De som også leser andre aviser enn den du holder i hånda nå, fikk kanskje med seg saken i Dagens Næringsliv her forleden, om alarmerende svak produktivitetsutvikling i norsk økonomi. Dette på bakgrunn av en rapport bestilt av Nordisk ministerråd, og en fremstilling som viste at den såkalte totale faktorproduktiviteten i Norge hadde stått stille eller faktisk falt litt de siste drøye 20 årene. Dette i stor kontrast til utviklingen i andre nordiske land.

Saken skapte litt etterspill, men det etterlatte inntrykket var uansett tydelig: Vi har et særnorsk produktivitetsproblem, og huttetu, hvordan skal dette gå når oljen tar slutt? Denne historien har vi hørt noen varianter av nå. Men den blir ikke mer sann av den grunn.

Først en liten begrepsforklaring: Total faktorproduktivitet (heretter TFP) er ment å fange opp den delen av den økonomiske veksten som ikke kan forklares av at vi bruker mer arbeidskraft og kapital. TFP kan dermed ikke observeres direkte, men beregnes som det som står igjen som uforklart. TFP måler heller ikke teknologi alene; også andre forhold som ikke fanges opp i beregningene, havner i samme pott. Men tanken er at TFP over tid skal fange opp vår samlede «know-how» i verdiskapingen.

Problemet er at en enkel, mekanisk beregning vil gi lav TFP-vekst for Norge i perioden som er studert. Forfatterne erkjenner at oljevirksomheten trekker ned den målte TFP-veksten, og forklarer det med at den kapitalintensive sokkelen gjør at kapitalbruken får svært stor vekt i beregningene. I tillegg må vi ha i mente at vi utvinner en ikke-fornybar ressurs, og at produksjonsvolumet på norsk sokkel nådde toppen for om lag tjue år siden.

Resultatet som fremkommer, om nullvekst i TFP for norsk økonomi som helhet, gir ikke god økonomisk mening. Satt på spissen kan beregningen gi inntrykk av at vår «know-how» knyttet til oljeutvinning har tatt et steg tilbake.

Det finnes heldigvis etablerte metoder for å få et riktigere bilde. Vi kan utvide beregningen med naturressurser som en tredje innsatsfaktor, i tillegg til arbeidskraft og kapital. Tenk enkelt: Verdiskapingen ved å hente olje opp fra havbunnen er avhengig av både arbeidskraft, kapital og ... olje. Dersom produksjonen faller fordi vi henter opp mindre av ressursen, regnes dette som redusert ressursinnsats, fremfor at nedgangen slår ut i svakere TFP. 

Metoden korrigerer derimot ikke automatisk for at oljen eventuelt har blitt vanskeligere å utvinne, noe som fortsatt kan trekke TFP-veksten ned. Like viktig er det at grunnrenten, altså meravkastningen som skyldes selve naturressursen, tilordnes ressursen fremfor kapitalen. I den omtalte rapporten regnes derimot alt som ikke går til lønn, som avkastning på kapital, også grunnrenten. Dermed får økt kapitalbruk på sokkelen stor vekt i beregningen. Når produksjonen samtidig har falt fra toppen, trekker dette den målte TFP-veksten ned, og dermed også for Norge som helhet.

Men tilgjengelige ressursjusterte TFP-tall fra OECD ser ut til å tegne et annet bilde. Fra starten av 2000-tallet og frem til 2018, som dessverre er så langt tallene strekker seg, viser beregningene en gjennomsnittlig årlig TFP-vekst i Norge på linje med våre nordiske naboland. Det finnes imidlertid en enda enklere måte å sammenligne den underliggende produktivitetsutviklingen med andre land på, hvor vi også får med de siste årene: Hold petroleumsvirksomheten utenom. Da finner vi også at TFP-utviklingen for Fastlands-Norge ikke har skilt seg nevneverdig fra våre nordiske naboer.

Ikke noe av dette er et forsøk på å tilsløre at produktivitetsveksten i Norge har bremset opp over tid. Men heller å understreke at dette ikke er et særnorsk fenomen.

Samtidig bør vi absolutt rette blikket fremover, mot tiltak som kan styrke produktivitetsveksten og dermed vår felles velstandsutvikling. Men vi må ha den riktige historien med oss. Nemlig at vi ikke befinner oss i en særnorsk, ugunstig situasjon i utgangspunktet. Erfaringen over tid er dessuten positiv: Vi evner å omstille oss og ta del i de globale produktivitetstrendene. 

Det er nå store forhåpninger til at investeringene i kunstig intelligens vil bidra positivt til den globale produktivitetsveksten, som vi også vil kunne dra nytte av. Samtidig må vi være ærlige om at tallene så langt ikke viser brede produktivitetsgevinster. Riktignok ser vi nå sterk vekst i arbeidsproduktiviteten i USA, men dette må ses i sammenheng med de massive investeringene som gjøres innen KI. Foreløpig ser imidlertid den underliggende TFP-veksten i USA ut til å ha falt ned mot nullstreken. Skal KI gi et varig løft i produktivitetsveksten, må teknologien også bidra til høyere TFP-vekst. Dette er faktoren å følge med på fremover.