
På årets siste dag er det naturlig å reflektere over hva neste år og de kommende årene vil gi. Hva skal vi satse på og hvem blir vinnerne, på kort og lang sikt?
Politikere kan knapt åpne munnen uten å si at det er Det store grønne skiftet som må komme. Olje- og gasseventyret tar slutt, hevdes det, og nå må vi satse på noe nytt. Det var også det siste statsminister Erna Solberg uttalte seg om før hun tok en liten juleferie sammen med familien i Bergen.
Tiden med det grønne skiftet.
Vi må klynge oss til det gamle
Dette skiftet, hvis det kommer, kan ikke vedtas, selv om mange rødgrønne politikere ser ut til å tro det. Staten må på banen for å fremme det grønne skiftet, hevdes det. Staten må bli mer aktiv, og ikke overlate styringen av fremtiden til styrene.
Denne drømmen om det nye som skal erstatte olje- og gassinntektene, er farlig. Det finnes ikke noe empiri som taler for at Stortinget eller enkeltpolitikere kan se eller forutse de nye selskaper, næringer og arbeidsplasser. Selv landets beste investorer er nok i tvil om hva det kanskje kan bli. 20-30 år frem i tid hverken kan eller vil de se.
I stedet for å rope på det grønne skiftet og mulige arbeidsplasser der, bør vi passe på (gjerne verne om) de suksesser vi har. Vi bør håpe på at oljeeventyret varer ikke bare 30-40 år, men kanskje 50-100 år frem i tid. Olje- og gassindustrien må ikke snakkes ned, men opp.
Det er useriøst å snakke om å erstatte dette med noe annet. Staten har i dag årlig et par hundre
milliarder kroner i direkte inntekter fra petroleumssektoren, og på toppen av dette kommer noen hundre milliarder kroner fra Statens pensjonsfond utland (Oljefondet).
Dette kan ikke erstattes av tang, tare og rypeoppdrett.
Norge eksporterer årlig 100 milliarder kroner av fisk, hvorav mesteparten fra lakseoppdrett.
Det er et under at vi har fått det til, langs hele kysten, men nå snakkes næringen ned, og noen ønsker nye skatter og avgifter. Det er det det klareste eksempel vi har sett på å drepe høna som legger gulleggene.
Vi har turistnæringen som utvikler seg fantastisk. Med hoteller, rorbuer og skipsfart. Dette vil også mange bygge ned, eller begrense veksten til. Det er sikkert mulig, med nye skatter og avgifter, men hva i all verden skal erstatte denne næringen?
En grønn, ny næring.
Det kommer ikke til å bli en ny grønn næring av vindmøller på land. Motstanden mot monstermastene er for stor (og de kan ødelegge for turistnæringen). Kanskje kan vi få til noe stort og nytt innen vindkraftproduksjon til havs, basert på kunnskap og teknologi fra oljeindustrien, men det er kostbart og risikabelt. Vindturbinene kan ikke stå så tett i Nordsjøen at de er i nærheten av å erstatte og olje- og gassinntektene. Det er grønt, men bare passe lønnsomt.
Skal vi være i nærheten av å opprettholde velferdsstaten i Norge, må vi klynge oss til det gamle. Der hvor vi har skapt suksesser som kan vare lenge. Det grønne alternativet holder ikke.
Kan vi leve av tjenester som helse, skole, utdanning og lignende for eksport til utlandet?
Svaret er nei. Vi klarer knapt å sikre dagens norske befolkning.
Men noen vil finne på noe. Men hva vet vi ikke. Vi må derfor drysse skattelettelser og tilskuddsordninger i stort omfang ut i norsk næringsliv. Ta sjanser - og håpe på at det finnes noe som kan bli stort nok til å redde velferdsstaten og nye arbeidsplasser. Men det er ingen grunn til å være optimistisk med tanke på grønne industrier for 2020 eller senere.