The Federal Reserve should likewise act so that countries, of which there are many, no longer take advantage of our strong dollar by further devaluing their currencies. (...) Lower Rates & Loosen - Fed!

Donald Trump på Twitter 2. desember

Se opp for nye Twitter-meldinger fra Donald Trump denne uken. Federal Reserve har ikke tenkt å melde om noe nytt rentekutt etter rentemøtet som avsluttes onsdag.

Jobbtallene fredag fjernet det som måtte være av tvil. Betingede markedsforventninger tilsier ifølge Bloomberg uendrede renter nå og bare ett kutt i løpet av 2020. Fra juli til oktober i år ble styringsrenten satt ned tre ganger, fra intervallet 2,25–2,50 prosent til 1,50–1,75 prosent.

Fed styrer offisielt etter et inflasjonsmål på 2 prosent. Men det er bemerkelsesverdig hvor nær banen i faktisk amerikansk nominelt BNP (NGDP) siden 2010 har vært en bane som sikter på en årlig vekst i NDGP på 4 prosent, påpeker danske Lars Christensen, som driver bloggen The Market Monetarist.

For ham ser det ut til at det ikke er tilfeldig, men at Fed faktisk har fulgt en slik bane, enten det er bevisst eller ei.

Forskjellen mellom nominelt BNP og bruttonasjonalproduktet vi normalt snakker om er at det normale BNP-et er inflasjonsjustert.

Tommelfingerregelen for inflasjonsstyring er den såkalte Taylor-regelen, formulert av økonomen John Taylor i 1993 som en beskrivelse av hvordan Fed faktisk fører pengepolitikken. Renten settes etter Taylor-regelen basert på hva inflasjonen er, hvor stort henholdsvis produksjonsgap og inflasjonsgap er, hvilken vekt som tillegges produksjonsgap og inflasjonsgap, og hva naturlig rente er (Christensen uttrykker det slik: r=p+0,5y +0,5(p-2) +2, men formelen kan uttrykkes annerledes og tallene byttes ut).

Det begynner å bli en stund siden noen trodde på en naturlig rente rundt 2 prosent. Kanskje er den i stedet nærmere null. Erfaringene fra særlig etter finanskrisen er at det har vært vanskelig å komme opp på inflasjonsmålet i mange land.

Det har holdt live i det gamle argumentet til Milton Friedman, nå fremført av Christensen: Sentralbanker burde utøve pengepolitikk gjennom å kontrollere veksten i den monetære basen og la renten i markedet bli hva den blir. Men det har ingen sentralbanker gjort.

Skulle de gjøre det, finnes det et alternativ til Taylor-regelen, nemlig McCallum-regelen, foreslått av Bennett McCallum i 1987.

Christensen uttrykker den regelen slik: b= x*-v*+0,5(x*-x_(t-1)).

Der er b kvartalsvekst i pengemengden, v* trendveksten i pengemengdens omløpshastighet (16 kvartalers bevegelig snitt), x* er målet for kvartalsvekst i nominelt BNP, mens x_(t-1) er kvartalsvekst i nominelt BNP i foregående kvartal.

Hva er vitsen? Med renten nær eller under null og betydelig usikkerhet om hva naturlig rente er, seiler pengemengden opp som noe å ha kontroll med.

Og hvis – dette er et stort hvis – Federal Reserve i praksis styrer etter nominelt BNP, hører nominelt BNP hjemme på høyresiden i ligningen det styres etter.

Christensens beregninger tilsier at McCallum-regelen gir en god beskrivelse av pengepolitikken USA faktisk har ført både før og etter finanskrisen, men at den var for stram i 2010 (Fed var for ivrig til å heve) og under eurokrisen i 2011–2013. Jerome Powell gjorde rett i å stramme inn i 2017–2018, men i 2019 burde han stimulert mer: Årsveksten i den monetære basen er rundt 4,5 prosent, mens McCallum-regelen sier den skulle vært 6–6,5 prosent.

Oh well. Hvis noen nevner McCallum for Trump, spørs det hvor lenge inflasjonsmålet overlever.