«La obligasjonsmarkedet snakke.»
Slik lyder overskriften i innlegget til investor Stanley Druckenmiller om Scott Bessents siste påfunn i det amerikanske obligasjonsmarkedet, etter at renten på 30-åringen nådde 5,33 prosent, som var den høyeste renten på 19 år.
Innlegget i Wall Street Journal kommer etter at finansministeren forrige uke annonserte en dobling av rammene for statens tilbakekjøp av statsobligasjoner med lengst løpetid. Det uttalte formålet var å skape likviditet i markedet. Effekten forsvant etter kort tid.
Druckenmiller er ikke nådig overfor sin tidligere elev, Scott Bessent.
Ser dystre tider
Druckenmiller peker på at de dårlige utsiktene for USAs gjeldsbelastning stammer fra at landets to dominerende partiene ikke er villige til å reformere velferds- og trygdeordningene. Demokratier rydder nemlig ikke opp i statsfinansene før kostnadene ved å ikke handle blir «tydelige og umiddelbare», ifølge ham.
Han peker på at de stigende rentene – og de fallende obligasjonsprisene – er «den eneste finanspolitiske disiplinerende kraften USA har igjen».
Derfor må politikerne heller respondere på signalene fra markedet, fremfor å selv forsøke å presse ned rentene.
«Når markedet først tror at Treasury forsvarer et bestemt rentenivå, blir hver renteoppgang en test på myndighetenes vilje til å stå imot, og operasjonene må stadig bli større for å bestå testene.»
USAs statsgjeld bikket nylig 40 billioner dollar – i overkant av 370 billioner kroner – og gjeldsberget fortsetter å vokse.
«Uansett hvor mange basispunkter denne operasjonen sparer, vil kostnaden ved forsinkelse være flere ganger større», skriver Druckenmiller, og maner til at markedet må få gå sin gang.
«Dersom 30-åringen må handle på 5,5 prosent for å klarere markedet, er det ikke en krise. Det er en regning.»
Politisk gunstig timing
Druckenmiller tror ikke timingen av de økte tilbakekjøpene er tilfeldig. De starter offisielt den 9. september og varer til 4. november – dagen etter mellomvalget i USA.
«Når gjeldshåndteringen følger den politiske kalenderen, tærer den på eiendelen som det har tatt to århundrer på å bygge opp: kredibiliteten til USAs obligasjonsmarked.»
Til dem som forsvarer inngrepet med at det var en «rutineoperasjon», er Druckenmiller klokkeklar.
«Rutineoperasjoner annonseres ikke utenom den normale tidsplanen (for obligasjonskjøp, journ.anm.), i dobbel størrelse, rett etter at renten på 30-åringen nådde sitt høyeste nivå på to tiår, samtidig som det signaliseres at tilbakekjøpene kan økes uten noen øvre grense», skriver Druckenmiller.
«Dette var ikke likviditetsstyring, men prisstyring – og en feil som er langt større enn beløpet på 4 milliarder dollar skulle tilsi.»
Etterlyser trygdereform
Druckenmiller peker på reform av trygdesystemet – behovsprøving, endringer i indeksreguleringen og justeringer av hvem som kvalifiserer, innfaset over flere tiår – som USAs vei ut av gjeldsproblemene.
Slik vil også byrden fordeles mellom generasjonene, fremfor å kun belastes de yngre.
«Belønningen er enorm: En troverdig finanspolitisk pakke ville gjort langt mer for den lange enden av rentekurven enn et tilbakekjøpsprogram som var 1000 ganger så stort.»
«Myndigheter som forsøker å forsvare priser mot de underliggende fundamentale forholdene, taper alltid. Det eneste spørsmålet er hvor mye de bruker før de gir opp», avslutter Druckenmiller.
