– Vi har jo mer stein enn penger på konto
– Det er gøy å være tredje generasjon. Den generasjonen ingen tror på, sier familiebedriften Feirings ferske konsernsjef Margrethe Ollendorff Lien.


FINSTADJORDET, LØRENSKOG
MARGRETHE OLLENDORFF LIEN
Alder: 35 år.
Sivilstand: Gift med Kjell Erik, barna Amalie (4) og Tiril (2).
Bakgrunn: Sivilingeniør med master i betong-teknologi fra NTNU, tilleggsutdanning i økonomi, jobbet i Multiconsult og som ansvarlig for innovasjon og forretningsutvikling i Feiring.
Aktuell: Ny konsernleder i familiebedriften Feiring.
Stortingets talerstol blir din. Hvilken sak tar du opp?
Profesjonelt tar jeg opp lavthengende frukter som raskt kan implementeres i forskrifter i vår bransje, som for eksempel at de både må tillate og stille krav om høyere andel gjenbruk i asfalt. Gjerne 100 prosent så lenge kvaliteten ivaretas. Det må også utredes å øke tillatt akseltrykk fra lastebiler på veien, slik at massetransport kan gjøres med færre tunge kjøretøy. Dette kan raskt gi betydelig bidrag til lavere utslipp og smartere bruk av ressurser. Personlig tar jeg opp at fritidstilbud for barn og unge er for dyrt, og at vi bør få nasjonale ordninger for å utjevne sosiale forskjeller.
Ferien du aldri glemmer:
Vi leier en hytte uten vann og strøm på delt åremål i Jotunheimen. Med en baby på fire måneder og en toåring skulle vi bestige vår første 2.000 meters-topp. Det tok 15 timer, for toåringen ville vaske håret i bekken etter 150 meter og jeg ammet mens jeg gikk med babyen på magen. På toppen måtte jeg bytte bleier. Det var annerledes…
Denne boken vil jeg lese om igjen:
Jeg tar meg sjelden tid til å lese bøker om igjen, men jeg er glad i å lese stykker av Ibsen. Det gjør jeg titt og ofte om igjen.
Min dårligste investering:
Jeg hadde planer om å bruke en Apple Watch, men jeg liker ikke å snakke i telefonen. Jeg liker å legge fra meg telefonen og være sammen med folk. Da funket det dårlig når jeg fikk alt intravenøst.
Min første jobb:
Å sortere kjørelapper og bilagslapper, putte dem i konvolutter og slikke igjen konvoluttene her på Feiring.
– Det siste jeg skulle var å gå inn i familiebedriften, sier familiebedriften Feirings ferske konsernsjef, og setter opp et ansikt som umiddelbart får oss til å tenke på skuespiller Ine Jansen.
– Jeg føler at jeg må prestere litt bedre og litt mer fordi jeg har vokst opp med dette, sier Margrethe Ollendorff Lien.
Farfaren Knut startet sin første produksjonsbedrift i 1945. Da fremstilte de spillebrikkene til Ludo og husene til Monopol. Ni år senere startet han det første grustaket på Asak i Skedsmo, og Margrethes far Trygve tok over sammen med sin bror. Trygve har drevet bedriften, som nå har 12 pukkverk og 21 avdelinger, i en mannsalder. Feiring har 200 ansatte, og omsatte for 700 millioner kroner med en EBITDA på 103 millioner kroner i fjor. De er Østlandets største aktør på pukk og grus, og andre forretningsområder er blant annet asfalt, mobile knuseverk, tomteutvikling og massemottak.
– Samtidig er det virkelig gøy å være tredje generasjon; den generasjonen ingen tror på.
Bøllefrø med master i betongteknologi
Feiring Bruk på Finstadjordet i Lørenskog ligger omkranset av trær og bondegårder. Ollendorff Lien vokste opp «rett borti høgget her».
– Jeg elsker skog og mark, var aktiv i speidern og red ulovlig på gårdene rundt her. Vi hadde konkurranse om å sitte på hesten eller ponnien lengst før vi ble kastet av. Det holdt jeg på med lenge, sikkert til jeg hadde fylt 17.
Det siste jeg skulle, var å gå inn i familiebedriften
Det var på det tidspunktet hun tenkte at hun skulle bli kunstner eller psykolog, etterfulgt av en mer konkret plan om å bli arkitekt, for hun kom inn på arkitekthøyskolen.
– Da jeg sa til far at jeg ikke skulle studere likevel fordi jeg heller skulle reise jorden rundt alene som 19-åring, ble det ganske dårlig stemning. Men mamma tok det helt fantastisk. Hun forsto hvor viktig det var for meg å reise på egenhånd, og at jeg bare sendte en epost innimellom. For meg handlet det ikke om hva jeg så og opplevde underveis, men hvordan jeg utviklet meg.
Etter to år på reisefot skulle arkitektsporet igjen følges opp. Ollendorff Lien hadde nemlig fått en hang up på den kjente, spanske arkitekten Santiago Calatrava.
– Han hadde utdannet seg til sivilingeniør med en master i betongteknologi først, så da skulle jeg kopiere ham.
Og Ollendorff Lien tok en master i Bygg- og miljøteknikk med spesialisering i konstruksjon på NTNU før hun reiste videre til Berkeley på utveksling med mål om å redde verden med lavkarbonbetong.
– Jeg hadde planer om å bli på Berkeley og ta en doktorgrad, men jeg hadde truffet mannen min på NTNU. Han er sivilingeniør i energi og miljøteknikk, så jeg reiste hjem etter et år.
Lien, som på det tidspunktet bare hadde etternavnet Ollendorff, snakket bokstavelig talt om å treffe mannen sin.
– Jeg var på en superheltfest på Studentersamfundet, utkledd som Spiderman med maske og en heldress med store muskler. Så begynte jeg å kjede meg og fikk øye på noen kjekke menn som hygget seg ved pianoet. Jeg satt meg bak en sofa, fant noen gummistrikker og ga meg selv poeng for hvor mange ganger jeg klarte å treffe dem i hodet. Til slutt kom Kjell Erik bort og ba meg stoppe, og vi ble et team.
Et overraskende møte på Skype
Etter endte studier begynte Lien i Multiconsult, og hadde mange morsomme prosjekter. Ett av dem var å få på plass skulpturene i Ekebergparken med blant annet riktig fundamentering.
– Da hadde jeg mye kontakt med kunstnerne, og snakket med både dem og familiene deres på Skype. Den amerikanske kunstneren Tony Oursler, som jeg hadde mest kontakt med, lurte på om jeg også ville hilse på kompisen hans David, sier Lien, gestikulerer med begge armene og tar en kunstpause.
– Og det kunne jeg vel. Så dukket plutselig David Bowie opp på skjermen! Det er den eneste gangen i livet jeg har vært starstruck, sier Lien og blir avbrutt av at det banker på døren på møterommet. Det er en elektriker som lurer på om rommet er ledig.
– Det går fint, vi kan sette oss et annet sted, sier den ferske konsernsjefen.
For hos Feiring er det ikke forskjell på presten og klokkeren. Det preger familien Ollendorffs menneskesyn og gjennomsyrer hele bedriftskulturen:
– Min far fortalte meg at det ikke var sikkert at noen la merke til om han ikke kom på jobb en dag, men hvis den som vasker ikke dukker opp, vil alle legge merke til det. Vi har ansatte som ikke har fullført grunnskolen og de som er på sin andre doktorgrad. Det er summen av det som skapes her som betyr noe. Og verdiene skapes der ute i pukkverkene, ikke her på hovedkontoret, sier Lien, som innimellom har løyet i sosiale lag om at hun tømte søppel:
– Jeg opplevde en del studentsnobberi på NTNU. Hvis folk ikke ville bli kjent med meg da, ønsket jeg heller ikke å bli kjent med dem. For meg er alle mennesker like viktige.
Lett etter ny konserndirektør i to år
– Var du sikker på at du ville ha rollen som konsernsjef i familiebedriften?
– På ingen måte. Jeg ivret for en ekstern, samtidig som jeg tenkte at min halvannet år yngre bror Knut Harald kunne være et godt valg. Han er visjonær og inspirerende, men han hadde allerede startet sin reise som daglig leder for det største forretningsområdet som er pukk og grus. Vi har et tett forhold til kjernefamilien og er involvert i hverandres ektefeller og barn. Vi diskuterte derfor håndtering av alle scenarier med å være en nær familie og ha ulike roller på jobb helt åpent før vi kom inn i familiebedriften for seks år siden. Hvis vi ikke var sikre på å kunne håndtere dette også hvis vi var uenige, kunne vi ikke gå inn i familiebedriften sammen.
35-åringen har jobbet i selskapet ved flere anledninger. Hun har både hatt sommerjobber hvor hun forsøkte seg på lønnsforhandlinger med krav om minstelønn, men var for ung til å komme noen vei, og nå sist som ansvarlig for innovasjon og forretningsutvikling. Ansettelsesprosessen, med både interne og eksterne kandidater, varte i to år før Ollendorff Lien formelt startet i stillingen som konsernsjef 1. september i år. Faren har en friere rolle som arbeidende styreformann.
– Hvordan er det å jobbe med ham?
– Det er ikke alltid jeg synes det er supert at han som lykkelig bestefar starter eksterne møter med å vise bilder av barna mine. Men han har en enorm kompetanse, særlig på det tekniske. Og vi kan sparke hverandre på leggen uten å ta oss nær av det. Vi ringes også på kveldene og sparrer. Her er det ingen doble agendaer. Vi vil hverandre godt. Det samme forholdet har jeg til lillebroren min. Han har alltid vært og er fortsatt min bestekompis. Vi diskuterer mye, men krangler ikke. Han er helt fantastisk å jobbe med og gir feedback med de beste intensjoner. Vi skal få til dette sammen. Fordi vi kjenner hverandre så godt, vet vi hvor vi kan utfylle hverandre.
Fra grått til grønt
Lien sier hun er genuint opptatt av miljø og bærekraft, og omtaler seg selv som veldig grønn. Hun kjøper for eksempel ikke nytt hvis hun kan kjøpe brukt. Eller så overlater hun det til andre:
– Pappa kjøper klær til meg. Han har kjøpt det jeg har på meg i dag. Han tar fortsatt det ansvaret hvis han synes jeg ser for loslitt ut.
Da jeg sa til far at jeg ikke skulle studere likevel fordi jeg heller skulle reise jorden rundt alene som 19-åring, ble det ganske dårlig stemning
Ollendorff Lien har hugget i stein at selskapet skal gå i bresjen for at hele bransjen skal gå fra grå til grønn. Siden oppstarten har selskapet levert og tatt imot over 150 millioner tonn stein, pukk, grus og asfalt til oppbyggingen av Norge. De jobber med jomfruelige bergmasser som er en ikke-fornybar ressurs som samfunnet er helt avhengig av.
– Hvert år har hver innbygger i Norge behov for 70 tonn vann. På andreplass ligger stein og mineraler med 15 tonn per hode. Stein er en ressurs vi er helt avhengig av, også i fremtiden. Og det er begrenset med fjell av høy kvalitet. Det vi tar ut, må vi få maksimalt ut av. Veiene skal holde så lenge som mulig. Betongfundamentet hjemme også. Det samme gjelder jernbanen, slik at vi begrenser buss for tog. Men andre prosjekter trenger ikke like høy kvalitet, som for eksempel grøfter, støyvoller, skibakker, rassikring og nye jordbruksarealer. Det handler om å velge det beste for hvert formål, i tillegg til å se på mulighetene for gjenvinning og ombruk, forklarer eksperten på betongteknologi, som i timene før vi kom hadde møte med banken:
Så dukket plutselig David Bowie opp
– Jeg fortalte dem at vi har noen spennende og ganske store investeringer på trappene. Det er snakk om produksjons- og produktutvikling som både vil påvirke bunnlinjen og målbare miljøparametere positivt når vi er i gang. Jeg forklarte dem også at vi har brukt fire millioner kroner på fire mål som vi ikke skal drive med stein på, men etablere biogassanlegg og hurtiglading for kundene våre. Vi skal bli en green hub som vi ikke skal tjene penger på. Selv driver vi ikke med transport per nå, men bilene som kjører for oss skal støye mindre.
Feiring jobber tett med kunder og partnere, og lastebilene som skal til bruket på Finstadjordet må stå i den samme ladekøen for eksempel på Circle K på Karihaugen som alle andre elbilister.
– Da går jo ikke dagen for sjåføren opp. Når vi etablerer ladestruktur her, kan de tørre å investere. Vi forsøker også å bygge om anleggsmaskinene våre til biogass, og det finnes noen anleggsmaskiner som går på elkraft, men enn så lenge er det litt tidlig. Det monner liksom ikke helt. Vi har valgt å være teknologinøytrale og blir med på det som gjelder, enten det er biogass, elektrisitet eller noe annet.
– Hva gjør du annerledes enn din far?
– Jeg er grønnere enn ham, men han er blitt ganske grønn han også. Og jeg skal ha fokus på ett Feiring, ett konsern. Jeg skal ikke ha så mye fokus på de ulike forretningsområdene, men sørge for at de jobber på tvers. De skal være rause og involverende og dele all informasjon som kan deles. Jeg er ganske sikker på at det er retningen vi bør bevege oss i, sier Ollendorff Lien som lå våken natten før:
– Jeg ble liggende å tenke på hvordan vi kan tjene mer penger på å selge mindre stein. Vi har jo mer stein enn penger på konto. Målet mitt er at vi skal forvalte masse på best mulig måte i fremtiden. Vi skal ikke være best på alt, så vi må inngå partnerskap. Det er ikke nødvendigvis Feiring som skal sprenge stein selv om det er veldig morsomt!




