19. oktober åpnet kunstneren Bjarne Melgaard en stor salgsutstilling på galleriet Fineart på Tjuvholmen i Oslo. Dagen etter sa galleriet at de allerede hadde solgt kunst for 8 millioner kroner. Til Kapital sier Melgaards manager, Erling Løken Andersen, at de nå har solgt for enda mer. Over 10 millioner.

Det er vel og bra. Mange er nok glade på Melgaards vegne.

Men torsdag 2. november skriver Melgaards manager et leserinnlegg i VG, hvor han går hardt ut mot auksjonshuset Blomqvist. Han stiller spørsmål ved Blomqvists kredibilitet og om Blomqvist burde uttale seg om samtidskunst. Han skriver at de selger krimskrams og «midt oppe i dette virvaret selger Blomqvist også kunst». Andersen vil svekke tilliten til Blomqvist, men det er ingen som lurer på hvorfor.

Tidligere i høst publiserte VG en lang, og svært god, artikkel om Bjarne Melgaard og kunstnerskapet hans. Artikkelen gikk i dybden på et betent og vanskelig konflikt mellom Melgaard og hans tidligere samarbeidspartnere Svein Roar Grande og Stein Lie. I artikkelen uttaler Blomqvist seg, naturlig nok, om markedet for kunst av Melgaard. Knut Forsberg hos Blomqvist forteller at «markedet for Melgaard-kunst kan komme til å kollapse». Og det er meget mulig. I VG-artikkelen fra september står det at Melgaard har «fraskrevet seg retten til hundrevis av statuer, malerier og tegninger, pluss tusenvis av trykk, hvor ikke alt er produsert ennå.» Det lages nye Melgaard-verk uten at kunstneren selv er involvert, som signeres av andre i Melgaards navn.

Det liker selvfølgelig ikke manageren til Bjarne Melgaard.

Dessverre, for Melgaard og Andersen, er det slik at alle som har litt peiling på kunst og kunstpriser vet hvor viktig en signatur er. Om andre enn Bjarne Melgaard tidligere har signert på vegne av Melgaard, og fortsetter å gjøre det fremover, vil det selvfølgelig sås tvil om ektheten av signaturene på mange av bildene hans. Det kan dra prisene ned, selv om den norske kunstneren akkurat har solgt godt hos Fineart.

Om kjøperen ikke vet om Melgaard har vært med på å lage et kunstverk, vil sannsynligvis ikke kjøperen betale like mye. Og det burde man ikke heller.

Men i stedet for å skape en fornuftig debatt om hvordan prisene på samtidskunst blir påvirket, velger Andersen å be for sin syke mor ved å skrive tullete påstander om Norges mest kjente auksjonshus.

Det tar seg dårlig ut. Men ikke for Blomqvist.