Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Det er lett å gjøre narr av franske opptøyer som en nasjonal fritidssyssel, men det som utspiller seg nå, er annerledes. Frankrike nærmer seg sin alvorligste krise på flere tiår, og uroen i gatene kan bare være begynnelsen. Venstresiden gjør opprør for en velferdsstat landet ikke lenger har råd til.
Offisielt er de destruktive opptøyene de siste dagene en studentprotest mot underfinansierte skoler. Men opptøyene føles som en demonstrasjon av venstresidens politiske muskler før neste års presidentvalg.
Volden tilslører den relaterte krisen som rammer de offentlige finansene. Frankrike har ikke mer penger å bruke på skoler fordi landet ikke har mer penger å bruke på noe som helst.
Frankrike er blitt spesielt hardt rammet av den globale renteoppgangen på obligasjoner den siste tiden. Renten på den toneangivende tiårige statsobligasjonen passerte 5 prosent forrige uke, men politikerne i Paris nekter å innse realitetene.
Regjeringen hadde sist et budsjettoverskudd i 1974, og et årlig underskudd på over 5 prosent av BNP er normalt.
Gjeldsnivået er på 120 prosent av BNP. Inntektene er utilstrekkelige til å dekke appetitten på offentlige utgifter. I tillegg kommer høye skattesatser som hvert år trekker inn 51 prosent av Frankrikes BNP.
Inntektene fra skatt på person- og selskapsinntekter samt forbruk står stille. Særskatter, som en skatt på ekstraordinære overskudd i energiselskaper, gir mindre inntekter enn ventet.
All denne beskatningen, kombinert med en omfattende overregulering, kveler den økonomiske veksten. BNP vokste med 0,8 prosent i fjor, ventes å vokse like mye i år, og hvis franskmennene er heldige, vil veksten nå 1,1 prosent i 2027.
Kanskje forklarer dette hvorfor franske renter fortsatt ligger under rentene på amerikanske statsobligasjoner.
I USA satser investorene på økonomisk vekst i tillegg til å ta høyde for myndighetenes finanspolitiske dysfunksjon.
Hvis Paris ikke klarer å skape vekst, ikke kan skattlegge seg ut av det finanspolitiske hullet og heller ikke kan låne, må utgiftene kuttes. Dette gjør fransk politikk til en voldsom variant av «stolleken», der ingen ønsker å være den siste interessegruppen som står uten stol.
Likevel skulle man aldri vite at dette er den mest presserende utfordringen Frankrike står overfor, dersom man dømmer ut fra den gryende presidentvalgkampen.
Spanias statsminister Pedro Sánchez utskriver nyvalg 29. november. Han forsøker å bruke boligkrisen i landet som en mulighet til å møte sine høyreorienterte motstandere. Sánchez har bygget karrieren sin på politiske sjansespill, men meningsmålingene tyder på at dette blir hans siste valg.
Tyskland kommer imidlertid aldri til å betale 1,3 billioner euro eller mer i krigserstatninger, slik polske nasjonalkonservative krever. Men den som er opptatt av historisk rettferdighet og tysk-polsk forsoning, må støtte ideen om oppreisning for tyske forbrytelser.
Europas bilindustri bråbremser. Volvo Cars’ resultatvarsel forrige uke er den siste bekreftelsen på det. Jo raskere Europas bilprodusenter gjennomfører overgangen til elbiler, jo bedre. Det er her kampen om fremtidens bilkjøpere står.
