Gjestekommentar

Espen Henriksen, Instiutt for finans, BI. Foto: CF Wesenberg

Etter valgkampen har det vært mye snakk om et bredt skatteforlik som skal gi mer forutsigbare rammebetingelser for både privatpersoner og bedrifter. En av hovedutfordringene er fritaksmetoden. Innrettingen av ordningen – særlig spriket mellom det økonomiske rasjonalet og skattelovens bokstav – skaper grunnleggende usikkerhet.

Ordningen har en innebygd spenning som gjør den politiske risikoen høy. Regjeringen kan når som helst øke skatten på tilbakeholdt kapital – de facto en skatteøkning med tilbakevirkende kraft. Det skjedde i forrige stortingsperiode. Samtidig har personer med penger i holdingselskaper sterke incentiver til å lete etter smutthull eller lobbe for skattekutt med tilsvarende tilbakevirkende kraft men motsatt fortegn – eller ganske enkelt å ta «en Bjørn Dæhlie», flytte utenlands og stikke av fra den implisitte skatteregningen.

Fritaksmetoden ble innført som et ledd i skattereformen av 2006. Om «suksess» måles ut fra hvor mye metoden har blitt brukt, er den en kjempesuksess. Ifølge en rapport fra SSB, som ble bestilt av LO og offentliggjort 31. juli i år, var samlet verdi av norske unoterte aksjeselskaper per 2022 rundt 4.607 milliarder kroner, og beregnet skattegrunnlag 4.187 milliarder.

Samfunnsøkonomer: Utsatt skatt

En del av begrunnelsen for fritaksmetoden var å unngå kjedebeskatning og redusere friksjonene når kapital flyttes fra én næring til en annen. Kjedebeskatning betyr at samme inntekt beskattes flere ganger i en eierkjede. Ideelt sett skal en inntekt bare beskattes én gang i selskapssektoren, og én gang når den tas ut privat.

Det dypere økonomiske rasjonalet er likevel at fritaksmetoden innebærer utsatt skatt. Økonomisk sett er sparing og investering aldri mål i seg selv, men midler til fremtidig konsum. Før eller siden vil eierne ønske å flytte overskudd fra selskap til privat hånd for å bruke dem på hus, hytter, utdanning for barn og barnebarn, kunst og kultur – kort sagt: konsum. Da vil kapitalinntektene komme til beskatning.

Hvis skattesystemet hadde vært hugget i sten og ingen forsøkte å stikke fra den implisitte skatteregningen, ville fritaksmetoden – gjennom færre friksjoner og bedre eiervalg – faktisk økt innbetalt kapitalskatt til fellesskapet over tid.

Skattejurister: Permanent fritak!

Fritaksmetoden er imidlertid ikke omtalt i loven som utsatt skatt. Skattejurister mener det juridisk sett er et «permanent fritak» for skatt. Hver gang jeg har påpekt overfor en forretningsadvokat at det økonomiske rasjonalet er utsatt skatt, har jeg blitt avbrutt med en variasjon av: «Det står det ikke i loven!»

Med over 4.600 milliarder plassert i unoterte aksjeselskaper og en juridisk oppfatning av at dette er penger permanent fritatt for skatt, er det naturlig nok sterke og velfinansierte interesser for å få dem utbetalt uten beskatning.

Politisk risiko

Forrige stortingsperiode var preget av vilkårlighet i skattepolitikken: En arbitrært stor lakseskatt ble innført uten faglig forankring. En ekstraordinær arbeidsgiveravgift på middels høye inntekter ble lansert for å få «budsjettimpulsen» til å stemme. Høyprisbidraget på kraftproduksjon kom på toppen.

Og viktigst i denne sammenhengen: Utbytteskatten ble hevet fra 31,7 til 37,8 prosent. Alle med penger i holdingselskaper – og som faktisk hadde tenkt å bli i Norge og en dag ta ut midlene til konsum – tapte umiddelbart seks prosent av disse verdiene. 

Skatteøkningen rammet ikke bare årets utbytter, men hele kapitalen som tidligere var tilbakeholdt i selskapene.

Skatteøkningen rammet ikke bare årets utbytter, men hele kapitalen som tidligere var tilbakeholdt i selskapene. Spissfindige jurister kan man kanskje hevde at dette ikke var tilbakevirkende kraft, men økonomisk sett var det nettopp det.

Samfunnsøkonomer som mener tilbakeholdte overskudd må forstås som «utsatt skatt», burde videre vært de første til å protestere mot økningen i utbytteskatten. Nå synes det snarere som de vil ha i både pose og sekk: omtale ordningen som utsatt skatt, men samtidig beholde friheten til vilkårlig å endre nivået på skatten.

Stabile skatter fordrer avklaring

Tidligere var omkvedet at vi i Norge kunne leve med høye skatter fordi de var stabile. De siste årene har de imidlertid vært både høye og ustabile. Det er paradoksalt – særlig når Norges sterke fiskale posisjon gjør at vi kunne hatt skatter som var både lave og stabile. 

En mulig løsning kunne kanskje være å utligne skatt hvert år til gjeldende sats – men uten betaling – slik at det oppstår et uomtvistelig skattekrav? Staten ville da i praksis gi kapitaleierne et lån, og de ville fremdeles ha mulighet til å gire investeringene sine. 

Men hvis skattereformen i realiteten bare omfatter noen satser og unnlater å løse opp i spenningene i fritaksmetoden – og de flere tusen milliardene som omfattes av den – vil systemet forbli grunnleggende ustabilt.

Vi kan kanskje få et bredt skatteforlik. Men hvis det i realiteten bare omfatter noen satser og unnlater å løse opp i spenningene i fritaksmetoden, og de flere tusen milliardene som omfattes av den, vil systemet forbli grunnleggende ustabilt. Et mer intellektuelt koherent system – med større samsvar mellom det økonomiske rasjonalet og lovens bokstav, og der både staten og kapitaleierne har færre brikker å spille med – kan bringe oss nærmere et stabilt og forutsigbart skattesystem.