Vi haster etter kommunikasjonssjef Kjetil Løset og sekretariatsleder Liv Lønnum gjennom Stortingets korridorer – to sentrale personer i Listhaugs «entourage». Praten dem imellom er ikke egnet for hvilepuls.

– Vi er der om fem. Har hun fått kaffe? De spurte forresten om et tema vi ikke hadde forberedt på Politisk Kvarter i morges. Vi hadde preppet på sykehus. Hvordan er det med tid til bilder? Har de sagt noe om renten ennå? ...

Det hele minner om en episode av The West Wing, hvor alle involverte dundrer ufortrødent videre mot neste scene – neste debatt – neste krise. Men slik er det vel: Det blåser på maktens tinder, både på TV og i virkeligheten.

På Stortinget er Listhaug den ubestridte alfahunnen, som nå har alfahannen i siktet. Med 47 representanter, bare seks færre enn statsminister Støre kan skilte med, har FrP mer enn doblet stortingsgruppen siden forrige periode. Da de skulle knipse nytt gruppebilde i trappen, var det vanskelig å få plass til alle.

Slikt blir det makt av.

Topper NMK-listen

– Det er kanskje ingen hemmelighet at Kapital rangerer deg høyt på årets liste over Norges mektigste kvinner?

– Ja, jeg har skjønt det, sier Listhaug og smiler skjevt idet vi er på plass på kontoret.

Her arbeider et effektivt menneske. Kontoret virker nærmest spartansk. Det mest prangende er et bilde av salige Ronald Reagan, som smiler overbærende ned på oss fra veggen. En påminnelse om at det alltid er noe «waste», «fraud» eller «abuse» å ta tak i. Og Listhaug har makt til å gjøre noe med det. Ikke bare er hun høyt på listen – i år topper hun den.

For første gang siden Carl I. Hagens storhetstid fremstår FrP som det dominerende borgerlige partiet. På flere meningsmålinger nærmer partiet seg hver tredje velger, mens Høyre har mistet rollen som den naturlige lederen på høyresiden. I dag er Listhaug den reelle statsministerkandidaten på borgerlig side.

Den politiske debatten foregår i økende grad på FrPs premisser, og ingen kvinnelig politiker har større innflytelse over den offentlige debatten enn Listhaug. Hun preger diskusjonene om innvandring, kriminalitet, skatt, avgifter, energi og offentlig pengebruk, og både regjeringen og opposisjonen må forholde seg til utspillene hennes. Partier som tidligere utfordret FrP, har beveget seg nærmere partiets standpunkter på flere sentrale områder.

SE LISTEN OVER NORGES MEKTIGSTE KVINNER HER: 

Ved et vannskille

– Hva ønsker du å oppnå med makten din?

– Jeg tror vi på sett og vis står ved et vannskille, sier Listhaug, før hun peker på det hun mener er Norges største utfordringer.

– Jeg er ganske usikker på om neste generasjon vil få det bedre enn vi har det. Mange unge sliter med å komme seg inn i både yrkeslivet og på boligmarkedet. Vi ser at folks økonomi har stagnert, og mange har fått dårligere råd som følge av økte priser og økt rente. 

Nå, ved inngangen til høsten, speiler denne uttalelsen folks bekymringer ganske presist. Sentralbanksjef Ida Wolden Bache har varslet flere rentehevinger, en rekke statlige subsidier skal fases ut, deriblant den omdiskuterte Norgesprisen på strøm, mens matprisene fortsetter å stige – for å nevne noe.

For FrP er ett av svarene på disse utfordringene at folk bør få beholde litt mer av det de tjener.

– Pengebruken under Støre har økt med over 600 milliarder kroner. Skatter og avgifter er på et veldig høyt nivå. Vi ligger helt i verdenstoppen på skatter. Likevel får vi altfor ofte tilbake tjenester på de grunnleggende områdene som helse, skole og eldreomsorg som ikke holder mål, og som ikke er noe særlig bedre enn i våre naboland.

– Hva er den største forskjellen på dere og Arbeiderpartiet i denne sammenhengen?

– For oss handler det om å skape merverdier, og så fordele de verdiene på en bedre måte. For FrP er det viktigste å gi folk frihet til å velge og sikre folk trygghet i hverdagen. Arbeiderpartiet er for fokusert på hvordan de kan hente mer penger fra folk uten at vi får nok tilbake for det.

Listhaug trekker prompte frem noen ferske eksempler:

– Vi har vært kritiske til bistandspolitikken i årevis, og Epstein-saken bør være en øyeåpner for hvordan statlige midler er misbrukt. Vi ser også at det ukritisk øses ut subsidier til havvind og såkalte grønne prosjekter, som er misbruk av folkets penger. Morrow-skandalen er et godt eksempel på det. Dette er symbolsaker som koster samfunnet dyrt, og det er viktig å få snudd den kursen.

– Sløsing bør gjøre vondt

– Store ord, festtaler, vyer, drømmer og ønsketenking har styrt altfor mye i politikken, mens realismen er blitt lagt litt til side. Jeg kommer fra et lite melkebruk på Vestlandet og er vokst opp med at det er din oppgave å overlate gården i bedre stand til neste generasjon. Jeg mener at også politikere har en slik oppgave. Vi må styre dette landet på en måte så neste generasjon får det bedre.

– Gjør vi ikke det?

– Nei. Det sløses for mye penger, og kjerneoppgavene staten skal levere er ikke gode nok. For eksempel bygges tilbudet i helsevesenet ned. I Møre og Romsdal kuttes helsetilbudet over en lav sko fordi helseforetakene er gjeldsslaver av staten. For å betale for investeringer må de kutte i pasientbehandlingen. Jeg tror at hvis vi ikke tar noen fundamentale grep nå, så kommer ikke dette til å bli bedre. Det kommer egentlig til å bli verre.

Melkebruket Listhaug vokste opp på ligger på Sjøholt. Et lite tettsted på Møre-kysten, et stykke fra Ålesund. Sunnmørsalpene, med sine inneklemte bygder, begynner noe lenger innover i landet, men terrenget her har like fullt begynt å kneise skarpt mot himmelen. Sjøholt er den typen sted hvor spørsmål om hvor europaveien skal legges fort blir eksistensielle, og hvor kystkultur går hånd i hånd med gårdsdrift i ulendt terreng.

Det er også her mye av Listhaugs politiske kompass ser ut til å være støpt.

– Sløsing bør gjøre litt vondt. Jeg lærte hjemmefra at du ikke skal bruke mer enn du har. Du må være nøktern og ha orden i sysakene.

Den samme tankegangen går igjen når Listhaug beskriver hvordan staten bør styres. Også her handler det om å prioritere, bruke mindre og konsentrere ressursene om det hun mener er statens kjerneoppgaver.

– Jeg er veldig opptatt av at vi som politikere skal bruke folkets penger som om det var våre egne. Det er for eksempel ikke bare å pøse på med penger i helsevesenet, og så løser alt seg, kommenterer hun tørt før hun fortsetter:

– Vi må begynne å se på hvordan vi driver AS Norge – stoppe sløsingen og prioritere kjerneoppgavene. Ofte i politikken blir alt bare et kappløp om å bruke mest mulig penger. Vi vil se på andre løsninger. Slippe litt mer ut til det private, sikre valgfrihet, fjerne noen byråkratiske elementer og skru til dette med innsatsstyrt finansiering. Vi må begynne å bruke folkets penger riktig.

– Formuesskatt er tap for Norge

Fra sine første skritt i politikken med skinnjakke og sigarett i lokalpolitikken på Sunnmøre på 90-tallet, til den mer borgerlige maktpolitikeren med silkeskjerf i halsen hun har kultivert i dag, er det én ting som er konstant: Listhaug taler makten midt imot ved enhver korsvei, også når det gjelder den omstridte formuesskatten. 

FrP takket for eksempel nei til å delta i Stoltenbergs omstridte skattekommisjon i fjor høst.

– Når Stoltenberg kommer til Stortinget med en sak, vil vi sette oss ned ved forhandlingsbordet. Vi er ikke imot å forhandle, men vi er veldig kritiske til måten han har prøvd å gjøre det på med denne kommisjonen. I mandatet til denne kommisjonen har det ikke vært noe om betydelige skatte- og avgiftslettelser, som er det vi vil ha.

– Høyre vil bare fjerne skatt på arbeidende kapital, mens dere vil ha formuesskatten helt bort. Hvorfor mener dere denne skatten treffer så feil?

– Fordi hele skatten er rigget for å underminere norsk eierskap og norske eiere. Derfor er det så viktig å bli kvitt den. Vi ser at det har ført til at mange har flyttet ut av Norge, og at en del norske bedrifter blir solgt til utlendinger. Formuesskatten skaper mindre norsk eierskap. Formuesskatten gjør at vi for det første taper skatteinntekter, og for det andre taper vi personer som har greid å bygge arbeidsplasser.

– Hvordan ser Fremskrittspartiet for seg at skattesystemet skal bli?

– Vi vil se på hele skattesystemet, og det er mye vi kan skru og endre på for å få til bedre løsninger.  Formuesskatten må bort. Både folk og bedrifter må få beholde mer av sine egne penger. 

– Næringslivet blir mistenkeliggjort

Etter at debatten rundt formuesskatten for alvor begynte å rase ved forrige stortingsvalg, har Norge opplevd en stadig større strøm av misfornøyde rikinger som har forlatt landet til fordel for mer imøtekommende nasjoner. Sveits, Dubai og sågar Sverige har seilt opp som tryggere havner enn Norge for ærgjerrig kapital, og her hjemme har rikingene fått hard medfart. Da spesielt fra venstresiden. Et eklatant eksempel er SV-leder Kirsti Bergstøs «Wall of Shame» av norske rikinger, gründere og investorer som har kritisert det norske skattesystemet.

– Har det blitt litt for lett å mistenkeliggjøre rikinger i Norge?

– Ja, definitivt, og det er venstresidens skyld. Det har dessverre skapt en stadig større mistenkeliggjøring av det private næringslivet. Til og med LO var ute og sa at de skulle ta de rike, og det er en ganske polariserende linje. Jeg synes dette er veldig synd. De bør også se verdien av verdiene som skapes, og hvor viktig det er å ha gode arbeidsgivere i privat sektor. Vi trenger flere av dem i stedet for å henge ut og mistenkeliggjøre de som er der. Det vil selvsagt være noen som ikke følger spillereglene, og det må vi avdekke, men de aller fleste er skikkelig flinke folk.

– Avskyr kvotering

Listhaug har etter alle værmerker knust det berømmelige glasstaket for kvinner, men selv er hun ikke opptatt av at det skal legges noe mer spesielt til rette for kvinner enn at de kan konkurrere med menn på like premisser. For er det én ting FrP-lederen ikke liker, er det kvotering.

– Jeg har alltid vært opptatt av at det er kvalifikasjonene som skal være det viktigste. Alt som har med kvotering å gjøre, har jeg avskydd som pesten. Med kvotering får du en underliggende følelse av at du ikke har greid det på egen hånd. Det heftes en mistanke ved det du presterer.

For henne handler dette om personlige valg. Hun er tydelig på at ingen kan få i både pose og sekk. For eksempel var hun, før møtet med Kapital, gjest i Politisk kvarter på NRK. Det er lenge til lunsj, og dette er hennes andre intervju for dagen. Kalenderen hennes er som regel fullstappet. Hun er jevnt over i gang før klokken sju hver dag. I et slikt løp er det mye som må velges bort.

– Noen får det av og til til å høres ut som du kan velge alt, uten å velge bort noe. Slik er det ikke i praksis. Du må også ofre noe. Misforstå meg rett her, men du kan faktisk ikke bruke like mye tid med barna dine hvis du velger en krevende karriere, som de som velger å være hjemme i perioder eller ta lengre permisjoner. Det sagt, så mener jeg at vi også må ha respekt for at folk tar forskjellige valg. Her er det ikke noe som er riktig eller galt.

Løsningen på dette har i Listhaugs hjem vært at mannen Espen har tatt de tyngste takene på hjemmebane.

– Det var rett for meg 

Da Listhaug meldte seg inn i FrP tidlig på 90-tallet, var tanken på 47 representanter i Stortingstrappen ren science fiction.

– Da jeg meldte meg inn, var det ingen som trodde at vi skulle komme i regjering og alt det der. Det var faktisk opplest og vedtatt at det aldri kom til å skje, sier hun og minnes en historie fra tiden på lærerutdanningen i Volda:

– En av lærerne mine var langt ute på venstresiden, og vi hadde noen ordentlige bikkjeslagsmål i timen av og til. En gang, i festlig lag, sa han til meg at han ikke kunne fatte at jeg hadde meldt meg inn i FrP. Han mente at hvis jeg bare hadde meldt meg inn i Høyre eller Arbeiderpartiet, kunne jeg fått en skikkelig karriere, og kanskje til og med blitt statsråd. Men jeg meldte meg ikke inn i FrP fordi jeg ville ha en karriere. Jeg meldte meg inn i det partiet som jeg var enig med, og som var rett for meg.

En kontroversiell politiker

Det som var rett for henne, har i stor grad blitt opplevd som kontroversielt i mange år. FrP har gjort det til et varemerke å ta opp problemer som folk flest opplever som reelle, og som det ser ut til at mer tradisjonelle partier har hatt berøringsangst for. Det være seg integreringspolitikk og kriminalitet eller klimautfordringer og bistand. Listhaug er formelig smidd i motstand, i likhet med sine forgjengere.

Både Carl I. Hagen og Siv Jensen var markante skikkelser i offentligheten da de ledet FrP. De fremsto som kompromissløse, men det kan argumenteres for at dagens leder er enda krassere i tonen. En stil som ikke har vært uten problemer. Den berømmelige Facebook-skandalen, som førte til at hun måtte gå av som justisminister i 2018, er et eksempel på det.

Listhaug vil derimot ikke reflektere noe videre over karrierens største politiske nederlag. I stedet bruker hun spørsmålet til å snakke om lederstil og motivasjon.

– Jeg lærte mye av dem begge, men jeg er nødt til å finne min egen måte å gjøre ting på. Da blir veien til mens du går. Men jeg tror det som er viktig, er at makt ikke blir et mål i seg sjøl. Målet må være at du skal endre samfunnet til det bedre. 

Og med det sagt:

– Er du klar for å bli statsminister?

– He, he. Nå er det tre år til neste valg, så nå skal vi jobbe for at FrP blir så store som mulig. Så får det bli en diskusjon når den tid kommer, men, sier hun: 

– Vi har et tydelig prinsipp: det er naturlig at det største partiet får statsministeren.