Det er velkjent at prisveksten i de vestlige økonomiene har tatt et solid byks opp i 2021. Inflasjonen i USA, målt ved PCE-deflatoren, steg til 4,3 prosent i august, det høyeste siden 1991. Også kjerneinflasjonen er den høyeste på tretti år.
De tekniske forklaringene er åpenbare. Økte energipriser, høyere fraktkostnader, coronadrevne flaskehalser i produksjonskjedene, ustabile værforhold og sterk etterspørsel er de viktigste årsakene. Dette er blitt en perfekt inflasjonsstorm, der alle faktorene har trukket i samme retning.
De mange driverne til tross, det er viktig ikke å glemme det bakenforliggende. Da coronakrisen inntraff, bestemte myndighetene seg for at krisen ikke skulle påvirke lommeboken til husholdninger og bedrifter. Viruset ville muligens gi sykdom og død, men ingen skulle lide økonomisk.
Mens viruset førte til trøbbel i verdikjedene, bidro de mange tiltakspakkene til at etterspørselen steg. På det meste var amerikanske husholdningers forbruk av varige goder 35 prosent over nivået fra slutten av 2019. Siden har salgene falt litt tilbake. Det skyldes imidlertid ikke lavere etterspørsel, men leveranseproblemer. Derfor har prisveksten på varige goder holdt seg høy. Det koker fortsatt.
Det som gjør det hele litt perverst er det store misforholdet mellom inflasjonsrisikoen og dagens rente
I kjølvannet av dette har et «nytt» fenomen kommet til overflaten. Bedriftene har fått en ny form for prisingsmakt. Dette anerkjennes i Feds Beige Book, som i september viste at bedrifter synes det er blitt lettere å lempe kostnadsendringer over på forbrukerne. NFIB-undersøkelsen, som lodder stemningen blant små og mellomstore bedrifter, viser det samme. En stor overvekt av bedriftene har justert opp prisene de siste månedene, og om lag like mange vil fortsette å sette opp prisene de neste tre månedene. Sist vi så noe tilsvarende var på tampen av «the Great Inflation» på begynnelsen av 1980-tallet. Samtidig er andelen bedrifter som sier at inflasjonen er blitt et problem fortsatt moderat sammenlignet med på 1980-tallet.
Prisingsmakten sier noe om betydningen av den sterke etterspørselen. Derfor blir det også naivt å si at sentralbankene ikke kan gjøre noe for å stagge prisveksten. Sentralbankene kan, hvis de vil, ta grep for å dempe etterspørselen. Marginene vil selvsagt lide i et slikt scenario. Alternativet, som er at sentralbanken ikke gjør noe med prisveksten, er imidlertid verre.
Det som gjør det hele litt perverst er det store misforholdet mellom inflasjonsrisikoen og dagens rente. Feds styringsrente er på 0 prosent. På begynnelsen av 1980-tallet var den tett opp under 20 prosent.
Markedene har begynt å forberede seg på at renten kommer opp, men forventningene er fortsatt moderate. Dagens prising indikerer én heving innen utgangen av 2022. Her er det en betydelig risiko for at markedet må endre forventningene, som i så fall også betyr økt press på lange renter. Hvor mye er vanskelig å si.
Høyere renter vil ikke gå upåaktet hen. Internasjonal kreditt vil lide fordi durasjonen er historisk lang. Tidligere har kredittpåslagene falt mens rentene har steget, men siden påslagene allerede har falt til historiske bunnivåer, vil vi neppe se noe til denne dynamikken. I aksjemarkedene bidrar de lavrentedrevne multiplene til at fallhøyden er tilsvarende stor.
Det kan bli vanskelig å gjemme seg dersom inflasjonsrisikoen er så reell som den nå ser ut til.
