Private egenkapitalinvesteringer er en god idé i liten skala om en fokuserer på venturefond og oppkjøpsfond for små selskaper. Dan Rasmussen fra Verdad som har arbeidet for både Bain Capital og Bridgewater Associates mener at PE-investeringer ikke bør utgjøre mer enn noen få prosent i en portefølje. Han har studert over 1.000 store PE-selskaper som er blitt tvunget til å hente deler av finansieringen for oppkjøp fra obligasjonsmarkedet. De må alle sende inn regnskapene i Securities and Exchange Commissions (SEC) database på nett. Studien viste at selskapene økte finansiell gearing med 20 prosent uten at det ga høyere avkastning. Selskapets effektiviseringsgevinst ble spist opp av høyere renteutgifter. Rasmussen mener det ikke bør være noen overraskelse at store selskaper med et styre av fire bankfolk som møtes en gang i kvartalet, ikke gjør det bedre enn før. De har tross alt kun en konsernsjef og en finanssjef til å få andre til å gjøre mer for mindre. Det går ikke så lenge det ikke er overflod av arbeidskraft. Nå er dette i ferd med å bli et stadig større problem fordi PE-sektoren har kjørt seg fast med mer enn 25.000 selskaper de ikke får børsnotert eller solgt til de prisene de må ha for å tjene penger for investorene.

De samlede investeringene i PE-sektoren er på over 13.000 milliarder dollar. Lånene som er blitt gitt til PE-selskaper er en liten andel av verdens uregulerte skyggebanker med lån anslått til 260.000 milliarder dollar. Det tradisjonelle banksystemet globalt er til sammenligning på 140.000 milliarder dollar. Det er ingen hemmelighet at Bank of International Settlements (BIS) ønsker at PE-selskaper skal dyttes ut av bankenes lånebøker og over i obligasjonsmarkedet. BIS' Basel III-forslag er at selskaper med lite gjeld som er totalkunder, skal binde vesentlig mindre egenkapital enn PE-selskaper som er høyt belånte og kun er lånekunder. Selv om Basel III-reglene sannsynligvis ikke vil gjelde før tidligst i 2030, er dette signaler som bankene vil tilpasse seg til før de blir vedtatt.

Private equity hadde sterk medvind i nullrenteøkonomien som varte i 15 år, fra finanskrisen og frem til Russland angrep Ukraina i februar 2022. De seneste årene har vært brutale for PE-sektoren. Dette er det tredje året på rad med motvind fra rentemarkedene. Det koster å ha lånt mye når rentene er høye.

Ledelsen i PE-selskaper er kremmere, og de forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Det kortsiktige for PE-selskaper har vært å hente inn likviditetslån til substansverdi. Siden PE-investorer typisk er dumsnille pensjonsfond med mye penger, har denne praksisen gått bra en stund. Hvem jobber ledelsen av fondene for? PE-selskapene eller pensjonskundene? Nå har noen av pensjonsfondene begynt å spørre hvor lurt dette egentlig er. Det finnes med andre ord håp om at dumsnille pensjonsfond kan vekkes fra tornerosesøvnen.

Det største problemet med sektoren er at alle investorer er opplært til å kjøpe historisk avkastning. Private equity er privat og har egne avkastningsberegninger som ikke tar med alle kostnadene. Da blir jo avkastningen god. Nå stiller ikke politikeren Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til gjenvalg til Stortinget ved neste valg, men PE-sektoren elsker det når han sier at det å investere i PE-fond er «en no-brainer» fordi det gir 3,0 prosent meravkastning pr. år. Det er trist at det er gamle menn som Warren Buffett og avdøde Charlie Munger som tydeligst har frontet at PE-sektoren villeder pensjonsfondene med feil informasjon om avkastning. De sier rett ut at en må trekke fra 3,0 prosent i årlig avkastning fra de 3,0 prosentene PE-sektoren har lært søvnige pensjonsfond å tro at den årlige meravkastningen er.

Sannheten er at PE-sektoren ikke gir meravkastning, men tvert imot bør behandles strengere enn likvide investeringer, fordi det er illikvide investeringer som tar høye forvaltningshonorarer på oppblåste verdier for å investere i høyt belånte selskaper.

PE-sektoren har nå over 10 millioner ansatte, og alle som arbeider i sektoren sier at meravkastningen er 3,0 prosent pr. år. Det er en løgn som er blitt gjentatt i kor de siste 20 årene, og er akkurat like lite å stole på som Sandnes-advokaten som lurte hele bygder på Jæren til å investere i hans pyramidespill.