– Familie er det viktigste av alt, og slik vil det alltid være, sier storesøster Maria Lilly, mens lillesøster Erika June stemmer i. 

Kapital møter arvingene på familiens nyoppussede Hotel Union Øye i Norangdalen på Sunnmøre, deres hjemtrakter, der fjelltoppene ruver over verdenskjente fjorder.

Styreleder og pappa Knut frykter ikke for Flakk Gruppens fremtid med døtrene ved roret.

– De virker innstilt på å holde konsernet samlet, og jobbe sammen om det. De utfyller hverandre godt, sier Knut, som sammen med døtrene og kona Line hadde en estimert formue på 2,6 milliarder kroner i Kapitals oversikt over Norges 400 rikeste i fjor.

– Tror du det vil fungere i praksis med to likeverdige ledere i Flakk Gruppen?

– Er du opptatt av å løse ting i fellesskap, og stå sammen om ting, kan det fungere veldig godt. Er du veldig opptatt av å dominere, og være den som bestemmer alt, er det noe annet, sier Knut, som selv håper at døtrene vil ende opp med å styre sammen. Han presiserer likevel at det er “ingen problem” å dele opp konsernet i to, hvis de heller vil styre egne selskaper.

Reiseliv, ulltøy og hydrogen

Tilbake i 2020 startet familiens generasjonsskifte da 90 prosent av eierskapet ble overført til Erika og Maria, men far Knut beholder styringsaksjene en stund til.

Flakk Gruppen er involvert i alt fra reiseliv med high end-hotellene Brosundet, Storfjord og Union Øye til klesproduksjon, vinduer, helikopterdrift, eiendom og store eierposter i børsnoterte Hexagon Purus og Hexagon Composites, der sistnevntes aksjeverdi i skrivende stund er opp nesten 37 prosent det siste året.

Å innta mer sentrale roller i det som ifølge Kapitals beregninger er Ålesunds mest verdifulle familiebedrift, gjøres ikke uten ærefrykt hos de unge arvingene.

– Vi har mye å bevise. Vi er redde for å gjøre feil og spille bort sjansen vi har fått, sier Maria.

Lillesøster er enig:

– Du føler på presset. Det er store sko å fylle. Det er skummelt å ta på seg fjerde generasjon Flakk. Samtidig hjelper det at vi er to. Går det til helvete, så går det til helvete, sier Erika, før hun legger til: – Men det tror vi ikke at det gjør.

Slet med arvingstempelet

Arvingstempelet er langt fra noe søstrene trives med, men det skal ha blitt noe lettere å bære med årene.

– Ordet arving er negativt ladet. Det blir brukt mest for å si at du ikke er noen som fortsetter å jobbe eller skape, du har bare fått. Samtidig er jeg utrolig stolt av det mamma, pappa, farmor, farfar og andre i slekten har skapt, sier Maria.

Som tenåring skammet hun seg over å være arving, og skulle selv aldri jobbe i familiebedriften.

– Når du blir eldre og mer moden, ser du tilbake og tenker, herregud, jeg har gått og skammet meg for at vi har penger, mens vi egentlig er heldige som har fått muligheten til å kunne gjøre noe ut av det privilegiet.

Kreativ sjel

Maria begynte tidlig å jobbe i butikk for å tjene egne penger, og vise at hun kunne stå på egne bein.

Det endte med en bachelorgrad i Art Direction fra Westerdals School of Communication, samt ledelse og administrasjon på IADE i Lisboa og økonomi ved BI i Oslo.

– Min identitet ble den litt sære, kunstneriske. Det betyr ikke at Erika ikke er kreativ. Man tar gjerne en rolle mer for å komplementere hverandre.

Den eldste Flakk-søsteren jobbet også i reklamebransjen i Oslo før hun returnerte til Jugendbyen og familiebedriften et snaut tiår senere.

I dag er Maria markedsdirektør i Flakk Gruppen, samt kreativ direktør i O.A.D. I tillegg sitter hun og søsteren i styrene til Flakk Gruppen, Nødingen, Devold of Norway, Devoldfabrikken, 62°Nord, Hotel Brosundet, Storfjord Hotel, Union Øye Hotel, Basecamp Hotel Hellesylt – for å nevne noe.

31-åringen er også sterkt involvert i strategi og konseptutvikling innen reiseliv med 62°Nord og hotellene, samt produktutvikling og kommunikasjon i Devold of Norway og resten av tekstilkonsernet.

Tok MBA i Sveits

I motsetning til storesøster var ikke Erika like motstridig til familiebedriften.

– Jeg har alltid visst at jeg i en eller annen form hadde lyst til å jobbe i familieselskapet, sier Erika.

For hennes del ble derfor utdannelse tidlig peilet inn mot virksomheten.

– Jeg har alltid vært flink med tall, så det ble en naturlig vei å gå.

Hun studerte og tok internship i First Element Fuel, som er ledende på hydrogenfyllestasjoner i California, og tok deretter en bachelor ved BI i Oslo. Erika hadde også et internship hos Blackberry Farm i Tennessee, samt har en MBA i Global Hospitality Management ved Les Roches Global Hospitality Education i Sveits.

Arvet mer enn penger

Etter studiet flyttet Erika til Oslo og jobbet for Flakk Gruppen derfra, bl.a. inn mot HR. I dag jobber 28-åringen mest strategisk med utvikling av konsernets hotellprosjekter.

For i Flakk-familien går ikke bare de monetære verdiene i arv, men også skapertrangen.

– Vi drives av det eldgamle menneskelige behovet for å skape noe som varer og som kommer andre til gode, og det å bli husket for noe positivt, sier Maria.

Som i stort sett alle spørsmålene er de nære søstrene samstemte også her.

– Fellesnevneren er å skape og utvikle. Ikke nødvendigvis utvide og lage det større, men å bearbeide og forbedre, sier Erika.

Skattelister og takknemlighet

Selv om søstrene i oppveksten gruet seg til høsten når skattelistene kom, fordi det ga dem mye uønsket oppmerksomhet rundt deres formuende familie på grunn av antakelser om hvem de var og ikke, fokuserer Erika og Maria i dag mer på mulighetene de har fått ved å være født inn i et forretningsimperium.

– Selvfølgelig skal vi benytte oss av muligheten vi har fått og bringe familiearven videre, sier Erika.

Den viktigste lærdommen søstrene har fått fra foreldrene Knut og Line, er å praktisere takknemlighet.

– Vi lærte å sette pris på hvor heldige vi er, å ikke ta noe for gitt og gjøre oss fortjent til ting. Vi kommer nok til å jobbe resten av livet for å gjøre oss fortjent til det vi har blitt født inn i, sier Maria. – Eller gjøre så godt vi kan, i hvert fall.

Syden vs. Sørlandet

I barndommen var det ikke “oss og dem” blant ungene i gata. Her følte søstrene seg helt like alle andre, uansett familieformue, ja, foruten at de dro på noen flere og mer eksotiske reiser enn de andre barna.

– Vi dro til gjengjeld ikke til Syden om sommeren som alle andre, da måtte vi til hytta på Sørlandet, sier Erika spøkefullt.

Turene til eksotiske destinasjoner var ofte reiser far Knut hadde i forbindelse med jobb, og familien ble med på lasset. Tradisjonen med å ta med familie på jobbreiser har de fortsatt i dag. 

Nå som alle fire reiser mye i jobben, har familietiden på hyttene på Bjorli og Blindleia blitt desto mer hellig.

Arrangerte overraskelsesbryllup for foreldrene

Både far og døtre har brukt store deler av barndommen og voksenlivet på familiens tre hytteperler på Sørlandet der deres farfar, Egil Flakk, kom fra.

Her arrangerte søstrene også bryllup for sine foreldre, som ikke hadde en “skikkelig” bryllupsfest da de giftet seg “i hui og hast” slik at Line kunne bli med Knut og lansere H-vinduet i USA på 1990-tallet.

– Mamma giftet seg i en svart minikjole, og fikk aldri leve ut sin bryllupsdrøm i hvit kjole. Derfor arrangerte vi surprise-bryllup til mamma og pappa på hytta på Sørlandet da de hadde 20 års bryllupsdag. Vi kan aldri gjøre nok fine ting for dem, så mye som de har gjort for oss, sier Maria.

– Langtidsperspektiv i alt vi gjør

Nå som søstrene får stadig større beslutningskraft i familievirksomheten, er de tydelige på at de ønsker å satse enda mer på bærekraftige løsninger.

– Vi har et langtidsperspektiv i familien, på reiseliv, tekstil – alt vi gjør, sier Maria.

Familien har blant annet investert over en halv milliard kroner i oppgraderinger i reiselivssatsningen på Sunnmøre, blant annet på Hotel Union Øye, der vi befinner oss nå, på en overraskende varm og solrik augustdag – til Vestlandet å være. 

– Union Øye er over 130 år. Vi håper at hotellet står i alle fall 130 år til. Vi har bygd disse stedene for at de skal vare til neste generasjon, og forhåpentligvis flere generasjoner etter det, sier Erika, som kan fortelle at de i likhet med resten av reiselivs-Norge også hadde en rekordbra sommer i år.

– Vi kunne gjort ting som hadde vært lettere å tjene penger på, men det er ikke interessant for oss. Vi bygger mer enn monetær verdiskapning. Bunnlinjen vår er people, planet og profit, sier Maria.

Luksus-ulltøy og veldedig stiftelse

Familien har også satset på high end-merket O.A.D, der ullgenserne er tuftet på at produksjonslinjen skal være så bærekraftig og ansvarlig som mulig. Det koster, og genserne, som Maria selv har vært med på å designe, har prislapper opptil 9.000 kroner.

Dårlig butikk er satsningen på ulltøy likevel ikke. Devold of Norway har etter far Knuts snuoperasjon blitt en juvel blant familiens virksomheter, og selskapet kunne skilte med et resultat før skatt på over 80 millioner kroner i fjor.

I forlengelse av å gjøre noe som kommer andre til gode håper søstrene på sikt å kunne etablere en Flakk Foundation, der de kan bidra enda mer til mennesker og miljø.

– For første gang er det to damer som kan ta over familiebedriften. Det er kult. Vi har en sinnssyk mulighet til å bli forbilder for jenter som kommer etter oss, og bevise at det er like normalt for kvinner som for menn å ta over familiebedrifter, sier Maria.

– Har et enormt konkurranseinstinkt

– Som to søsken såpass tett i alder, er det noe konkurranse mellom dere?

– Vi konkurrerer ikke om å være best på noe spesifikt, bare om å prestere. Hvis vi gjør samme ting, skal vi i hvert fall gjøre det like bra som den andre, humrer Erika, og viser til at de i oppveksten begge blant annet drev med håndball og volleyball.

For konkurranseinstinkt har de.

– Som familie har vi et helt enormt konkurranseinstinkt. Vi kan ikke spille brettspill for eksempel. Det blir skikkelig dårlig stemning. Vi er like dårlige vinnere som vi er tapere, og ender med å krangle på reglene. Mamma og pappa er verst, sier 28-åringen og ler.

Det eneste de kan “spille” sammen som familie, er puslespill. Men da er det gjerne håndkuttede Stave-puslebrikker i kirsebærtre som gjelder. De eksklusive Stave Puzzles har en prislapp på opp mot 50.000 kroner for 500 brikker.

Måtte jobbe for pengene

Eksklusive puslebrikker eller ei, Knut og Line lærte døtrene tidlig at de måtte jobbe selv for å tjene penger.

– Det har vi også hatt lyst til selv. Vi har ikke hatt penger som vi kan bruke som vi vil. Alt ligger i selskapene vi har, eller i andre verdier som vi jobber for å utvikle. Selvfølgelig har vi hatt det godt. Vi har aldri hatt det vanskelig, men vi måtte tjene egne penger, forteller Erika, som innrømmer at hun bruker mye penger på “barnet”, labradoren Ralph.

– Det er stort sett veterinærregninger. Han spiser hele tiden noe han ikke skal, sier Erika og ler.

Generelt bruker søstrene aller mest penger på reiser og opplevelser med familie og venner.

– Vi er en byrde for selskapet

En ting de gjerne skulle brukt mindre penger på, som også far Knut har vært aktiv i det offentlige ordskiftet om, er den såkalte formuesskatten.

Som største eiere i Flakk Gruppen føler Maria og Erika skyld for at de burde ha flyttet utenlands slik at selskapet kunne brukt overskuddet til å investere i nyskapninger, heller enn å dekke skatten på arbeidende kapital.

– Hvis vi flyttet utenlands, Maria og jeg, hadde vi gjort selskapet en tjeneste. Vi er en byrde for selskapet ved å bo i Norge. Det går ikke an å ikke ta det personlig. Det er litt sårende, sier Erika.

Selskapet har lagt reiselivsprosjekter og -investeringer til nesten en milliard norske kroner på is på grunn av den særnorske skatten på arbeidende kapital.

– Du føler veldig at politikerne har mistet tillit til de som har bidratt og utviklet landet. Jeg tror ikke noen av oss flytter til Sveits på grunn av skattesituasjonen. Men det er en spesiell situasjon å være i. Det er første gang vi har tenkt, oi, er det sånn folk ser på oss? Retorikken er litt tøff, fortsetter hun.

– Masse følelser i business

– Er det mye følelser involvert når dere driver business?

– Ja, det er hele livet vårt. Selvfølgelig er det masse følelser, sier Maria umiddelbart. – Men det betyr ikke at vi ikke kan være profesjonelle. For pappas del handler det om å ikke gi seg. Noen ganger ser han kanskje at et prosjekt forretningsmessig hadde vært best å legge bort, men fordi han oppriktig brenner for det, vil han ikke gi seg.

Det at familien har såpass mye kjærlighet for det de driver med, håper søstrene bare bidrar til at forretningen blir enda bedre.

– Hadde vi ikke involvert følelser, hadde aldri hotellene sett ut som de gjør. Hvert sted vi har, hotell eller hjem, bærer preg av en distinkt identitet, sier Erika.

Mor Flakk har selv innredet hotellene med objekter hun og Knut har plukket med seg fra sine mange reiser verden rundt, og familien ser på hotellene som en “forlengelse” av dem selv.

– Når vi kommer frem på hotellene, begynner vi med en gang å fikse og ordne ting, ikke fordi vi skal kunne ta ut en bedre pris, men fordi detaljene er viktige for helhetsopplevelsen. Vi blir veldig stolte når gjestene synes det er et fantastisk sted å være. Hvis noen har hatt en dårlig opplevelse, tar vi det personlig, sier Maria.

Arbeidsjern i blodet

Selv om far Knut fortsatt er styreleder og daglig leder i Flakk Gruppen, og ikke har noen planer om å tre av i nær fremtid, håper døtrene likevel foreldrene tar seg litt mer tid til å roe ned, og bruke mer tid på andre ting enn jobb.

– Han klarer nok ikke å holde seg helt i ro. Det er ekte lidenskap. Det ligger ikke latent for han å ha en hobby. Jobben er hobbyen. Selv om han hadde steppet ned og vi tok helt over, hadde han funnet noe nytt å gjøre som også var jobb, sier Erika.

Det ligger visst ikke i Flakk-blodet å gi helt slipp på jobben.

– Farfar holdt på til siste sekund med businessen. Han var en stå-på-mann og gikk for det han trodde på mer enn noen andre jeg har møtt. Business var livet. Han kom fra ingenting, så for ham var det veldig viktig. Knut, eller pappa, klarer heller ikke sitte stille veldig lenge og se ting skje uten at han er med. Det har vi nok arvet til en viss grad, sier Maria.

Søstrene innrømmer at heller ikke de har tid til å dyrke noen hobbyer lenger.

– Allfaderen

Å jobbe så tett sammen som familie kan virke utfordrende, men søstrene mener de har lært seg å samarbeide godt.

– Vi har ofte samme mening, men vi sier det kanskje på litt ulike måter. Av og til må vi ta et øyeblikk og bare snakke ferdig. For vi er egentlig enige, sier Erika.

Å ha familien på arbeidsplassen kan også ha sine fordeler. 

– Styrelederen er den typiske allfaderen som kan mye om alt. Det er fint å kunne sparre med mamma, pappa og Erika, og lære av dem. Du har alltid en mentor rundt deg, sier Maria.

Skolen de går på i bedriften nå er viktig for å bygge selvtillit frem mot den dagen søstrene skal styre skuten.

– Jo eldre vi blir og jo mer erfaring vi får, desto mer stoler vi på egne ferdigheter, og tør å ta avgjørelser. Men på våre felt og områder går det ganske greit nå, sier Erika.

Storesøster er litt mer tilbakeholden.

– Erika er ganske tøff, uredd og direkte. Hun kan tenke på hva hun skulle gjort først etter at hun har gjort noe. Erika og pappa er ganske like på det området. Jeg er nok litt mer forsiktig, sier Maria.

Yin og yang

På spørsmål om hva de ville endret på hvis de var statsminister i én dag, kommer denne ulikheten tydelig frem.

– Skatten er kanskje det første vi hadde tatt tak i, fordi den er ødeleggende for det vi jobber med, svarer Erika raskt.

– Jeg hadde nok brukt den første dagen på å sette meg inn i ting, sier Maria og smiler.

– Du har bare én dag, skyter Erika inn.

– Ok, jeg hadde brukt i hvert fall 60 prosent av dagen på å sette meg inn i ting, og så kanskje tatt noen beslutninger, sier Maria.

– Jeg hadde innført dyrepoliti i hele landet, sier Erika kontant, uten et snev av tvil.

– Hva gjør dere lykkelige?

– Familie, svarer Maria umiddelbart, etterfulgt av en litt mer nølende Erika, som ser ut som hun har tenkt å si noe annet, før hun velger å si seg enig med storesøster.

– Hadde du egentlig lyst å si Ralph?

– Ja, du så det? humrer Erika. – Jeg elsker dyr. Jeg skulle bli dyrlege helt til jeg fant ut at jeg måtte avlive dyr. Da ble det ikke det. Men, nei, familie, selvfølgelig. Vi kunne aldri gjort dette hvis det ikke var familien som gjorde oss lykkelige.