– Kostnadsoverskridelsene baller på seg
Staten som byggherre har lange tradisjoner med kostnader som løper løpsk. Fra T-banelinje til 31 milliader til badeanlegg for 726 millioner. Flere av gigantprosjektene sprekker før spaden er satt i jorda.
– Man skal ikke si at alle prosjekter i det offentlige er dårlig styrt, for det stemmer ikke. Men ved store prosjekter blir det gjerne vedtatt en politisk kostnadsramme før man går i gang, og når man først har startet er det veldig vanskelig å snu. Så kostnadsoverskridelser bare baller på seg, og man fortsetter fordi man allerede har brukt penger, sier Mathilde Fasting i Civita.
Til slutt kommer man i mål, men ofte med kjempestore sprekker, ifølge Mathilde Fasting i Civita, som mener dynamikken er annerledes i privat sektor fordi man ofte har bedre prosjektstyring og mer realistiske anslag.
Sløserinasjonen Norge: De mest kontroversielle “sløseprosjektene”
- Denne saken er en del av Kapitals artikkelserie om de mest kontroversielle offentlige “sløseprosjektene”.
- Statens budsjett har økt til over 2.000 milliarder kroner, noe som har vekket debatt om forvaltning av offentlige midler i 2025, med økende oppmerksomhet rundt prosjekter med høye kostnader uten tydelig avkastning.
- Eksperter og politikere diskuterer hvorvidt staten bruker skattepenger effektivt, med mange eksempler på både sløsing og velbegrunnede investeringer, med vekt på potensialet for ineffektiv drift og behovet for smartere bruk av ressurser.
- Vi har delt prosjektene inn i seks kategorier hvor det drøftes om alt fra store prosjektkostnader og statlige investeringer til kulturstøtte og konsulentbruk for å indikere økonomisk effektivitet.
- Les om flere av prosjektene her.
Forskere fra NTNU dokumenterte i fjor at kostnadskontrollen for store offentlige prosjekter i Norge de siste tiårene har vært “rimelig god”, men at det samtidig er rom for forbedring, og at det i enkelte tilfeller har sklidd helt ut.
Det er enklere å vinne frem i den offentlige budsjettkampen med billigere prosjekter.
Professor Rune Jansen Hagen ved UiB
– Min gjetning er at dette skyldes at det er enklere å vinne frem i den offentlige budsjettkampen med billigere prosjekter. Hvis de først er vedtatt, skal det mye til for at prosjektene legges ned selv om det kommer kostnadssmeller, sier professor Rune Jansen Hagen.
FrPs Hans Andreas Limi mener at noe av årsaken er at man i det offentlige bruker svært lang tid før det kommer til gjennomføring. I den andre enden av det politiske spekteret er også Mímir Kristjánsson oppgitt, og mener at man på et tidspunkt må sette ned foten.
– Jeg tror man må si at dersom man ikke klarer å bygge innenfor rammen, da får prosjektet stå halvferdig. En kan ikke gjøre slik med sykehus eller skoler, men det er heller ikke slike prosjekter som blir så dyre – det er rådhus, kulturhus og regjeringskvartal som er for dyre i Norge, sier han.
Høyres Nikolai Astrup mener at man må fokusere mer på design to cost.
– Altså at du setter av en kostnadsramme, og så må du designe prosjektet innenfor den kostnadsrammen. Det er en måte å holde kontroll på prosjektet og sikre at det ikke flyter ut med nye formål som koster penger, sier han.
Under følger noen små – og noen svært store – budsjettsprekker.
Denne saken er en del av Kapitals artikkelserie om de mest kontroversielle offentlige “sløseprosjektene”. Les om flere av prosjektene her.
Fornebubanen
- Opprinnelige pris: 4,5 mrd.
- Siste pris: 31,2 mrd.
At kostnadene for store byggeprosjekter i offentlig regi sprekker, er ikke noe nytt – allerede ved forrige århundreskifte skapte det store overskrifter da budsjettet for den ambisiøse utbyggingen av jernbane over Hardangervidda sprakk så det sang. Sluttsummen endte på rundt 59 millioner kroner – mer enn dobbelt så mye som planlagt og en svært høy sum på denne tiden.
Til sammenligning skulle man tro at det ville være betydelig enklere å utvide dagens T-banenett med en ny linje fra Oslo til nabokommunen, men heller ikke her har prislappen blitt helt som man så for seg. Tanker om en forstadsbane til Fornebu har versert i over hundre år, men prosjektet materialiserte seg for alvor for rundt 15 år siden. Da snakket man om en kostnad på ca. 4,5 milliarder kroner. Den første styringsrammen som ble vedtatt noen år senere, ble satt til 16,2 milliarder.
Etter hvert ble det klart at heller ikke dette var realistisk. Lønns- og prisstigning gjorde at man så seg nødt til å justere rammen først til 26,4 milliarder i 2022. Ved behandlingen av revidert budsjett for 2024 ble det så gjort en prisjustering av prosjektet, og bystyret vedtok en justert kostnadsramme på 31,2 milliarder og en styringsramme på 27,5 milliarder.
En fersk usikkerhetsanalyse viste tidligere i år at sluttkostnaden ligger an til å bli 27,2 milliarder – altså flerfoldige ganger de første anslagene og omtrent 3,4 milliarder kroner pr. kilometer t-baneskinne. De første avgangene finner etter planen sted i 2029.
– Feil bilde av prosjektet
I etterkant av at denne saken ble publisert skriver kommunikasjonsdirektør Line Fredriksen i Fornebubanen i en epost til Kapital at tallet på 4,5 milliarder stammer fra en overordnet utredning fra 2011, som verken inkluderte stasjoner, base eller prosjektering.
– Dette, og diverse andre tidligere grove estimater, er ikke relevante å sammenligne med, skriver Fredriksen.
Hun viser heller til den første vedtatte styringsrammen på 16,2 milliarder pluss lønns- og prisstigning fra 2018, som siden er korrigert én gang til 23,3 milliarder i 2021.
– Fornebubanen representerer en utvidelse av T-banen i hovedstadsområdet på rundt ti prosent. Dette vil komme mange mennesker til gode. Vi som bygger Fornebubanen, samt eierne Oslo kommune og Akershus fylkeskommune, er godt klar over at vi bygger for fellesskapets penger. Vi gjør alt vi kan for at Fornebubanen skal bli realisert til rett tid, kostnad og kvalitet. Sammenlikningsgrunnlaget dere benytter gir et feil bilde av prosjektet, og tar utgangspunkt i et tallgrunnlag vi ikke kjenner oss igjen i.
Nettsaken er oppdatert 12.06.2025.
Oslo-badene
- Manglerud bad:
Opprinnelige pris: 135 mill.
Siste pris: 726 mill.
Det er selvsagt slik at de største prosjektene risikerer de største sprekkene målt i kroner og øre. Men ser man på relative avvik, behøver det slett ikke være ekstremt dyrt for at avvikene skal bli store.
Oppgradering av to bad i Oslo står igjen som noen av de grelleste eksemplene. Høsten 2022 åpnet dørene for nye Manglerud bad. Hovedstadens beboere har ikke akkurat vært bortskjemte når det kommer til svømmemuligheter, og man kan sånn sett tenke at investeringen var vel verdt pengene. Men man må klø seg i øynene når man ser på kostnadsveksten: I 2015 var summen bystyret vedtok på 135 millioner kroner. Sluttkostnaden endte på 726 millioner kroner – en økning på godt over 400 prosent.
Tøyenbadet åpnet dørene etter omfattende oppussing tidligere i år. Da prosjektet startet i 2019 var prislappen anslått til 1,4 milliarder kroner eks. mva. Den endelige kostnaden endte på 2,37 milliarder kroner inkl. mva. – en sprekk på “bare” en halv milliard justert for mva.
Oslo kommune har ellers hatt flere prosjekter der kostnadene har løpt løpsk de siste årene. Eksempelvis var ny vannforsyning til hovedstaden anslått å koste 12,5 milliarder, men ligger an til å ende på over 30 milliarder. Nok et eksempel er Munchmuseet, som endte med en prislapp på rundt 2,8 milliarder – betydelig mer enn det opprinnelige prisanslaget for Lambda-bygget på 1,63 milliarder kroner i 2009.
Den krevende digitaliseringen
- Felles IKT:
Opprinnelige pris: 1,4 mrd.
Siste pris: 2,2 mrd.
Ifølge regjeringen er digitalisering av offentlig sektor veien til en enklere hverdag gjennom bedre tjenester, mer effektiv ressursbruk og økt produktivitet. Så viktig er dette at digitaliseringen har fått sitt eget departement og sin egen minister. Det er utarbeidet en handlingsplan med innsatsområder og en egen digitaliseringsstrategi, med det klingende navnet “Én digital offentlig sektor”.
Tross utarbeidelse av både erfaringsrapporter og løypemeldinger underveis, har det imidlertid vist seg vanskelig å gjennomføre den forjettede digitaliseringen i praksis. Aftenposten kunne tidligere i år melde at milliardprogrammet Felles IKT, en ny IKT-løsning for alle norske departementer, hadde overskredet konsulentbudsjettet med god margin. Den opprinnelige kostnadsrammen for prosjektet var på ca. 1,4 milliarder kroner, mens totalen nå er beregnet til omtrent 2,2 milliarder.
Felles IKT er for øvrig ikke det eneste forsøket på å samkjøre tekniske løsninger som har blitt betydelig dyrere enn man så for seg. I utgangspunktet skulle den såkalte Helseplattformen koste drøyt fire milliarder kroner, mens det så langt har gått med minst 6,7 milliarder. Det er ventet at den årlige kostnaden for å drifte plattformen blir 800 millioner. I en rapport fra i fjor høst slaktet Riksrevisjonen innføringen av plattformen, som de mente var “sterkt kritikkverdig”. Fra den digitale verdenen kan det ellers nevnes et prosjekt for “modernisering av kryptoløsninger”, som først ble vedtatt av Stortinget med en kostnadsramme på 660 millioner i 2019. Denne er siden økt med over 1,7 milliarder til ca. 2,4 milliarder i 2024.
Denne saken er en del av Kapitals artikkelserie om de mest kontroversielle offentlige “sløseprosjektene”. Se flere av prosjektene her.