I dag er high-tech å kommandere din smartklokke til å aktivere en fjellhytte med osende varme og ferdigtraktet kapselkaffe allerede før du har låst opp døren. For hundre år siden, i en tid hvor det knapt var mennesker som gikk med ur rundt håndleddet, var det tilsvarende magi å trykke på en knapp, som dyttet på en spak, som førte et tannhjul vekk fra en høypolert kløtsj, hvis eksistens kun bestod i å holde igjen kreftene i en tett spunnet fjær, som igjen satte igang små hammere som slo mot en metallring.
Blant de høyteknologiske produsentene på den tiden var et merke som mange, noe feilaktig, først og fremst ser på som et smykkemerke nå til dags. Parisiske Cartier ble blant de aller første til å lage et armbåndsur da eieren av selskapet, Louis Cartier, mekket dette for sin brasilianske pilotvenn, Alberto Santos-Dumont, i 1904.
Fransk musikk
Santos-Dumont synes det var direkte upraktisk å måtte fiske opp lommeuret mens han prøvde å beregne hvor lenge brennstoffet varte i det han fløy sitt provisoriske, oljespyttende propellfly.
Cartiers aller mest kjente armbåndsur kom et par år senere, og er tett forbundet med første verdenskrigs dødelige nyvinninger. Mot slutten av krigen gjorde stridsvognen sitt første inntog, først fra britisk side. Franskmennene, takket være Renault, var raske med å utvikle egne – og var enda bedre enn britenes landkrabber. Etter de tidlige stridsvognenes likhet med datidens vanntanker ble de døpt «tanks». Krigsmaskinene var en gigantisk moralboost for de allierte landenes befolkning, som ønsket at krigens skulle vinnes fortest mulig.
Tanks-produkter ble en egen greie, og en stor del av datidens propaganda. I Storbritannia tok forretningsfolk designet i bruk fra alt fra sigarettesker til barneleker. Tilbake i Paris lagde Cartier et armbåndsur inspirert av tankens konstruksjon, og Cartier Tank ble født i 1918.
I dag er det blant de aller mest kjente klokkene du kan ha stroppet rundt håndleddet, et yndet objekt hos alt fra Jackie Kennedy til Cary Grant. For ikke å glemme Andy Warhol. Kjendiser og fintfolk elsket det firkantede uret – og gjør det fortsatt.
I 1926 spilte datidens stumfilmstjerne Rudolph Valentino i det som skulle bli hans siste film: «The Son of the Sheik». Han nektet plent å ta av seg sin Tank-klokke. Selv om handlingen var lagt til en tid lange før armbåndsurets opprinnelse.
Den firkantede kreasjonen var uimotståelig. Da er det ikke så rart at auksjonshus ofte passer på å få med Cartiers kjelenavn i katalogene: «jeweler of kings and the king of jewelers».
Fra stridsvogner til champagne
I over hundre år har det franske motehuset holdt både Tank og en rekke andre armbåndsur i produksjon. Og nye modeller har strømmet til. Men på sett og vis ble Cartier litt glemt av den gemene hop etter hvert som tiden gikk, og tiår ble til århundrer. I motsetning til andre merker, som Patek Philippe, står de ikke igjen som synonymt med ultrakomplekse urverk og komplikasjoner. Cartier er heller kjent for sitt tidløse, dog tidstypiske, art-deco design.
Andre som har blitt stående som ikoner blant de tusenvis av forglemte klokkemerker og modeller er Cartiers avlange Tank Américaine, den flipp-bare Tank Basculante (som doblet som nattbordsklokke), den oh-so-classy Cintrée og ikke minst asymetriske Assymétrique (ja, de fleste navnene er skikkelig franske).
Et annet – nå verdenskjent – design er Crash. Markedsføringshistorien, hvilket i dette tilfellet kan sees på som klokkeindustriens ekvivalent til piffikrydder, skal ha det til at dette var en Cartier som hadde vært i en bilulykke og dermed blitt helt krønsjet. En mer plausibel forklaring på denne finurlige klokkens opphav er også noe mer realistisk: På 60-tallet, en tid hvor merket slet med å være hippe nok for «flower power»-opplegget, lanserte London-avdelingen Crash – for å være quirky nok til å være kul. I fjor fikk modellen forøvrig en skikkelig moralboost i popkulturen, takket være at rapperen og Kardashian-kjæresten Kanye West ble observert med en slik på håndleddet. Mer skulle ikke til.
Back to high-tech
Imidlertid har ikke Cartier bare vært på kjendisers svette håndledd – de har også vært på teknologiens knivsegg. Da med god hjelp fra mer spesialiserte urverkprodusenter, slik som sveitsiske LeCoultre. I dag står de uansett igjen som en udødelig chic klassiker, men de prøver seg fortsatt på haute horlogerie – selve kremtoppen innenfor håndverket urmakerkunsten.
For å forstå hvorfor det er viktig kan det være nyttig å se på merkets eierhistorie. I 1988 kjøpte Cartier seg inn i Piaget, en legendarisk tilvirker av fancy urverk. Da luksuskonglomeratet Richemont kjøpte store deler av aksjene i Cartier ble motehuset også en del av et konsortium med en haug av andre svært respekterte klokkemerker. Blant andre A. Lange & Söhne, Vacheron Constantin og Jaeger-LeCoultre – alle navn som burde ringe klokkerent i entusiasters ører.
I dag fortsetter Cartier å produsere høy-tekniske klokker ment for supersamlere – og folk med masse mynter og stor pengebinge.
Haute Horlogerie og moteklokker
I høyteknologiens tid dukker også motehusmerker opp. Mye drevet av at flere motehus, som Cartier, er eid av selskaper med haute horlogerie i porteføljen. Synergiene som dukker opp med det er åpenbare. Men få, hvis noen, andre motehus har greid å gjøre seg like store og samtidig få så stor respekt i klokkeverden som Cartier.
Blant motehusene som har prøvd seg er Hermès og Chanel. Begge har levert ekstremt kompliserte ur de siste årene og har virkelig lagt seg i selen for å yppe seg mot de mer etablerte klokkemerkene. Hermès historie er faktisk ikke så forskjellig fra Cartier på klokkefronten, men har stått i skyggen av sin parisiske motpart. Det er sjelden motehus greier å imponere de stivpyntede, konservative klokkesamlerne.
Men da Chanel introduserte deres første herreklokke i 2016 satte det et støkk i mang en Rolex-bærende belærende klokkegutt. Ikke bare var Monsieur de Chanel elegant, men viktigst av alt: Den var helt egenprodusert (såkalt «in-house»), hvilket betyr at merket har greid å produsere majoriteten av uret innenfor selskapets fire vegger. Bare fem år tidligere investerte Chanel i urprodusenten Romain Gauthier, hvilket sikkert og visst har hjulpet dem å skaffe riktig know-how til å gjøre en slik prestasjon.
Spørsmålet er bare om de greier å ta igjen Cartier, som står plantet med beina både i mote- og klokkeverdenen – en interdisiplinær posisjon som få har greid å matche.
