Tiden som kommer blir en travel tid for Oljefondet og Norges Bank. Fredag fastsatte Finansdepartementet det nye mandatet for Statens pensjonsfond utland, og dette gjør en allerede travel periode enda mer travel.
Noen av endringene betyr at Finansdepartementet tar tettere kontroll med fondet, og andre at utenforstående, fondets egentlige eiere, får vite mindre om hva som skjer og hvordan ting gjøres.
Fondets sjef de siste elleve årene, Yngve Slyngstad, skal erstattes. Når det skjer, og hvem den nye sjefen blir, er ukjent.
Den nye sjefen skal stå ansvarlig overfor Norges Banks nye hovedstyre, der makroøkonomene er erstattet av bedriftsledere og styregrossister. Det er en av konsekvensene av at hovedstyret ikke lenger skal befatte seg med pengepolitikk, som er flyttet over i Norges Banks nye pengepolitiske komite.
Den største endringen i det nye mandatet, sett utenfra Bankplassen, er at vi vil få mindre innsikt i hvordan Oljefondet drives og presterer.
Da Slyngstad i mars la frem årsrapporten for 2018, viste han til at denne rapporten inneholdt flere tall og færre ord enn tidligere.
«Risikoen i fondet er høyere enn tidligere etter at vi har kjøpt oss opp til en aksjeandel på 70 prosent», forklarte Slyngstad til Finansavisen.
I lys av økt risiko, er endringen i fondets rapporteringskrav pussig. I stedet for kvartalsvise rapporter, hvor fondet og Norges Bank har måttet redegjøre for både avkastningen, avvik fra indeks og markedsforholdene, skal fondet nå kun rapportere hvert halvår.
Dette er for å «ivareta hensynet til langsiktighet» og for å spare ressurser, ifølge Finansdepartementet.
Hvordan dette gir bedre langsiktighet er vanskelig å forstå. Fondets verdi rapporteres uansett daglig, men i stedet for «småsjokk» om markedsutsiktene og forvaltningen hvert kvartal, risikerer vi større uro hvert halvår. Er det gitt at den brede oppslutningen om fondet tåler det?
Behovet for hyppig rapportering er heller økende enn synkende. I januar begynner fondet å renske ut aksjer i selskaper som driver oppstrøms oljevirksomhet. Dette utgjør aksjer for rundt 60 milliarder kroner. Instruksen for hvordan nedsalget skal foregå, inkludert tidsplanen, er unntatt offentlighet, men dette vil åpenbart skje gradvis og over lang tid.
Det samme gjelder trimmingen av obligasjonsporteføljen, hvor obligasjoner fra fremvoksende økonomier skal ned i 5 prosent (og hvor følgelig beholdningen av amerikanske statsobligasjoner vil stige ytterligere).
Startskuddet går også for fondets investeringer i unotert grønn infrastruktur. Også her kommer endringer helt på tampen. Norges Bank har ønsket, og får lov til, å også investere i grønne tjenester.
Hele smørbrødlisten over mulige investeringer lyder nå: «miljøvennlige eiendeler eller teknologi, herunder klimavennlig energi, energieffektivisering, karbonfangst og lagring, vannteknologi og miljørelaterte tjenester som håndtering av avfall og forurensning mv.».
Samtidig pålegges fondet å sjekke HMS-statusen i selskapene som vurderes for både unotert eiendom og unotert infrastruktur. Under «due dilligence» skal fondet vurdere blant annet «helse-, sikkerhets-, miljø-, samfunns- og styringsmessige risikofaktorer».
Finansdepartementet gjennomfører dessuten to endringer i mandatet som i hvert fall tilsynelatende reduserer Norges Banks og NBIMs uavhengighet.
Selv om Norges Banks hovedstyre nå slipper å dele tiden mellom Oljefondet og pengepolitikk, og dermed burde være mer kompetent og kapabelt til å styre fondet, krever Finansdepartementet at viktige beslutninger om strategi, risikorammer og forsvarlig forvaltning forelegges departementet fire uker før Hovedstyret fatter vedtak.
Hovedstyret og Norges Banks representantskap protesterer, og mener dette gir en uklar ansvarsfordeling. Finansdepartementet står på sitt, men godtar å bli informert tre uker før vedtak. Begrunnelsen for foreleggelsesplikten fremstår uansett som merkelig: Departementet insisterer på at eier må ha tid til å si sin mening, men understreker samtidig at «ansvaret for den endelige beslutningen uansett vil ligge hos hovedstyret, uavhengig av om departementets innspill er fulgt opp eller ikke».
Som om dette ikke var nok, pålegges Norges Bank å sikre Finansdepartementet «direkte tilgang» til alle eksterne leveranser av data, systemer og indekser.
Finansdepartementet skulle dermed være sikret full innsikt, noe vi andre altså bare kan glemme.
