
Ukjent nordmann leder 2.000 ansatte i Japan
Sånn bygger du internasjonal karriere, ifølge en nordmann som har jobbet verden rundt og nå leder tusenvis av ansatte og omtrent 70 milliarder kroner i omsetning i Japan.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Kapital i februar.
Han heter Bjørn Ivar Ulgenes. Nordmannen er for tiden finansdirektør (CFO og Vice President på fagspråket) med 2.000 underordnede og omtrent 70 milliarder kroner i omsetning. Likevel har du trolig aldri hørt om denne tønsbergenseren som holder i tallene i Coca-Cola Bottlers Japan Holdings (CCBJH), blant verdens største tapperier. Han har reist verden rundt med familien på oppdrag for sine arbeidsgivere i en årrekke.
Kortversjon
- Bjørn Ivar Ulgenes fra Tønsberg er finansdirektør i Coca-Cola Bottlers Japan Holdings og leder 2.000 ansatte med en omsetning på 70 milliarder kroner.
- Ulgenes har jobbet i flere land inkludert Hellas, Kenya, Belgia og Japan, og har fokusert på lederutvikling og forståelse av ulike kulturer.
- Ulgenes deler tips for en vellykket internasjonal karriere, som inkluderer fleksibilitet på arbeidssted og fokus på å levere resultater.
- Han fremhever viktigheten av å forstå lokale beslutningsprosesser og hierarkier når man jobber i utlandet.
– Jeg sa jeg hadde en visjon om å jobbe utenlands. Det var det eneste jeg ba om da jeg startet. Innen seks måneder var jeg plutselig i Danmark, sier den erfarne finansdirektøren om starten på karrieren.
Det første Ulgenes gjorde etter endt masterstudium i management på BI – han hadde da allerede en siviløkonomgrad fra NHH i Bergen – var å søke etter en arbeidsgiver som var villig til å sende ham ut i den store verden. Og dét raskt.

– Det er ikke alltid lett å finne folk i Norge som er villige til å reise verden rundt på den type jobber. Jeg var nok litt spesiell på dette feltet.
Før videreutdannelsen på BI arbeidet den unge siviløkonomen som controller i Norzink i Odda. Senere som økonomisjef på Odda Smelteverk. Så gikk veien videre til drikkevarebransjen. Den tok ham for alvor ut i verden.
– Jeg startet i The Coca-Cola Company i 1997. Da hadde selskapet et stort divisjonskontor for Norden, Baltikum og tidligere Sovjetunionen i Nydalen i Oslo.
Her startet Ulgenes sin internasjonale karriere. Han gikk på den måten delvis i sine foreldres fotspor da hans mor hadde bodd to år i New York og hans far ett år i Kongo. De hadde alltid fortalt historier om alt det spennende som finnes utenfor Norge. Og da unge Ulgenes traff sin kommende kone Lena – en kunsthistoriker – på utveksling i København, var det tilfeldig at hun også kom fra en familie hvis liv og arbeidsliv også hadde foregått mye i utlandet. Hennes far var sjef for LM Ericsson i Afrika da hun ble født i Zambia og vokste opp der i sine første år, forteller Ulgenes.
– Hun har en veldig internasjonal bakgrunn. Det var en veldig bra match. Å flytte ut i den store verden kan være skremmende, men hun var aldri redd for det.
Bjørn Ivar Ulgenes
- Norsk expat fra Tønsberg
- Master fra BI, siv.øk. fra NHH og en bachelor i kunsthistorie
- Har jobbet i alt fra Hellas og Kenya til Dubai og Belgia
- Er nå finansdirektør i Coca-Cola Bottlers Japan Holdings (CCBJH) i Tokyo.
Veien videre
Etter å ha jobbet halvannet års tid i København fikk Ulgenes tilbud om å dra videre til Brussel.
– Der skulle jeg jobbe på et europeisk prosjekt for å utvikle finansielle styringsverktøy sammen med SAP for The Coca-Cola Company. Det var ekstremt spennende, det er vel vanskelig å finne en mer internasjonal by. Du finner knapt et menneske som faktisk er fra Brussel. De er fra alle mulige andre steder i verden.
I Brussel oppholdt de seg et års tid. Så fikk han tilbud om å dra til Athen i Hellas, som finansdirektør for tidligere Jugoslavia.
– Jeg reiste veldig mye på den tiden. Til Kroatia, Serbia, Bosnia, Makedonia, Bulgaria og Romania. Etter hvert også Israel og Palestina.
Paret fikk sine to første barn under oppholdet i Hellas, før neste stasjon ble Egypt i 2005.
– Egypt på den tiden var et fantastisk land å bo i.
Der ble de i fire år før turen gikk videre til Japan, for første gang i 2010.
– Der begynte jeg som finansdirektør for The Coca-Cola Company Japan. På den tiden hadde vi 12 tapperier i landet. Jeg jobbet med å styre økonomien og finansene hos disse. Der ble også vår datter født.
– Men så endret verden seg ganske dramatisk for oss i Japan, for på begynnelsen av 2011 skjedde det store jordskjelvet og påfølgende tsunami. Kjernekraftverket Fukushima gikk bokstavelig talt opp i lufta da det ble truffet av den store tsunamien.
Det påfølgende året ble en vanskelig tid for den internasjonale, norske familien.
– Jeg sendte familien ut av landet ganske tidlig. Med tanke på frykt for stråling og slikt. Ingen av oss visste hvordan det kom til å ende, men jeg ble værende. Det var lite konsistent informasjon fra forskjellige myndigheter på den tiden.
– Men vi kom oss tilbake på skinnene relativt fort. Det fine med Japan er at når de først er blitt enige om at “dette er sånn vi skal gjøre det”, så går det fort. Uansett om det gjelder å sette opp nye fabrikker, bygge veier eller hva enn det måtte være.
All hans tid i vel et år etterpå gikk ut på å jobbe med selskapets tapperier for å finne ut av hvordan de skulle få produksjon og distribusjon i gang igjen.
– Særlig produksjonsanlegg som lå langs kysten ble veldig skadet av tsunamien. I Japan er mye av produksjonen automatisert. Når fabrikker som produserer veldig spesialiserte deler forsvinner, og du ikke får tak i den delen du trenger, så stopper alt.
Mange muligheter, mange utfordringer
Nærmere to år senere ble neste stopp for familien og karrieren Afrika igjen. Da endte Ulgenes opp som finansdirektør for en bedriftsenhet for det amerikanske drikkevareselskapets avdelinger i Øst- og Vest-Afrika.
– Det var alt fra Mauritius til Kapp Verde og alt imellom. Nærmere 30 land.
– Med andre ord, ekstremt mye reising. Mange land med mange muligheter, men også mye utfordringer.
Ulgenes-familien bodde i denne perioden i Nairobi. Kenya var inne i en periode med mye investeringer som kom inn fra Europa, USA og Kina, forteller Ulgenes.
– En fantastisk by å bo i, fordi det er veldig grønt og åpent. Klimaet er fantastisk. Du har liksom ikke den fortetningen som i andre større byer, til tross for at det bor vel fire millioner mennesker der.
– Skolen til vår datter lå rett ved siden av nasjonalparken, og på vei til skolen kjørte man forbi et skilt som sa “beware of lions”. Det var ikke en spøk, sier Ulgenes.
– Men så har man jo også baksidene ved Afrika, med korrupsjon og vold. Det var en risiko vi tok da vi flyttet dit. Men man må nesten bare stole på at de store firmaene har gode sikkerhetsrutiner. Og så må man bruke litt common sense. Så lenge du har disse basic levereglene, så vil jeg si at det var helt fantastisk. Afrika har alt, fortsetter han.
I Kenya bodde den norske familien i en såkalt compound, et sikkert område.
– Vi hadde et safe room i huset, forteller Ulgenes.
– Generelt når vi flyttet til et nytt land, fikk vi en kulturell briefing. Og du gjennomgår hva du skal gjøre hvis noe galt skjer. Det kan være så enkelt som hva du skal gjøre hvis du blir syk. Ikke alle steder har sykehus lett tilgjengelig.
Det er en livsstil, jeg ser jo det.
Om å organisere en utenlandskarriere
– Når man er på internasjonale oppdrag, får man betalt litt ekstra for å holde familie og hus?
– Ja, de fleste store selskapene som sender sine folk rundt i verden har som regel forskjellige typer expat-pakker. De innebærer at du får noe for hus, skole, kjøpe deg en bil, forsikringer og slike ting. For hvis du ikke fikk penger og hjelp til å organisere dette, hadde antageligvis halvparten av egen tid gått med til å finne ut av hvor du skal bo, hvordan få ungene på skole og så videre. Hele verden har ikke Finn.no for å skaffe seg bil eller hus.
– Det koster å ha folk som oss som reiser rundt på den måten, men å betale for familien tror jeg de i det lange løp har en veldig god avkastning på. Fordi du som reiser og skal jobbe, kan starte arbeidet mye raskere.
Før to av sønnene nylig flyttet til Oslo, hadde ingen av barna bodd i Norge tidligere.
– Så det var jo et kultursjokk å komme fra disse store byene de har bodd i som Istanbul, Dubai og Kairo, og deretter rett fra Tokyo til Oslo.
Selvfølgelig er det hardt å jobbe og mange ting som er annerledes enn i Norge. Men når du veier opp alt mot hverandre, så er det en stor glede å leve slik.Bjørn Ivar Ulgenes
– Vil du anbefale alle å ta et lite opphold i utlandet?
– Jeg vil påstå at alle har godt av det. Uansett om du har bestemt deg for å gjøre karrieren i Norge eller ikke. Uansett hvor du drar, om det så bare er til Strömstad, så er det jo litt annerledes. Alt er ikke det samme som hjemme. Jeg tror det har veldig stor verdi. Det tvinger deg til å tenke litt igjennom hva du driver med. Hvor er du på vei? Klarer du å leve med den usikkerheten? Klarer du å håndtere det?
– Selvfølgelig er det hardt å jobbe og mange ting som er annerledes enn i Norge. Men når du veier opp alt mot hverandre, så er det en stor glede å leve slik.
– Men det er kanskje ikke for alle, medgir den erfarne expaten.
– Det er en livsstil, jeg ser jo det. Blir man veldig stresset av å ikke ha resten av familien rundt seg, ikke ha noen venner i nærheten, ikke kjenne området du skal bo i, så er antageligvis ikke denne livsstilen å anbefale. Men mange av mine kolleger og andre folk som vi har truffet på reiser rundt i verden som er blitt bitt av basillen, har en tendens til å fortsette.

Tilbake til Japan
Tyrkia og Dubai har den norske familien også vært innom. Nå er de igjen tilbake i Japan, hvor de bor i et lite townhouse i Shibuya i Tokyo. Her har Ulgenes vært siden 2018.
– Da sluttet jeg i The Coca-Cola Company og begynte i dette tapperiet (CCBJH), som er børsnotert i Tokyo. I dette tilfellet eier The Coca-Cola Company bare noe over 18 prosent av selskapet. Vi dekker 90 prosent av landet. Her er det en mye mer komplisert operasjon enn resten av verden. Fordi de fleste tapperiene ellers i verden har business-to-business-salg. De selger til supermarkeder og hoteller og så videre. Det samme har vi i Japan. Men så har vi i tillegg vending-delen.
Han sikter til brusautomater, som er en viktig del av businessen for Ulgenes.
– Har du vært i Japan? spør Ulgenes.
– Nei.
– Det første du vil legge merke til – sett bort ifra at det er mye folk i byene – er vending machines overalt. De er ikke små. De inneholder stort sett drikker, alt fra varmt til kaldt. Alle typer drikker som te, kaffe, brus, vann, energi og juice. Vårt selskap har nærmere 700.000 slike maskiner. Hver av dem er en liten butikk, en slags ubemannet butikk hvor du kan handle med alle mulige betalingsløsninger.
Nærmere halve virksomheten, målt i omsetning, kommer fra slike direktesalg.
– Det har vi ikke i resten av verden. Det gir en kompleksitet som en ikke ellers ser. Fordi disse maskinene, de går tomme og de må fylles opp jevnlig. Det er en manuell operasjon. Til dette har vi omtrent 6.000 små lastebiler som kjører rundt og fyller opp brusautomatene. En kapital- og arbeidsintensiv business.
Ulgenes forteller at det japanske tapperiet har vel 20.000 personer i arbeid hver dag.
– Så det er en stor operasjon. Og innovasjonstakten i Japan er ekstrem. Vi lanserer nå cirka 100 nye produkter hvert år. Det er liksom en del av gamet, folk krever at det er noe nytt de kan prøve, nesten hver dag. Japanske konsumenter forventer det. Og de er ikke redde for å prøve nye ting. Det betyr ikke nødvendigvis at de kjøper det igjen, så du har et nesten automatisk uttrekk av produkter som ikke holder omsetningshastigheten som kreves. Og selv om det blir færre og færre japanere hvert år, vokser drikkevaremarkedet.
Kulturforskjeller
– Hvor har det vært vanskeligst å jobbe?
– Det må vel være Japan. Fordi det er bokstavelig talt lengst unna Norge.
– Men siden du spør om dette med kulturforskjeller: Det jeg har sett alle de stedene jeg har jobbet, er at folk er egentlig mer like enn du tror. Er du økonomisjef i Nigeria, så er du ikke så forskjellig fra en økonomisjef på Lysaker. Det er mye av de samme mekanismene som fungerer.

– En ting som slår veldig tydelig ut i Japan, er at de ikke er så opptatt av individet som de er av teamet eller nasjonen. Et eksempel er fra mitt første opphold der, og det var et par dager etter det store jordskjelvet. Da hadde det gått noen rykter om at drikkevannet var blitt forurenset. Det var det ikke, men folk trodde det. Da jeg kom til et supermarked for å handle, var det 200 meter kø utenfor. Men ingen kom ut med mer enn én eller to flasker vann. Hadde det vært i USA eller Europa, så hadde vi vel hver enkelt tatt så mye vi kunne og reist hjem. Men her var tanken at du skulle tenke også på andre.
– Kundeservice er også helt annerledes. Kunden er konge. Alt er veldig fokusert på at du som mottager av en tjeneste skal bli behandlet veldig ordentlig. Det gjør det til en pur glede å handle. Om du trenger håndverker er det bare å legge ut en nøkkel til dem, og når de kommer, vil de rulle ut små tepper hvor de tar av seg skoene, rydder opp alt og legger nøklene tilbake i postkassen når de er ferdige.
– Har du lært deg japansk?
– Veldig lite. Det er veldig krevende. Jeg kan handle på supermarked og bestille på restaurant, men for å bruke språket i forretningssammenheng må du kunne snakke det flytende. Ellers får du ikke meningen overført. Så da jeg overtok tidlig i 2019, lagde vi en policy om at vi skal være engelsktalende for alle ledere. Ikke nødvendigvis for at man må prate engelsk for å kunne operere i Japan, men for å signalisere en mer lærende kultur. Det er en mer enhetlig måte å drive selskapet på. Da vet folk som skal oppover i hierarkiet at de må lære seg engelsk på et visst nivå.
Nordmannen og ledergruppen har også tatt på seg å endre litt på arbeidskulturen.
– En annen stor forskjell mellom Norge og Japan er dette med å svare direkte. Det er nesten umulig å få nei som et svar i Japan. Derfor har jeg sagt til mine ansatte at jeg vil at de skal si til meg om de er uenige i noe. Det er en del av ansettelseskontrakten. Fordi når du opererer i en ny kultur, er alt annerledes. Så det er viktig at noen forteller dem at hvis du “prøver det der, så er du nesten garantert å kjøre rett i veggen. Prøv noe annet.” Dette har fungert veldig bra, fordi det har gitt tillit til at ansatte kan si ifra, og at det er OK å si ifra, selv om du kan være uenig med sjefen.
Ulgenes’ tips til deg som vil gjøre karriere i utlandet
- De store selskapene liker om du er fleksibel på arbeidssted. Si at du kan jobbe de fleste steder. Da får du flere muligheter enn om du kun eksempelvis vil til London eller New York, det vil alle andre også.
Den beste jobbsøknaden du kan gi er å gjøre det veldig bra der du er nå og jobbe hardt. Ikke bry deg så veldig mye om hva som måtte komme etterpå. Det kommer alltid muligheter når man jobber hardt og leverer resultater.
Det kan være stressende å flytte til et nytt land, så du må lære deg å se deg selv i speilet og roe litt ned ved behov.
Du må være villig til å bore litt inn i hvordan man eksempelvis tar beslutninger i et nytt lands kultur, hvordan hierarkiet fungerer.
Vær fokusert på å lære og oppleve nye ting.
– Så er det dette med hierarki, det er det fortsatt ganske mye fokus på i Japan. I min økonomiavdeling, med omtrent 2.000 ansatte, har jeg forsøkt å minimere antallet nivåer. Det gjør at jeg må ha sterke medarbeidere, for jo mer du flater ut organisasjonen, desto sterkere må lederne være. De må være villige til å ta beslutninger og lede store team.
– Så er det å fokusere på å få mer kvinner inn på alle ledelsesnivåer, og å utvikle kvinnelige ledertalenter. Vi har et styre på ni personer, hvorav tre er kvinnelige eksterne styremedlemmer. Og det er ganske uvanlig i Japan. Så det er disse små tingene som er i ferd med å skje i landet som jeg mener har en veldig positiv langsiktig effekt.
En siste ting Ulgenes peker på er digitalisering.
– På mange måter er Japan fremdeles ikke digitalisert i nærheten av hva man ser her i Norge. Jeg leder eksempelvis servicesenteret, som er de som tar imot ordre fra kunder. Vi får fremdeles ordre på faks. Og kjøper nye faksmaskiner hvert år. Det ser man ikke så mange andre steder i verden.

Lederskap
Spesielt når det gjelder lederskap, forteller Ulgenes at det kan være utfordrende. Og at man lærer mye.
– I mitt tilfelle har jeg vært leder i alle landene jeg har vært. Det må man være glad i. Hvis du er redd for å ta lederansvar eller ikke er komfortabel med å gi retning, støtte folk, bygge team og bygge ned team for den saks skyld, så blir dette ganske painful.
I sin nåværende stilling bruker han minimum en tredjedel av tiden sin på det han kaller lederutvikling.
– Enten det er en-til-en, vi har et omfattende mentorsystem, eller mer i team-sammenheng. I Japan er det veldig stor konkurranse om talent. Folk reagerer positivt på det du forteller dem, og de aller fleste tar det til seg og går hardt inn for å få de erfaringene som jeg rådgir dem til.
– Japanerne er for øvrig verdenskjent for Kaizen-konseptet. At du hver dag gjør en liten forbedring i måten du jobber på. Til slutt har du en prosess som løper helt perfekt. Jeg forsøker å mer lage en kultur hvor det er OK å gjøre ting veldig forskjellig fra hvordan du gjorde det i går, inkludert det å ta i bruk teknologi. Fordi det tvinger deg til å jobbe på andre måter. Og til å få andre perspektiver på hvordan du løser et problem.
Maler på fritiden
Selv om det Ulgenes forteller om at det fort kan bli en livsstil å jobbe mer når man jobber i utlandet, er det ikke bare hardcore business han bedriver. I tillegg til å reise har han en stor interesse for kunst. På fritiden har han studert kunsthistorie og skrev bacheloroppgaven sin på Odd Nerdrum og har vært innom på Stavern på sommerkurs. Ulgenes maler attpåtil selv.
– Det synes jeg er veldig gøy. En god balanse til den harde kapitalismen.
– Litt kunstnerisk frihet, som ellers ikke går an i regnskapsverdenen?
– Der skal man helst holde seg vekk fra kunstnerisk frihet, ja. Det går som regel dårlig. Spesielt på Tokyo-børsen er det meget strikt. Det er jo også bra.



