Denne komplikasjonen er verdt 300 arbeidstimer
Velklingende armbåndsur er fortsatt leketøy for de få.
Publisert 2. des. 2021 18:14
MINUTE REPEATER: Chopard L.U.C Full Strike. Foto: Chopard
Tourbilloner, dobbelkronografer og evighetskalendere er sentrale ingredienser innen den ypperste urmakerkunst, såkalt haute horlogerie. Disse avanserte komplikasjonene (klokkespråk for ekstrafunksjoner utover visning av timer, minutter og sekunder) var i mange år forbeholdt kjøpere med ekstra tykke lommebøker.
De seneste årene har imidlertid flere budsjettvennlige alternativer blitt tilgjengelige. Kikker man bort fra navn som A. Lange & Söhne, Audemars Piguet og Patek Philippe, tilbyr merker som Breitling, Frederique Constant og TAG Heuer egne varianter av de avanserte komplikasjonene til priser rett over 100.000 kroner. Noe særlig nærmere høyhorologi for folket kommer vi neppe.
En «minute repeater» er likevel ikke noe vi finner i billigutgave. I et ti år gammelt intervju med Financial Times, sammenlignet Jean-Claude Biver (tidligere CEO for Blancpain, Hublot og TAG Heuer) forskjellen i håndverket bak en tourbillon og en minute repeater med «...forskjellen mellom å bestige Matterhorn og å bestige Mount Everest». Og Biver er langt i fra den eneste erfarne klokkeprofilen som setter repeateren øverst i hierarkiet over avanserte komplikasjoner.
Men hva er nå så egentlig en minute repeater? Den enkle forklaringen er følgende: En minute repeater er en komplikasjon som angir tiden ved hjelp av lydsignaler. Avspillingen aktiveres på kommando med en glidebryter eller knapp på urkassen, og alt skjer ved hjelp av god gammeldags mekanikk, fri for batterier og kretskort.
På innsiden
Tar vi et dypere dykk i materien er det snakk om et mekanisk urverk med en integrert slagverk-mekanisme, hvor en drivfjær gir kraft til et komplisert samspill mellom rare små tannhjul og komponenter, hvilket kulminerer i et sett med hammere som slår på gonger hver gang brukeren trykker på knappen. Mekanismens design varierer fra produsent til produsent, men konseptet er i bunn og grunn det samme.
En klassisk minute repeater har egne lydsignaler for hele timer, fjerdedeler av timen (kvarter) og minutter. Aktiveres mekanismen når klokken er 04:47, spilles lydsignalet ding, ding, ding, ding – ding-dong, ding-dong, ding-dong – dong, dong. Altså fire ding tilsvarende fire timer, tre ding-dong tilsvarende tre kvarter, og til slutt to dong tilsvarende to minutter. Helt intuitivt er det ikke, men enkelt å dekode når man kjenner oppskriften.
Lydens musikalske kvaliteter er noe det går prestisje i. De beste har finstemte, sterke og klare toner, lignende et klokkespill i miniatyr. Andre kan ha dempede og fargeløse toner, hvor vibrasjonen fra mekanismen nærmest overdøver lyden fra gongene. Forskjellen i lyd tilskrives ofte ulike legeringer i gongene, utformingen og forholdet mellom urverket og kassen (for resonans), og ikke minst materialet sistnevnte er laget av. Klokker av platina anses å være mer luksuriøse enn tilsvarende i gull eller stål, men materialets tetthet sies å resultere i en mer innestengt lyd. Til sammenligning hevdes gull å ha en mer varm, åpen og klassisk tone.
PÅ INNSIDEN: Patek Philippe caliber R 27 PS. To blankpolerte hammere øverst til venstre, omgitt av en sirkulær gong. Foto: Patek Philippe
«Én urmaker, én klokke»
Urverkene i moderne luksusklokker produseres ofte etter samlebånd-prinsippet, hvor urmakere eller teknikere gjør en liten del av jobben før arbeidet sendes videre til nestemann. For minute repeatere er imidlertid «én urmaker, én klokke» regelen fremfor unntaket. Hos de større klokkemerkene foregår ofte deler av produksjonen i et separat atelier, hvor en liten håndfull urmakere justerer og ferdigmonterer ett urverk hver. For disse erfarne spesialistene på avanserte komplikasjoner, kan jobben typisk ta hele 200 til 300 timer.
Også testingen av minute repeatere foregår på et helt annet nivå enn enkle klokker med tidsvisning og dato. Da Finansavisen Premium besøkte Patek Philippe i 2015, kunne CEO Thierry Stern fortelle at han personlig testet og godkjente hver eneste minute repeater som forlot fabrikken. Lyden ble dessuten innspilt i et dedikert kammer og lagret digitalt – blant annet for å ha en referanse dersom klokken senere kom inn for service eller reparasjoner. Praksisen virker kanskje ekstrem, men lignende prosedyrer er å finne hos mange av de fremste produsentene av minute repeatere.
Ikke overraskende reflekteres den omhyggelige produksjonsprosessen i prisene. Ofte to, tre, fire eller fem millioner kroner – mens de «rimelige» typisk koster rundt millionen.
