Morgan.
Samtidig mener han at noe kritisk overses i diskusjonene om avtalen.
– Det store spørsmålet er rederne. Det er de som tar risikoen, og de utelates helt fra diskusjonen. Hvis tankskip skal seile gjennom stredet, trenger de en vanntett garanti fra Iran, ikke fra Donald Trump. Ingen stoler på Trump, fortsatte han.
Trumps største tabbe, ifølge professoren, er imidlertid å ikke innse at Irans styrke vil øke gjennom perioden.
...når avtalen utløper om 60 dager, har vi ingen buffer. Det er dét som venter oss, og derfor vil Irans styrke øke.Professor Robert Pape , University of Chicago
– Verden kommer fortsatt til å måtte trekke på oljelagrene de neste 30 til 60 dagene. Det innebærer at når avtalen utløper om 60 dager, har vi ingen buffer. Det er dét som venter oss, og derfor vil Irans styrke øke. Og hva skjer når stater blir sterkere? Jo, de vil ha mer, og derfor vil Iran ha mer enn de signaliserer nå.
Fortsatt avventende redere
For ikke lenge siden meldte en strålende fornøyd Trump at den amerikanske marinen i det stille har bistått rederier, slik at 100 millioner fat olje har kommet ut av Persiabukten.
Rapporter fra nyhets- og analyseleverandører tyder imidlertid på at skipene som har kommet ut de siste ukene, primært har tilhørt skyggeflåten eller har valgt den iranske ruten og følgelig trolig betalt for gjennomfarten. Antallet daglige passeringer har ligget på rundt fem, sammenlignet med 50–70 før krigsutbruddet.
Med andre ord bør Trumps påstand, som så ofte, tas med en klype salt. Viktigere er implikasjonen, som er at selv militær bistand ikke har klart å lokke skip gjennom stredet.
Minst 65 prosent av tidligere gjennomfart kreves
Før krigsutbruddet hadde Saudi-Arabia og Emiratene rundt fire millioner fat om dagen i ledig eksportkapasitet via Yanbu ved Rødehavet og Fujairah ved Omanbukten. Eksporten via rørledningene går nå for fullt og har blitt en svært viktig livbøye i oljemarkedet.
Samtidig var det en global overproduksjon på 2–3 millioner fat om dagen. Også dette har fungert som en buffer.
Med andre ord trenger ikke oljemarkedet førkrigsnivået på 20 millioner fat pr. dag gjennom Hormuzstredet for å balanseres. Justerer vi for overproduksjonen og den ledige kapasiteten via Yanbu og Fujairah, kommer vi til 13–14 millioner fat, som før eventuelle justeringer for demand destruction tilsvarer 65–70 prosent av førkrigsnivået.
Denne enkle regneøvelsen bringer oss til et kritisk spørsmål: Tror du at 65 prosent av tidligere trafikk er realistisk, er dagens oljepris på rundt 80 dollar fatet trolig fornuftig. Er du imidlertid skeptisk, og heller mot Papes syn, er det en formidabel oppside i oljeprisen nå.
Uvanlig god risk/reward
Selv om Pape skulle ta feil og trafikken gjennom Hormuzstredet skulle ta seg opp betraktelig, vil oljeprisen neppe falle til førkrigsnivået på 60–70 dollar fatet. Dermed er det svært god risk/reward i oljeprisen nå.
Irans mange angrep på naboland har ført til omfattende skader på oljeinstallasjoner. Omfanget er det ingen som helt vet, men det som er sikkert, er at det vil ta tid å rette opp skadene og det vil ta tid å øke produksjonen.
Like viktig er dagens lagersituasjon. Verdens oljelagre skal fylles, og mange har nok blitt mer interessert i å ha olje på lager nå enn før krigen. At markedet har svelget unna det tidligere overhenget i oil on water, gjør at disse flytende lagrene ikke lenger legger press på prisene. I likhet med Pape forventer de fleste analytikere lagertrekk en god stund etter at Hormuzstredet åpner.
Den geopolitiske risikopremien har dessuten økt, og fordi Irans gamle regime ennå sitter med makten, er det ingen grunn til å tro at den vil falle nevneverdig med det første.
Og til slutt Kina. Den viktigste grunnen til at oljeprisen ikke har vært langt høyere de siste ukene, er at Kina har kuttet drastisk i innkjøp av råolje, hele 40 prosent i mai ifølge Vortexa. Kina har imidlertid høy lagerkapasitet, og hamstret olje i flere år før USA angrep Iran. Med andre ord: faller oljeprisen videre, vil Kina igjen stå klar til å kjøpe – det begrenser nedsiden.
