Addis Ababa, Etiopia
– Thank you, thank you. Life saver!
En pårørende kommer bort til Kjell Magne Kiplesund (58). Han er ikledd gusjegrønn T-skjorte og bukse, med en gammel norsk legefrakk over skuldrene. En liten sjelelapp pryder underleppen.
– I hope so, svarer han til henne lavmælt der han står langs sykesenger.
– Vi tilbyr god medisinsk behandling til de som kan betale. Det finansierer vår visjon: At fattige skal få det samme gratis, sier den norske legen.
Selv kategoriserer han seg selv som en slags Robin Hood. Tar fra de rike og gir til de fattige. Men Kiplesund opererer ikke Sherwood-skogen sammen med en gjeng fantasikarakterer.
På Nordic Medical Center (NMC) i Etiopias hovedstad, Addis Ababa, finner du ambassadører og fattigkoner liggende side om side i hver sin sykehusseng. Overskuddet fra dem som har råd til å betale for seg går til utdannelse og fattigbehandling.
– Alle skal få lik behandling, der kompromisser vi ikke, proklamerer Kiplesund.
Det som sees på som den største selvfølge i Norge er revolusjonerende i det etiopiske helsevesenet.
– Jeg har kommet i klinsj med landets helseminister tidligere, da for å ha spisset kritikk mot deres opplegg innen prehospitale tjenester. Men han har unnskyldt seg senere.
Kiplesund mener at selv ikke de mest bemidlede innbyggerne egentlig kan regne med skikkelig behandling i Etiopia, da på et nivå som vi i vesten tar som en selvfølge.
– En stor andel av flypassasjerene fra Addis Ababa til Bangkok er folk som drar for medisinsk behandling, hevder Kiplesund.
Medisinsk turisme er svært utbredt i landet, endog for en liten del av befolkningen.
Fra Norge til Etiopia
Kjell Magne Kiplesund er sønn av norske misjonærer. I en alder av fire år flyttet han med familien til Etiopia, på et tidspunkt hvor hovedstaden hadde den største norske utenlandske skolen på 60- og 70-tallet. Han snakker det lokale språket flytende.
Så kom kommunistene, med diktatoren Mengistu Haile Mariam i spissen, og familien måtte returnere til Norge. Vel hjemme utdannet seg til lege. Det hadde han allerede bestemt seg for da han var skoleelev i Etiopia. Under en arbeidsuke overværet han en hendelse som skulle forme karriereveien.
– En gravid kvinne kom løpende inn gjennom døren, med begge ørene kuttet av. Mannen hadde vært voldelig, løpt etter henne og hun hadde søkt tilflukt i et tre. Han klatret opp … og bet av henne ørene.
Unge Kiplesund ble satt ut.
– Det viste meg hvor mye som er helt tragisk her ute, men også hvordan man med litt idealisme og kompetanse kan gjøre en forskjell.
Mellom fattigdom og kinesiske nybygg
På toppen av NMCs bygning, som er privat finansiert, gjennom private lån og gaver, kan en skue utover hele millionbyen som ruver 2.300 meter over havet. Addis Ababa er en by fylt av kontraster. Ved siden av gigantiske kinesiske byggeprosjekter ligger knøttsmå gjørmehus med blikktak. Ved siden av inngjerdede ambassader bor hjemløse på gaten.
– Det er et utbredt problem her i byen at folk kommer for å søke lykken. Inflasjonen er høy, men lønningene vokser ikke i samme takt. Arbeidsledigheten blant unge er svært høy. Konsekvensen er at mange tyr til tigging og kriminalitet. Over 150.000 barn bort på gaten, og tar til å sniffe lim for å dempe sultfølelsen. Det har konsekvenser for den sosiale oppførselen. Dette er hjerteskjærende opplevelser i de fleste lyskryss i hovedstaden.
Men NMC er ikke Kiplesunds første rodeo i det afrikanske landet. På 90-tallet returnerte han etter at det kommunistiske diktatorstyre var over. Denne gangen med medisinutdannelsen i lommen. Han jobbet ved flere sykehus i sørlige Etiopia, hvor han deriblant var med på å åpne et sykehus i byen Jinka i 2000.
Noe Kiplesund innså var at det medisinske tilbudet innen akuttmedisin var «stemoderlig behandlet».
– Mange ganger ved total mangel på kompetanse innen moderne akuttmedisin, forteller legen.
I 2008 sa han opp sin stilling ved kirurgisk avdeling på Stavanger Universitetssykehus og åpnet en traumeenhet ved det koreanske sykehuset i Addis Ababa.
– Utdannelse innen akutt og intensiv sykepleie var et av fokusområdene da.
Med norske ambulanser i slummen
Med NMC tok han steget videre. Her har de også etablert ambulansetjeneste og AMK-sentral. Ambulansene er delvis donert fra Norge og Storbritannia. For å bevise at det går an å få til en koordinert AMK-funksjon i hovedstaden, som per i dag har seks millioner innbyggere, har de utviklet en egen telefonapplikasjon. Den kan sende eksakt den posisjonen til skadede som ringer inn og trenger øyeblikkelig hjelp. Det er greit når Addis ikke har ordentlige gateadresser.
« Jeg skulle egentlig dratt hjem for lenge siden. »Kjell Magne Kiplesund
– Det er helt nytt her. Og den teknologien som tas i bruk er egentlig ganske revolusjonerende i hele Afrika.
I toppetasjen serverer de vafler med brunost i kantinen. På veggene henger lokal kunst. I gangene går også flere andre nordmenn. Kiplesunds sønn og bror er på huset. Sjefsykepleieren er også norsk. Men de aller fleste er etiopiere.
– Vi kjøpte halvparten av dette bygget mens det fortsatt var et gjestehus i 2014. Siden har vi bygget det så mye ut som overhodet mulig. Vi har etablert senter for kirurgi og indremedisin. Vi gjør egentlig alt, sier Kiplesund og slår ut armene.
Nye utfordringer
Siden NMC startet å tilby en fireårig bachelorutdannelse i sykepleie har det også kommet nye utfordringer.
– Vi skulle ta opp et nytt kull i høst, men så kom det en ny proklamasjon fra myndighetene som sa at vi måtte legge til en masse fag som studentene allerede skulle ha lært på videregående. 15 nye fag presses inn i profesjonsstudiet, uten å forlenge utdannelsen.
– Da sa vi nei, og tar ikke opp studenter dette året for å se hvordan vi kan tilpasse oss regelverket etter hvert uten å kompromisse på kvaliteten av utdannelsen vår – der er vi sceniske, fortsetter den norske legen.
– Det som er fascinerende ved å være her er nettopp det at så mye er uberørt. Og ingenting er mer inspirerende å få med seg etiopisk helsepersonell på å være med å bygge stein på stein for å bedre tilbudet til pasientene, fortsetter han.
Han får også hjelp utenfra.
– Så er vi så heldige at vi har team som dette.
Kiplesund peker på to britiske leger som regelmessig kommer ned for å hjelpe til. De kommer fra teamet til «Facing Africa».
– De reparer stygge ansiktsdeformiteter. Hovedsakelig NOMA, som er en fattigdomssykdom som kunne vært unngått hadde bare ernæringen vært og et tilbud om antibiotika til stede.
En dråpe i Nilen
Sykehuset har totalt 40 senger fordelt på en rekke etasjer. 210 fast ansatte holder det gående.
– Det er allerede altfor lite.
– Jeg skulle egentlig dratt hjem for lenge siden. Når en ser på mylderet av elendighet så gir en nesten opp.
Men det gjorde han ikke.
–Tidlig i min medisinske karrière, da jeg jobbet ved et sykehus sør i landet, var det et svært overveldende og daglig møte med mylderet av pasienter – som så ut til å være uuttømmelig. Strømmen av syke var uendelig. Jeg var på vei til å gi meg, for dette virket håpløst, men så en dag kom en dame og knelte foran mine føtter. Hun nærmest kysset skoene mine. Gråt. Jeg ba henne slutte, og spurte henne hva jeg hadde gjort for henne, forteller han.
Kiplesund hadde gjort mer enn han trodde ved første øyekast.
«Jeg kom til deg med min eneste sønn, og du reddet han! Det barnet er min fremtid. Og familiens fremtid» sa moren.
– Det har stått på min netthinne siden. Så selv hvor mye elendighet jeg ser rundt meg tenker jeg heller at jeg bruker resten av livet her. Jeg sier alltid at de fortjener mye bedre i Etiopia.
– They deserve better, gjentar Kiplesund.
