Jan Emblemsvåg og Marianne Synnes Emblemsvåg hevder i Finansavisen 26. februar at vindkraftutbygging skjer på sviktende grunnlag. Dessverre inneholder innlegget flere feil og misforståelser.
Et hovedpoeng i artikkelen er at såkalt Levelized Cost of Energy (LCOE) er basis for vurderinger av lønnsomheten i fornybar kraft, i både myndighetenes analyser og investorers utbyggingsbeslutninger. Dette stemmer ikke. LCOE er en måte å sammenligne kostnaden ved å produsere elektrisitet fra ulike kilder. Skal man gjøre investeringsbeslutninger, må man selvsagt også se på inntektene.
Statkrafts investeringer bygger på detaljerte modelleringer av hvert lands kraftsystem. Parallelt lager vi estimater for forventede kontantstrømmer. Analysene tar hensyn til at store fremtidige investeringer i ny fornybar energi påvirker priser og lønnsomhet, samt endringer i forbruk, overføringskapasitet, lagringsmuligheter, annen kraftproduksjon, etc.
Samme tilnærming brukes av andre investorer, analysebyråer, banker og konsulentselskaper. Det er således ikke riktig at investorer bare vurderer kostnadene uten å grundig vurdere inntektene.
LCOE gir likevel interessant informasjon, siden den gjør det mulig å sammenligne kostnadene ved å produsere elektrisitet fra ulike kilder. Når artikkelforfatterne sier at forskjellen i levetid på vannkraft og vindkraft gjør at LCOE ikke er sammenlignbart, tar de også feil. LCOE-analyser gir nettopp en samlet vurdering av driftskostnader, faste kostnader og kapitalkostnader hensyntatt levetiden.
På sesongnivå følger produksjonen i vindkraftverk forbruksmønsteret
Artikkelforfatterne hevder at sol- og vindenergi ikke kan være hovedkildene i Europa, fordi det krever urealistisk store batterisystemer eller enorm reservekapasitet. Dette er også feil. Våre analyser viser at fornybarandeler i Europa på opp mot 80 prosent er mulig. Det vil være behov for en del batterier og annen lagring, men dette vil for eksempel bare tilsvare en brøkdel av mengden batterier i europeiske elbiler i fremtiden.
Det er flere grunner til at behovet for ny lagringskapasitet er lite. På sesongnivå følger produksjonen i vindkraftverk forbruksmønsteret. Gode forbindelser mellom landene gjør at lokale variasjoner i sol- og vindkraftproduksjon utligner hverandre og gjør det mulig å dele reservekapasitet. Forbruksfleksibilitet vil gjøre at forbruket tilpasses produksjonen, både blant bedrifter og husholdninger Kombineres dette med tradisjonell reservekapasitet i form av eksisterende vannkraft og noe termisk produksjon, har man et robust kraftsystem med mye sol- og vindkraft.
Selv med systemkostnadene inkludert, vil omfattende utbygging av sol- og vindkraft gi det klart billigste energisystemet. Et slikt kraftsystem vil også kunne møte utslippsmålene i Parisavtalen. Uten en fortsatt storstilt utbygging av fornybar energi er ikke det mulig. Det er ikke vind- og solkraftutbyggingen som skjer på sviktende grunnlag. Det er Emblemsvåg og Emblemsvågs analyse som svikter.
Henrik Sætness
Strategidirektør i Statkraft
