Ryk og reis – tålegrensen er ikke nådd
Mens våre største verdiskapere, eller deres barn, skatterømmer landet i hopetall, står venstresiden i norsk politikk på talerstolen og skriker om mer skatt, skriver advokat Finn Eide.


«Røkke ranet kysten og stakk av til Sveits. Han kan ryke og reise for min del!», uttrykte Kirsti Bergstø, til stor applaus på SVs landsmøte forrige helg. Peggy Hessen Følsvik i LO uttalte samtidig at mange i Norge fremdeles «tåler å betale mer i skatt».
Regjeringspartiene ser ut til å ha moderert seg noe. Arbeiderpartiet begynner å innse at retorikken som brukes er skadelig og polariserende og det manes til mer moderat ordbruk. Senterpartiet tar til orde for å senke det samlede skatte- og avgiftstrykket for næringslivet – samt øke innslagspunktet for formuesskatt fra dagens 1,7 millioner kroner.
Rødt på sin side kjefter på regjeringspartiene og mener «det er svakt å la seg presse av rikes utpressingstaktikk for å få lavere skatt i Norge». SV, ved finanspolitisk talsperson Kaski, svarer Senterpartiet med at skattenivået er langt lavere enn i 2013 og at det ikke er på grunn av skattenivået de rike flytter til Sveits. SV krever at skattene økes.
Når SV og Kaski holder seg med et uriktig faktisk grunnlag for sine vurderinger, bærer det galt av sted. Hvis en sammenligner dagens skattenivå med 2013 – siste år med Jens Stoltenberg – stemmer det at de formelle skattesatsene var marginalt høyere på en del områder, sammenlignet med i dag. Dette gjelder dog ikke utbytteskatt og formuesskatt, som er det sentrale for dem flykter landet. Sammenligner en derimot med 2014 – så var satsene jevnt over lavere enn i dag. Når en skal vurdere den stabilitet næringslivet etterspør, må en heller se hva som har skjedd fra 2014 og frem til i dag – i stedet for å koble inn et år som var slutten på en epoke.
Økt skattetrykk
Det er ingen tvil om at skattetrykket for bedriftseiere har økt betydelig de siste to årene. Siden Støre dannet sin regjering, har blant annet rabattene som gis ved formuesfastsettelsen blitt krympet betydelig og nye, skjerpende regler har blitt innført. Unoterte aksjer hadde i 2021 en verdsettelsesrabatt på 45 prosent mens rabatten for 2023 er 20 prosent. Effektiv skattesats på inntekt i selskap pluss utbytteskatt har fra 2022 til 2023 blitt økt fra 49,5 til 51,5 prosent, mens den under Erna i perioden 2014 - 2021 var stabilt på 46,6 og 46,7 prosent.
En endring av utbytteskattesatsen på i underkant av 4 prosentpoeng - fra Ernas regime til Jonas regime - kan virke tilforlatelig. Kombinasjonen reduksjon av rabatter i formuesberegningen og økt formuesskattesats fra 0,85 til 1,1prosent er en giftig cocktail for bedriftseiere – og deres bedrifter.
Justeringsfaktor for utbytte i 2021 var med Erna 1,44 – og med Jonas i 2023 er den 1,72. Skattesatsen på 22 prosent ligger fast. Dette betyr at tar man ut et utbytte på 1 million kroner, vil skatten bli 316.800 og 378.000 kroner for henholdsvis Ernas nivå og Jonas’ nivå.
Hadde man en «brutto skattbar formue» på 500 millioner kroner før aksjerabatter under henholdsvis Erna i 2021 og Jonas i 2023, ville formueskatten blitt regnet av følgende netto grunnlag:
Betalbar formuesskatt under Erna i 2021 ville vært 2.324.000. Betalbar formuesskatt under Jonas i 2023 vil være 4.363.000.
Bør avvikles
For å betale formuesskatten, forutsettes det at man må ta ut utbytte fra selskapet sitt for å dekke denne. Under Erna i 2021, måtte man ta ut like i underkant av 3,5 millioner kroner for å betale formuesskatten på 2.324.000 kroner, mens en under Jonas i 2023 må ta ut like i overkant av 7 millioner kroner for å betale en formuesskatt på 4.363.000 kroner – begge basert på den samme bruttoformuen på 500 millioner i nominelle kroner. På to år er det altså blitt dobbelt så dyrt for bedriftene å kvittere ut formueskatten som blir ilagt eierne.
Formuesskatten slår uheldig ut – og bør avvikles - fordi den tapper bedriftene for verdier som ellers kunne gått til å sikre arbeidsplasser, innovasjon og «det grønne skiftet». Hvis en først skal ha formueskatt, bør en ha romslige rabatter på aksjer og annen arbeidende kapital. En reduksjon i aksjerabattene er urimelig – fordi 37,84 prosent av aksjeformuen vil bli statens eiendom i form av utbytteskatt før den personlige aksjonæren vil få glede av midlene. Litt upresist kan en si at aksjonærer betaler formuesskatt av statens (latente) midler når aksjerabatten reduseres under 37,84 prosent. Det er ikke rimelig.
Folk ryker og reiser – altså er tålegrensen nådd, og vel så det. Så enkelt er det.
