Hvert år brukes den supereksklusive golfbanen på Pebble Beach i California til den enda mer supereksklusive bilutstillingen Pebble Beach Concours d’Elegance. Milliardærer flyr inn sine 20-talls-Bentleyer så sjeldne at de knapt eksisterer. Nummererte Ferrarier har stamtavler fra billøp så sagnomsuste at grusen fra dem er utstilt i Louvre. Det står dobbeltparkert syv meter lange Rolls-Roycer i messing som ble brukt av maharajaer i regioner av India bare Vishnu har hørt om. Det er meningsløst omfangsrike hatter og vogntog med innkjørt champagne.
Det hele toppes med kåringen Best of Show, som i år ble en 1931-modell Bentley 8 Liter Gurney Nutting Sports Tourer, eid av Sir Michael Kadoorie – en hotellmagnat fra Hong Kong med en anslått formue på 69 milliarder kroner.
Sure kjøp
Dagen i forveien, på en gressplen ved siden av rådhuset i byen Seaside, avholdes derimot det årlige Concours d’Lemons.
Videregående engelskkjennere vet at lemon ikke bare betyr sitron, men også en bruktbil som viser seg å være fullstendig håpløs. Det finnes en kjent økonomisk teori om dette – The Market for Lemons: At gode bruktbiler blir beholdt, mens dårlige tilbys for salg, ettersom kjøperen ikke har peiling på om bilen er god eller dårlig (men må anta det sistnevnte).
Vi skal ikke starte noe økonomifag her, men kan kjapt fastslå at bruktbilene på plenen vi står på tilhører den siste kategorien.
Mer hull enn bil
– Jeg tror det er en 72-modell, sier John Leary.
Han er egentlig bare en tilfeldig fyr som gikk forbi en gjennomrustet og skabbete Volkswagen Karmann Ghia hos Dodi Auto Sales, en smått legendarisk bruktbilsjappe langs Highway 1 i Monterey.
– Dodi sa til meg at om jeg fikk den til å gå, så kunne jeg ta den med på showet. Jeg er fra Connecticut og bare her på ferie, jeg er ikke engang mekaniker, sier Leary.
Den opprinnelig elegante VW-kabrioleten later til å ha ligget på havets bunn i 20 år. Store deler av karosseriet er borte, og skjermene holdes fast ved hjelp av remmer. HMS-faktoren er lavere enn null, men bilen har kommet seg til Seaside for egen maskin.
– Er den ok å kjøre?
– Vi krysset fingrene for at den skulle greie de tre kilometerne opp hit. Radioen virker og taket går tre fjerdedeler ned.
Salt året rundt
Nordmenn tenker gjerne på California-biler som rustfrie, men dette eksemplaret har rullet alle sine dager i Carmel-by-the-Sea ved det relativt saltholdige Stillehavet. For å gjøre ting verst mulig for bilen, bodde eieren – en venn av bruktbilselger Dodi Khalil – rett ved stranden.
Concours d'Lemons
Karmann Ghiaen var sist registrert i 1998. Etter et mislykket salgsfremstøt til en kar i Fresno, ble den stående utenfor forretningen.
Gjennom et sønderrustet motorlokk renner bensin fra en oljekanne via en gammel slange ned i motoren.
– Jeg så at han var alvorlig, sier Khalil, og ser på Leary.
– Jeg liker best hvordan vi løste bensintilførselen.
En avkappet drittbil
Ikke mange mislykkede ideologier kan skryte av å ha avlet så mange elendige biler som kommunismen, og i kategorien «Kommunist Kars» troner en Yugo Cabrio, som faktisk ble solgt ny i USA som ledd i en snodig handelsavtale med daværende Jugoslavia.
«The Ultimate Chick Magnet» står det på døren, hvor det også opplyses om at bare 72 slike kabrioleter ble produsert.
Yugoen ser ut til å være strøken, sannsynligvis fordi eierne har skammet seg for mye over å kjøre den.
Det ville vesten
Siden USA ikke er i EU, finnes det ingen EU-kontroll. Og den eventuelle Amerika-kontrollen ser ut til å være meget slapp. Det finnes ingen nedre kvalitetsgrense for hva som kjører inn på plenen, men derimot et totalt fravær av humørløse inspektører fra det lokale biltilsynet.
En Nissan Altima fra midten av 90-tallet er konvertert til en dommedagsfarkost med påsveisede våpen og så mange skarpe kanter at den truer med å kappe opp alle de fremmøtte. En 1955-modell DeSoto med V8-er er abnormt hevet, og skal senere vinne prisen for største miljøkatastrofe. Eieren estimerer et bensinforbruk på 4,7 liter per mil.
Haute couture… Opel
Ved to Ferrari-lignende biler fra 80-tallet står tyskeren Philipp von Weitershausen. Det viser seg imidlertid at bilene er av det temmelig sære merket Bitter. Kort fortalt dreier det seg om ombygde Opel-modeller med en fryktelig høy pris. Bilene ble derfor kjøpt av fryktelig få mennesker.
– De bygget rundt 500 av disse. Omtrent halvparten ble solgt i USA, forklarer han.
Når von Weitershausen ikke er i garasjen eller kjører billøp, jobber han som programmerer for Tesla, som har sitt hovedkontor ikke altfor langt herfra.
– Dette var veldig dyre biler. I 1985 kostet en sånn 50.000 dollar, sier han, og ser ned på den ene av sine to Bitter SC.
Hvis det var en Ferrari, kunne man brukt 200.000 dollar på et verksted, men det er det jo ikke verdt å bruke på en BitterPhilipp von Weitershausen, Bitter-eier
Ferrari light
Til tross for det absurd lave produksjonsvolumet, var SC-modellen i produksjon fra 1979 til 1989. Under skallet – som ligner enormt mye på Ferrari 365 GT4 2+2 og senere 400 og 412 – befinner det seg en Opel Senator. Dører og dashbord er hentet rett derfra. Under panseret sitter en 3-liters rekkesekser, den samme som i Senator og Monza.
– Denne ble i sin tid kjøpt i Beverly Hills og endte opp som et låvefunn i Los Angeles. Jeg kjøpte den for 5.000 dollar og har brukt litt penger på å få den til å gå, sier von Weitershausen om den røde bilen.
– Kan en Bitter være en god investering?
– Problemet er at de er lite kjent. Det ble nylig solgt en fin SC for 26.000 dollar, men det er en «oddball»-bil. Hvis det var en Ferrari, kunne man brukt 200.000 dollar på et verksted, men det er det jo ikke verdt å bruke på en Bitter.
Opel-spesialiteter
Det morsomme med en Bitter SC er at den ruster like mye som en Opel fra 80-tallet. En spesialitet er gjennomrustede støtdempertårn, som til slutt fører til bilens ugjenkallelige fall mot bakken.
– Denne bilen fant jeg i Illinois, og jeg kjøpte den egentlig for deler. Den var rusten, og hadde veldig dårlig styrke i støtdempertårnene. Men her er det ingen EU-kontroll, smiler von Weitershausen.
Pensjonistenes valg
Selvsagt er det ikke bare skralt Europa-stål og kommunistisk søppel å finne på plenen. I kategorien «Rust Belt American Junk-Ford» troner Randall Oleski og hans våpenlobbyvennlige Mercury Grand Marquis fra 1999.
Grand Marquis og søstermodellene Ford Crown Victoria og Lincoln Town Car er noe av det mest erkeamerikanske som finnes, og dessverre et leit minne om en tidsalder som forlot oss for bare åtte år siden, da produksjonen av disse «full size»-amerikanerne stanset.
Og i USA er det ikke som i Norge, der gamle folk surrer rundt i Toyota Yaris og Opel Corsa.
– Dette er en ordentlig bestemorbil. Disse Grand Marquis-ene ble markedsført mot eldre folk, sier Oleski.
Allsidige bensinslukere
Han kjøpte den 5,39 meter lange bilen av en 90 år gammel dame i 2014. Den er utstyrt med en 4,6 liters V8-er med 215 hestekrefter.
– Jeg betalte 2.500 dollar for den og puttet 3.500 dollar inn i oppgraderinger, sier Oleski, som bruker bilen til daglig – fullt utstyrt med kufanger, lysbjelke på taket og kraftige terrenghjul.
Det mest spesielle med disse bilene er ikke størrelsen i seg selv, men at de er bygget på separat ramme. Det gir temmelig duvende kjøreegenskaper, men også slitestyrke nok til at Ford «Crown Vic» lenge var den foretrukne politibilen i USA. Etter noen års hard bruk i offentlig tjeneste, ble de gjenlevende bilene ofte solgt til drosjebruk, og ennå kan man se gule flak med «Police Interceptor» på bakluken – da med en god del forsterkninger og 250 hestekrefter.
De brukte 400 dollar på å bygge den, 250 på å få den til å gå og resten på weedJuryens omtale av vinnerbilen
Falsk Ferrari vinner
Et arrangement som dette er ikke komplett uten et sinnssykt antall kåringer, ganske likt som i det snobbete søsterarrangementet på Pebble Beach.
En Lancia Flaminia vinner pokalen for «Mest unødvendig teknologisk komplekse italienske bil», mens en Triumph GT6+ vinner «The Royal Order of MOT Failure», altså Den kongelige orden for feil på EU-kontroll.
En «Ferrari» vinner den gjeveste prisen, «Worst in Show». Misfosteret er en Pontiac Fiero med et grusomt bodykit.
«De brukte 400 dollar på å bygge den, 250 på å få den til å gå og resten på weed», heter det i juryens rosende omtale.
