Tsarens kurérer
Er russerne lydige undersåtter for tsar Vladimir? En ny bok mener ja, og forklarer hvorfor.


(Denne bokanmeldelsen sto i Finansavisen 5. april 2014)
«Russlands politiske system er et absolutt monarki som blir regulert ved snikmord».
- Marquis de Custine
I 1839 utga den franske adelsmannen Marquis de Custine en reisefortelling om Russland. Han hadde blant annet lagt merke til at russiske aviser ikke ble tillatt å rapportere om flomkatastrofene i St. Petersburg på 1820-tallet.
Man kunne kanskje anklage tsar Nikolai for mye, men naturkatastrofer kunne han da umulig stilles til ansvar for?
Men når nasjonen ble styrt av Guds stedfortreder på jorden, kunne sultkatastrofer, tørke og jordskjelv bare skyldes én ting, nemlig at Gud hadde vendt ryggen til folket sitt, forklarer Anna Arutunyan.
Om boken
«The Putin Mystique. Inside Russia’s power cult» av Anna Arutunyan.
Skyscraper Publications.
320 sider.
Vår mening
+ Godt informert forfatter med kontroll på fakta.
+ Originalt blikk på president Vladimir Putin og samfunnet han styrer.
+ God blanding av anekdoter, historie, fakta, intervjuer og reportasjegrep.
Historisk perspektiv
Boken hennes gir et historisk perspektiv på russisk styresett som er vel verdt å merke seg i disse Putin-tider.
Det har nemlig mer for seg å sammenligne Putins Russland med tsarens føydalstat enn med liberale rettsstater, hevder Arutunyan.
Fra gammelt av i Russland har det vært tradisjon for at den lille mann kunne appellere til tsaren hvis han følte at han led urett.
Tsaren kunne velge å ta affære, sørge for at noen embedsfolk mistet jobb eller hode, ordne opp og slik fremstå som folkets beskytter.
Hverken den russiske revolusjon eller Sovjetunionens oppløsning gjorde slutt på dette. Mens Vladimir Putin var statsminister, kom det inn 500.000 henvendelser til ham i løpet av to år gjennom et nettverk av ekspedisjonskontorer.
Dmitrij Medvedev, som holdt stolen varm for Putin de fire årene han var president, fikk bare inn 172.800.
Mengden henvendelser illustrerer den symbolske makten i en appell til de sentrale, føderale myndighetene, og hvor varige slike vaner er på et samfunnsnivå, skriver forfatteren.
Henvendelsene handler om alt fra dårlige veier til udugelige tjenestemenn.
Samtidig blir Putin en viktig støttespiller for byråkrater og guvernører, siden han med sin folkelige appell og makt over mediene kan tilby dem beskyttelse fra et gjenstridig folk.
Arutunyans metode
Arutunyans metode i boken er en kombinasjon av personlige erfaringer, glimt fra hovedtrekk i nyere og eldre russisk historie, intervjuer med ulike typer opposisjonelle og avisartikler fra de siste 20 årene.
Det er en sakprosabok som er nådeløs mot Putin og det russiske regimet. Etterretningsorganisasjonen FSB, der Putin gikk sin politiske skole og som han fortsatt er sterkt knyttet til, blir ikke bare beskrevet som korrupt, men som en voldelig, kriminell organisasjon.
Det taler til forfatterens fordel at hun ikke reduserer Putin til en karikatur av en diktator, men beskriver ham som en besluttsom og antibyråkratisk leder som hamler opp med både utenlandske kapitalister og korrupte guvernører på mellomnivå.
Etter Ukraina-krisen har det ikke vært vanskelig å finne kritiske røster til Putin.
Det det derimot har manglet på, har vært perspektiver som gjør et vestlig publikum i stand til å forstå Putins popularitet på hjemmebane.
Nettopp det bidrar denne boken til.
