Det er ingen tvil om at problemstillingen er i tiden – kun i 2025 får man hundrevis av relevante treff på søkeordet “sløsing” i mediearkivet Retriever. Her hjemme har blant annet boken Landet som ble for rikt av Martin Bech Holte bidratt til å sette innsparing i søkelyset. Og det er heller ikke et særnorsk fenomen: I USA har Elon Musk og hans effektiviseringsdepartement ført kuttkniven med lite nennsom hånd. 

– Jeg tror rikdommen vi har i Norge gjør at man tillater seg å bruke mer penger – og det blir vanskeligere å holde styring. Det er selvfølgelig fullt mulig å kalle det sløsing. Et annet poeng er at det blir vanskeligere å prioritere, og da bruker man penger på ting man kanskje ikke hadde trengt å bruke penger på. Det er også sløsing, sier Mathilde Fasting i Civita.

(Se oversikt over offentlige prosjekter med store kostnadsoverskridelser og oversikt over relativt kostbare prosjekter i tabeller lenger ned i saken.)

Offentlig pengebruk er et tema med lang historikk i Kapital. På tampen av fjoråret var vi innom flere relaterte problemstillinger i en større utgave dedikert til norsk konkurransekraft , og nylig satt vi fokus blant annet på Stortingets konsulentbruk . Sist avdekket vi hvordan offentlige sykehus går glipp av enorme summer grunnet manglende fakturering av gebyrer.

Dermed er vi godt kjent med at sløseridebatten er vanskelig. Alt som ser ut som sløsing, er jo ikke det. I mange tilfeller er sløseribegrepet subjektivt – for noen er det bortkastet at fellesskapet skal bruke penger på for eksempel kunst og kultur, for andre er det selve kjennetegnet på et sivilisert samfunn. Noen viser til at nødhjelp er ineffektivt og korrupsjonsutsatt, for andre er det først og fremst et spørsmål om liv og død.

Dyrt og vanskelig målbart

Professor Rune Jansen Hagen ved Universitetet i Bergens forenklede definisjon på offentlig sløsing er at innsatsene ikke er kostnadseffektive, det vil si at politiske beslutninger om aktivitet ikke utføres til minst mulig kostnad.

– Sløses det for mye i offentlig sektor?

– Ja. All sløsing er “for mye”, og det er opplagt at det foregår sløsing i offentlig sektor, sier han, og viser til boken Skattepengene som forsvant av Henning Carr Ekroll for eksempler.

Hans Andreas Limi, nestleder og finanspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet, sier seg enig i at all offentlig pengebruk selvsagt ikke er sløsing, men mener samtidig at det er mye sløsing som foregår.

– Det er utrolig viktig å hele tiden ha effektiviseringskrav også i det offentlige. Man må stresse at det er skattebetalernes og fellesskapets penger, og være veldig opptatt av å bruke pengene på en best mulig måte, som gir størst mulig effekt pr. krone. Det finnes mange eksempler på at det ikke er hovedfokuset.

Høyres Nikolai Astrup ser et stort potensial for å gjøre ting mer effektivt. 

– Omfanget av direkte sløsing tror jeg ikke er så veldig stort, men omfanget av ineffektiv drift – det tror jeg er stort. Der har vi et kjempepotensial for å gjøre ting smartere og bedre, sier Astrup, som blant annet viser til implementering av ny teknologi og innovasjon i offentlige innkjøp som viktige områder å fokusere på.

Stupetårnaktige tilfeller

Noen prosjekter som ser lite lønnsomme ut ved første øyekast, tror eller håper man at vil kunne kaste av seg en gang i fremtiden. Et vesentlig poeng er også at en del av offentlighetens pengebruk ikke har krav knyttet til avkastning i tradisjonell forstand, eller avkastning som er vanskelig å måle – prøv bare å kvantifisere for eksempel “omsorg pr. krone” eller “kunst pr. krone”. Og der det finnes faktiske avkastningskrav, kan disse avvike fra standardene i næringslivet, som vanskelig kan regne hjem overordnede samfunnsmessige effekter i fremtiden.

Det sistnevnte er spesielt aktuelt i den til tider tilspissede debatten rundt bærekraft. Én tanke er at prosjekter som staten støtter på ulike måter, som kanskje ikke er finansielt bærekraftige i dag, vil kunne bli det. Og det finnes eksempler på at dette fungerer. Men det kan være dyrt, for eksempel dersom man skal forsøke å bygge opp nye verdikjeder fra bunnen.

Og så er det noen eksempler som bare fremstår som dumme, gjerne med innslag av dårlig planlegging og svak gjennomføring, der få eller ingen vil kunne si at den endelige prislappen kan forsvares. Et av de mest kjente eksemplene er det famøse stupetårnet på Hamar, som opprinnelig skulle koste 1,5 millioner kroner, men endte opp på over 25. I etterpåklokskapens lys ville vel neppe noen sagt ja til dette i utgangspunktet.

I arbeidet med denne saken har Kapital snublet over flere stupetårnaktige tilfeller, og endel av dem gjengis her. I et forsøk på å skape et sunt debattklima har vi imidlertid forsøkt å samle eksemplene som følger i seks kategorier, hvorav flere bør være godt egnet for konstruktive samtaler om hvordan våre felles penger best skal benyttes.

– Hvis vi bare fortsette å bruke penger som vi gjør nå, vil det jo på et eller annet tidspunkt komme noen realiteter inn i bildet. De er det kanskje best at vi forsøker å begynne å tenke på, sier Mathilde Fasting i Civita.

Kategoriene er som følger:

• Enorme prislapper 

Noen prosjekter er i seg selv svært dyre og legger bånd på store deler av fellesskapets ressurser. Disse bør således være av ekstra stor samfunnsmessig betydning, noe som ikke alltid er tilfellet. Rødt-politiker Mímir Kristjánsson kaller det for “megalomane prestisjeprosjekter”. 

Les saken her.

• Når intensjonen er god …

Myndighetene i oljelandet Norge er en pådriver for omstilling, som det grønne skiftet, og bruker store penger på blant annet bistand, integrering og kultur. Ikke alle synes det er vel anvendte midler. Spesielt bærekraft er et tema som vekker sterke reaksjoner, og når skattekronene pøses inn er det ekstra mange som rynker på nesen.

Les saken her.

• Dyrere enn først antatt

Staten som byggherre har lange tradisjoner med kostnader som løper løpsk. Prosjektene er i seg selv ikke nødvendigvis sløsing, men mye kunne vært spart på bedre kostnadskontroll. I enkelte tilfeller har det sklidd helt ut.

Les saken her.

• Staten som investor

Hvem hadde trodd at alternative avkastningskrav gir lav avkastning? Staten er en betydelig eier i Norge og sitter på en rekke investeringer, men formålet med disse varierer. At det i det hele tatt er statens rolle å drive med denne typen virksomhet, er det imidlertid ikke alle som er enige i.

Les saken her.

• Gode råd er dyre

Konsulentbruk koster penger. Og har du noen gang våknet opp og blitt sjokkert over gårsdagens barregning? Tross Støre-regjeringens mål om å kutte i statens konsulentbruk, benytter det offentlige fortsatt milliarder på denne typen innleie. Men også alternativet kan medføre uforutsette utgifter.

Les saken her.

• Full kollaps

Noen ganger går ting simpelthen ikke som planlagt. Kapital har her samlet et knippe prosjekter som ikke nødvendigvis er de største, men der det er svært vanskelig å se at man har fått valuta for pengene.

Les saken her.