Fra fjord til fjord i tysk spikerstål

Tre timer med det beste fra Stuttgart, Tyskland og Oslo, Norge. 

PublisertPubl. 6. nov. 2019 09:21 | OppdatertOppd. 7. nov. 2019 14:19
Article lead
EKTE GRAND TOURER: Mercedes Benz W113 er som skapt for lange turer langs norske fjorder, med rekkesekser foran og trekk på hjulene bak. Foto: Nicolai Giil

Det er få ting som skaper så gode vibber som å kjøre langs en svingete vei, oppover en fjord, med fjellveggen på den ene siden og utsikt over vakker norsk natur på den andre. Triumfen blir anlagt når du hører eksosen fra en tysk aliminiumsblokk ralle i fjellveggen ved siden av deg. Rekkesekseren maler. Vinduet må selvsagt sveives ned. Musikken er på høyde med Luciano Pavarottis vibrato: 5.7 Hz. Et skikkelig akustisk sweet spot med andre ord.

DESIGNPERLE: Selv om designet er nærmere 60 år gammelt, holder de stramme tyske linjene seg godt. Foto: Nicolai Giil

Ruten

Kombinasjonen av utsikten og den røykfylte kupeen gjør at en tåre presser febrilsk bak øyet. 

I Lier starter ruten langs frukttrær så langt øyet kan se. Et øyeblikk glemmes det om en er vest for Oslo eller i pittoreske vinland rundt Toscana. Det er kun høsttemperaturen utenfor som bringer tilbake realiteten. Hardtoppen er på. Regnet kan bare komme. 

I Lier starter ruten langs frukttrær så langt øyet kan se. Et øyeblikk glemmes det om en er vest for Oslo eller i pittoreske vinland rundt Toscana.

Ruten går fra Lier, nord for Drammen, tar en på transportetappe med Riksvei 23, før fjorden raskt fører bilens snute ut mot Hyggen hvor moroa virkelig starter. Her kan det gires ned og la turtallene klatre opp mot rødt, rundt 6.500 omdreininger.

TAUPE: Myke farger i interiøret på Pagoda. Den syltynne girspaken gir en nærmest skjør følelse. Foto: Nicolai Giil

Grimsrudveien følger Drammensfjorden slavisk – inn og ut. Til slutt møter den hvitstripede sjøveien Fylkesvei 281 og bilen kan rase gjennom Hurumlandets mange langstrakte åkrer. 

Pausen

På tampen av Hurum legger vi turen innom fjordlandsbyen Holmsbu, med sine hvitmalte stuer og langstrakte brygge. I det en kommer ned den smale innkjøringen til «sentrum» fikseres befolkningens øyne på designperlen fra Vest-Tyskland. En rekke spisesteder er åpne.

Rekkesekseren durer lett mens vi glir forbi og parkerer langs kaia. Et rekesmørbrød fortæres. Det klappes fornøyd og mett på magen, før kroppen igjen plasseres i de kremhvite skinnsetene og hendene møter rattet gjort i sort bakelitt. 

Bilen

Kjøretøyet for denne turen kunne rett og slett ikke være laget av robotarmer og datamodellering. Her trengs vannsindige mellomrom mellom karosserideler, forgasserfødd dinosaurforbrennende bensinmotor og knappe 150 hestekrefter som bringes til bakken gjennom en halvveis synkronisert manuell girkasse og ballongdekk med hvitside.

BAKELITT: En av de siste håndlagde SL-ene, påstår karer med klubbcaps. Foto: Nicolai Giil

Bilen er en Mercedes-Benz SL 230 «Pagoda». 

Petimeterhodene med klubbcaps sier populært at da W113-serien ble bygget, fra 1963 til 1971, var dette den siste bilen som ble satt sammen med skikkelig håndverk i Stuttgart-Untertürkheim. Så rart er ikke det, tatt i betraktning av at denne serien tok over stafettpinnen fra de to legendene 300 SL og 190 SL, som i sin tid var Mercedes aller ypperste. Førstnevnte kjenner de fleste nok som «Gullwing». W113 hadde mye å leve opp til.

Petimeterhodene med klubbcaps sier populært at da W113-serien ble bygget, fra 1963 til 1971, var dette den siste bilen som ble satt sammen med skikkelig håndverk i Stuttgart-Untertürkheim.

«Pagoda» fikk på sin side ikke kallenavnet fra måkevingedører, men i stedet fra takets konkave form. En designperle. Sterling Moss kjørte en slik. Sophia Loren hadde en. Det samme gjør Kate Moss den dag i dag.

STRØMLINJEFORMET: En blank bil kler faktisk litt skitt på bakenden. Foto: Nicolai Giil

I sin siste iterasjon, 280 SL, bodde det under det langstrakte stålpanseret en rekkesekser med 168 hestekrefter – god for en toppfart på 200 km/t. Nokså raskt på 60-tallet. 

Historiske Hurum

Mercedesen leverer kreftene svært lineært til bakakselen, og synger ut på hovedveien igjen etter at vi har forlatt Holmsbu. Det er ingen problemer med å holde følge med moderne trafikk. 

Fylkesvei 281 strekker seg fra Klokkarstua i Hurum til Verpen, og byr på både lange rettstrekker, hvor bilen får strekket på beina, og svingete seksjoner hvor de oljefylte støtdemperne og myke fjærene virkelig må jobbe sammen for å holde «Pagoda» noenlunde i vater. Det suses forbi kulturlandskap.

KALLENAVNETS OPPSTANDELSE: "Pagoda" fikk navnet fra den buede formen på hardtopen. Foto: Nicolai Giil

I det gamle cellulose-tettstedet Tofte passeres nå nedlagte Södra Cell på høyre side. Det var også her Statkraft gjennomførte sitt feilslåtte osmose-prosjekt til 260 millioner kroner, hvor saltvann skulle gjøres om til strøm. I dag står Tofte igjen som et sommersted. 

Deretter vendes rattet mot venstre, og snuten er rettet mot indre Oslofjord, gjennom Sætre, Nærsnes og Vollen. 

Mercedesen kan endelig slappe av. Motoren og karosseridelene i stål tikker i varmen. Det lukter en kombinasjon av olje, bensin og lær. Akkurat slik det burde være. 

Mercedes-Benz SL 230 «Pagoda»

Motor: 2.3L, rekkesekser

HK/kW/Nm: 148/110/196

0-100 km/t: 10,5 sekunder

Toppfart: 200 km/t