Dette representerer ikke bare en regulatorisk lettelse. Også den økonomiske gevinsten blir enorm. Men hvor mye sparer egentlig bedriftene?

Ferske tall fra Hovedorganisasjonen Virke viser at næringslivet ligger an til å kunne slippe unna enorme kostnader. Ifølge beregninger basert på innrapporterte tall fra bedrifter i medlemsorganisasjonens CSRD-forum, anslås innsparingene til mellom 700 millioner og 1,3 milliarder kroner pr. år. Dette er et grovt anslag basert på ca. et halvt årsverk pr. foretak, 300.000 kroner i revisjonskostnader og tilsvarende i konsulenthonorarer. Her er det et spenn mellom virksomhetene, avhengig av hva de driver med.

– Dette er altså hvis alt arbeidet legges bort. Endel bedrifter vil nok videreføre endel, for eksempel gjennom å rapportere etter den frivillige standarden, sier Tord Dale, leder for bærekraft i Virke.

Ifølge våre naboer i sør blir besparelsene enda større: den danske regjeringen har anslått at bedrifter under CSRD vil ha gjennomsnittlige engangskostnader på 365.000 euro, samt årlige kostnader på rundt 310.000 euro for rapportering og revisjon.

Draghi-rapporten, som tar for seg europeisk konkurranseevne og EUs fremtid, viser på sin side til anslag der kostnadene varierer fra 150.000 euro for ikke-børsnoterte selskaper til én million euro for børsnoterte selskaper.

Uansett snakker vi altså om besparelser i milliardklassen.

– Noen mister jobben

Ingen vinnere uten også noen tapere – i dette tilfellet revisjonsselskapene. Denne bransjen har investert tungt i ESG-avdelinger og ansatt spesialister for å møte etterspørselen knyttet til CSRD. Når etterspørselen nå ser ut til å bli langt lavere enn først antatt, kan det få store konsekvenser for bransjen.

– Helt åpenbart. Når næringslivet sparer milliarder, betyr det reduserte inntekter et annet sted. Det kommer man ikke unna. For revisjonsselskapene kan dette føre til en betydelig nedgang i et forventet inntektssegment. I verste fall kan det resultere i nedbemanninger eller omstruktureringer, sier Tord Dale.

Han får støtte av Janicke Rasmussen, førsteamanuensis ved Institutt for regnskap, revisjon og foretaksøkonomi ved Handelshøyskolen BI.

– Revisorene har jo fått en viktig rolle i dette og har investert mye for å møte etterspørselen man trodde ville komme som et resultat av revisors rolle i å attestere ESG-rapportering. Hva som skjer med disse satsingene nå er veldig uklart, men at dette vil bety at noen mister jobben er nok en naturlig konsekvens, sier Rasmussen.

Hun peker på at også konsulenter og advokater kommer til å merke det – hvis forslaget blir virkelighet. For å sette det litt i perspektiv, sier BI-eksperten følgende:

– Det er godt over 200 børsnoterte selskaper på Oslo Børs (224 pr. februar 2024). Ifølge mine vurderinger vil endringene bety at rundt 60 av disse vil være pålagt å rapportere i henhold til det formelle rammeverket om endringene trer i kraft. I tillegg kommer alle ikke-børsnoterte selskaper som i utgangspunktet skulle rapportere, men som nå eventuelt faller utenom. Og som ikke det var nok: Omfanget av det som skal rapporteres av de som fortsatt er rapporteringspliktige, vil reduseres sammenlignet med det som var planlagt. På den annen side har Norge innført åpenhetsloven, som delvis overlapper S-en i ESG. Derfor vil norske selskaper fremdeles ha et litt annet rapporteringsregime enn resten av EU.

Trump og Draghi

Ifølge BI-forskeren er timingen på utspillet fra EU-kommisjonen neppe tilfeldig. Den henger sammen med alt som nå skjer i rasende tempo i Trumps USA, i tillegg kommer Draghi-rapporten som dokumenterer EUs sårbarheter og behovet for drastisk omstilling for å kunne konkurrere med resten av verden.

– Det er sannsynlig at disse to tingene har påvirket dette forslaget, sier Rasmussen.

Hun tror likevel ikke det blir dårligere ESG-rapportering når mange selskaper ikke lenger må.

– Nei, ikke nødvendigvis. Det er to viktige grunner til det, som jeg også tror har påvirket forslaget som kom nå. Den rivende utviklingen innen kunstig intelligens er en viktig grunn til at jeg sier det. I tillegg viser forskning at det etablerte systemet ikke nødvendigvis er effektivt når det gjelder å nå det etablerte formålet med Green Deal – miljønøytralitet. En årsak til det er at finansmarkedet ikke nødvendigvis har hatt den nødvendige tillit til rapporteringene. Anklagene om grønnvasking har jo fått stor oppmerksomhet, påpeker Rasmussen.

Hun mener det er viktig å løfte blikket litt når man vurderer forslaget og konsekvensene av det.

– Selskapene har rapportert på ESG i mange år og har egeninteresse i å fortsette med det, fordi dette kan bety lavere kapitalkostnader og bedre tilgang til kapital. Finansmarkedene kommer – uansett lovkrav – til å kreve at selskapene er åpne og forteller om det som markedene har behov for å vite. For er det noe finansmarkedene er opptatt av, så er det risiko. Ikke bare regulatorisk risiko, men all risiko som kan påvirke selskapers inntjening, det være seg miljørisiko eller sosial risiko eller annen risiko.

Som eksempel viser BI-forskeren til det som nå skjer med elbilprodusenten Tesla. Etter at aksjekursen steg i høst i påvente av innflytelsen Elon Musk ville ha gjennom sitt vennskap med Trump, raser nå både bilsalget og aksjekursen.

– Dette er i sterk grad påvirket av en omdømmemessig vurdering. Denne typen risiko kan uansett aldri reguleres, forklarer Rasmussen.

Hun mener det heller ikke nødvendigvis er slik at en revisors attestasjon eller et ESG-ratingselskap, vil møte finansmarkedets behov for beslutningsrelevant informasjon.

– På generell basis har utviklingen av AI endret behovet for at en tredjepart, for eksempel ESG-ratingselskaper eller revisor, skal bekrefte den informasjon som selskapet rapporterer. Dette var ikke en realitet i 2019 da ESG rammeverket ble introdusert. Med tilgang til rådata vil finansmarkedet ved hjelp av algoritmer gjøre de analysene de selv trenger for å få beslutningsrelevant informasjon, sier hun.

Konkurransefortrinn – ikke hemsko

Stine Lise Hattestad Bratsberg er partner i Implement Consulting Group, og har jobbet som rådgiver for private og offentlige virksomheter i Norge og globalt innen samfunnsansvar og bærekraft i 15 år. Hun mener det er lite heldig at EU nå går tilbake på kravene de først har jobbet hardt for å implementere, vel å merke kanskje i litt for høyt tempo og i litt for omfattende grad.

– Dette ble ikke gjort for å skape trøbbel for privat sektor, men for å gi det dyttet som svært mange har etterspurt for å kunne få bærekraftrapportering fra å handle om et hav av ulike rapporteringsrammeverk til å dreie seg om et felles rammeverk. Et rammeverk som skal bidra til å gi EUs virksomheter et konkurransefortrinn – ikke en hemsko! Og som skal bidra til at vi kan sammenlikne epler mot epler og at alle kan gå fra kun å ha historiske data og “storytelling” i sine rapporter til å få bærekraft inn i finans og inn under øvrig rapporteringsrutiner og risikovurderinger samt viktigst av alt – inn i strategi, sier Hattestad Bratsberg.

Hun mener nettopp det å pålegge selskaper å beskrive hvilke strategier man har for å nå sine bærekraftsambisjoner, er gamechangeren i CSRD-rammeverket.

– Måling alene er avgjørende for å kartlegge fremdrift, men målinger i seg selv flytter ingenting. Det er det handlingen bak som gjør.

Et spørsmål flere nå stiller seg er hvorvidt selskapene som nå slipper rapporteringsplikten, vil fortsette å rapportere frivillig eller om de vil benytte anledningen til å redusere investeringene i ESG-rapportering og fokusere ressursene sine på andre områder.

Hattestad Bratsberg heller mot det første alternativet.

– Selv om det er betraktelig færre som må med det nye forslaget, er de største selskapene fortsatt pålagt å rapportere på CSRD. Angående de som ikke må lenger, tror jeg de beste i klassen som har jobbet med god virksomhetsstyring og integrering av bærekraft over tid, ikke ser dette som en utgift eller en byrde, men som en del av deres strategi. De beste i klassen har KPIer knyttet til strategi som de måler prestasjonene sine etter. De har risikoanalyser i forhold til klima og miljø, investeringsplan for forskning og utvikling og innovasjonsprogrammer hvor bærekraft er integrert.

– Ifølge Virke jubler mange bedrifter over at de nå trolig slipper å rapportere like omfattende på ESG, burde de ikke feire dette?

– Som jeg innledet med, er det omfattende krav fra EU Green Deal og de har kommet i høyt tempo. At mange jubler over at de ikke må rapportere på for eksempel CSRD har jeg derfor full forståelse for. Det er ressurs- og tidkrevende. Samtidig er jeg redd for at vi kan få en polarisering; de som kun har vært motivert av pisken og de som ser gulroten, sier Hattestad Bratsberg.

Hun forklarer gulroten som å ha en god forståelse for hvilken risiko som kan treffe selskapet, eller påvirkningen deres egen organisasjon har på planeten, samt forståelse av mulighetsrommet ved å bidra til å løse utfordringer verden står overfor.

– Vi bør ikke glemme en av hovedintensjonene bak reguleringene: full transparens. Mange vil nok helst gjøre forretning med de som er transparente.

Frustrerte medlemmer

Tord Dale er av en litt annen oppfatning enn Hattestad Bratsberg. Han har inntrykk av at flere bedrifter nå vil velge ikke å rapportere.

– Vi har fått endel telefoner underveis fra folk som har vært rimelig frustrerte, og tilbakemeldingene vi får nå peker i retning av at de aller fleste setter rapporteringen på pause. Det er også min anbefaling: bruk dette pusterommet godt.

Lederen for bærekraft i Virke peker særlig på hvor tidkrevende og utfordrende det er å innhente relevant informasjon. Dette fordi ikke all informasjon nødvendigvis er tilgjengelig eller at den ikke gir seg selv.

– Et eksempel: Dersom en norsk bedrift tar kontakt med en leverandør i India og spør om klimagassregnskap, hva tror du de får til svar? Jo, da svarer de: “Hæ, klimagassregnskap, hva er det?” Det å gå tilbake i verdikjeden og finne disse dataene tar kjempelang tid. Risikoen er at man ender opp med “Shit in – shit out” – der det er viktigere å ha et svar enn at svaret faktisk bidrar til en viktig forbedring, sier han.

Dale mener derfor at EUs forenkling er et nødvendig grep for næringslivet.

– Dette er en veldig viktig forenkling for næringslivet. Det er stor forskjell mellom et selskap som er på børs, som er vant med rapportering, og et selskap med 350 ansatte og en litt begrenset verdikjede som ikke har egne ressurser på bærekraft. Derfor mener vi dette er helt riktig.

Han er overbevist om at mange overvurderer hvor stor administrasjonen er i små- og mellomstore bedrifter.

– I realiteten er disse bedriftene ofte slanke, og de ansatte har gjerne kombinert ansvar på tvers av flere områder. De trekker på eksisterende ressurser i selskapet, noe som gjør det krevende når ulike deler av byråkratiet utformer regelverk uavhengig av hverandre – uten å se helheten.

De fleste bedrifter har derfor måttet ta en grundig vurdering av hvor de får mest mulig effekt av pengene sine, hevder han.

– Å investere i et omfattende rapporteringssystem for bærekraft er da ikke nødvendigvis det som står øverst på prioriteringslisten.