Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Det er all grunn til å følge nøye med på tegn til krigstretthet eller misnøye i Russland. Den mest oppsiktsvekkende advarselen så langt kommer fra Andrej Melnitsjenko. Endringene han etterlyser innebærer i praksis slutten på Vladimir Putins enevelde.
At Melnitsjenko nå uttaler seg, skyldes at verken han eller andre næringslivstopper lenger har råd til å overse forfallet i et land de har sett utvikle seg til et tyranni.
Det som gjør Melnitsjenkos utspill så bemerkelsesverdig, er at Ukraina-krigen nå virkelig har nådd Russland selv.
Melnitsjenko mener landet må bli mer forutsigbart overfor omverdenen og vinne folkets tillit uten å basere seg på tvang. Underforstått ønsker han at Putin skal gi opp eneveldet og delegere makt, men han nevner ikke demokrati.
Selv dette vil møte sterk motstand fra sikkerhetsapparatet, som har vært den dominerende maktfaktoren siden Putin for over 20 år siden fjernet de postsovjetiske oligarkene ut av politikken.
Dersom Russland utvikler seg til et mer normalt land, vil nettopp disse maktmiljøene tape mest.
Historien viser at reformer er mulige. I 1905 tapte Russland en 19 måneder lang krig mot Japan. Samme år, etter et folkelig opprør, ble tsar Nikolaj II tvunget til å godta Oktobermanifestet, som lovet borgerlige friheter og en lovgivende forsamling.
Innen midten av 1907 hadde Nikolaj knust reformbevegelsen. Et tiår senere ble han selv styrtet i revolusjonen. Håpet må være at Russland lærer av denne historien: Landet trenger reformer som varer.
Tyrkia støtter både Hamas og Hizbollah, og flytter våpen inn i det nye Syria. President Recep Tayyip Erdogans aggressive retorikk ledsages av omfattende militære utplasseringer i regionen. Det gjør det vanskelig å forstå hvorfor landet skal få kjøpe amerikanske F-35-fly.
En amerikansk utmelding av Nato ble unngått på toppmøtet i Ankara. Men arbeidet med å omforme alliansen har så vidt begynt. De europeiske lederne føyer Trump og holder egne bekymringer for seg selv.
Delstatspolitikken i Berlin har forfalt til et sjeldent smålig sørgespill. Nesten 40 år etter murens fall er det fortsatt provinsen som gang på gang setter dagsordenen i Berlin. Samtidig ligger det en enorm mulighet for det kristendemokratiske CDU i denne dramatiske fiaskoen. Partiet kan frigjøre seg fra den gamle Vest-Berlin-sumpen og ta i bruk de mange talentene.
