Ikke alle er like klar over at McLaren-navnet har sine røtter til en ung racerfører fra New Zealand: Bruce McLaren ga sitt liv til motorsporten. Bokstavelig talt. Tirsdag 2. juni er det nøyaktig 50 år siden han forulykket under testing av den nye CanAm-bilen M8D på Goodwood.
Smittet fra barndommen
Bruce McLaren kom fra en familie som drev en Shell-stasjon i Auckland. Faren drev med motorsport, blant annet med familiens hverdagsbil, som var noe så eksotisk som en 1935 SS1. Bruce tok førerkort rett etter 15-årsdagen, og det gikk ikke lenge før han begynte å konkurrere med en 1928 Austin Seven.
SJELDEN PERLE: Kun 24 slike McLaren M1A ble bygd, og ingen er mer berømt enn nummer 20-01, som ble stilt ut på London Racing Car Show i 1965. Foto: Ivar Engerud
Utover 1950-tallet kjørte han så vel bakkeløp som baneracing. Etter hvert sluttet faren med aktiv racing, og overlot sin Austin-Healey til Bruce, som hadde tatt årets beste eksamen på hjembyens tekniske høyskole. Samtidig kom stadig viktigere internasjonale stjerner til billøp på New Zealand og Australia på vinteren hjemme i Europa. Der fikk de blant annet møte Australieren Jack Brabham, som var en av de mest fremgangsrike førerne med sine Cooper-racere med midtmonterte motorer.
Mange talenter
Bruce ville opp og frem, og han kjøpte derfor en av Brabhams Cooper sportsbiler. Det skulle bli starten på et langt samarbeid mellom de to, hvor Brabham var mentoren for den unge McLaren. I 1957 begynte Brabham å kjøre Formel 1 med Cooper. Året etter kjøpte og skrudde Bruce sammen sin egen Cooper, og i Tysklands GP på Nürburgring vant han Formel 2-klassen. John Cooper tilbød umiddelbart McLaren en ekte og ferdigbygget Formel 1-bil til 1959-sesongen.
PREMIEREVISNING: Etter mange år i USA kom bilen til Østerrike for noen år siden og ble vist på Villa d’Este. Foto: Ivar Engerud
På Sebring i 1959 vant Bruce McLaren sitt første Grand Prix-løp. Kun 22 år gammel ble han tidenes yngste Grand Prix-vinner, en posisjon han beholdt helt til Fernando Alonso vant Ungarns Grand Prix i 2003.
Midtmotorrevolusjonen
I 1960 vant McLaren også Argentinas Grand Prix, og de øvrige resultatene hans det året var jevnt over så gode at han ble toer bak Brabham i Formel 1-VM. Bruce McLaren var blitt berømt, i tillegg til at han hadde spilt en betydelig rolle i bilsportens midtmotorrevolusjon.
Mens Brabham etter hvert startet utviklingen av sin egen Formel 1-bil, fortsatte McLaren hos John Cooper som førstefører. Cooper-epoken var imidlertid på hell, så resultatene i Formel 1 gikk nedover samtidig som Bruce selv fikk kontrakt med Briggs Cunningham for sportsbilløpene.
Egenbygd sportsbilkarriere
Det skulle ikke gå lenge før McLaren fulgte i Brabhams hjulspor og startet med kraftige modifiseringer av noen Cooper racerbiler og en Climax-drevet Zerex-Cooper han kjøpte fra Roger Penske i USA.
BRUTAL RACER: McLaren M1A er en studie i 1960-talls brutalt vakker racinghistorie, akkurat som konkurrenten Maserati Birdcage i bakgrunnen. Foto: Ivar Engerud
Den originale McLaren bygde Gruppe 7 racingbilen var en enkel rørrammekonstruksjon med en lett og kompakt Oldsmobile V-8 motor. Testkjøringen av McLaren M1 på Goodwood i september 1964 senket banerekorden med tre sekunder. Løpsdebuten skjedde på Mosport Grand Prix i Canada noen uker senere, hvor Bruce McLaren tok sin egenkonstruerte bil inn til en meget respektabel tredjeplass.
McLaren var i ferd med å etablere seg som en seriøs og fryktet bilkonstruktør så vel som fører. Og om ikke kundene sto i kø, så var det betydelig interesse fra private som ønsket en McLaren-bil.
AERODYNAMISK STUDIE: Karosseriet er laget for å begrense luftmotstanden maksimalt, samt med sjenerøse åpninger for å kjøle motor og bremser. Foto: Ivar Engerud
Men teamet hans hadde ikke noen kapasitet til å bygge mange biler. Det oppdraget ble overlatt til Elva Cars i Bexhill i England, og bilene derfra fikk navnet McLaren-Elva.
M1A ble satt i produksjon som McLaren-Elva Mark 1 og den ble utstyrt med 4.7 liter Ford V-8 motor i tillegg til den standard 4.5 liter Olds, Totalt 24 ble bygd før man videreutviklet den til M1B (og dermed ble de første hetende M1A i ettertid). Om ikke den sportslige suksessen til M1A var enorm, ble det en god kommersiell start for McLaren og ikke minst Elva, som produserte og solgte over 75 replikaer.
Originalen
LEGENDE: Bruce McLaren. Foto: NTB Scanpix
Bilen på disse sider er imidlertid ingen replika. Det er en av de originale 24 bygde i 1964/65 og ikke hvilken som helst av disse. Det er den aller første kundebilen McLaren produserte med chassis nummer 20-01. Det er denne bilen som ble stilt ut på London Racing Car Show i 1965 og som senere ble kjøpt av Jaguar-forhandleren og teameieren John Coombs i Guildford syd for London.
Coombs sendte den ut i krigen på Silverstone med Graham Hill bak rattet hvorpå han raskt solgte den videre til amerikaneren Jerry Entin i California. Entin lot Hill kjøre den igjen i LA Times Grand Prix på Riverside før eksemplaret skulle få en rolle i Elvis-filmen «Spinout» i 1966, hvor hovedpersonen kjører det gullfargede eksemplaret.
Entin beholdt bilen gjennom 1967-sesongen før den ble solgt videre. Frem til i dag har den bare vært hos en håndfull eiere, blant annet Marshall Matthews Collection i Colorado, mannen som eide et dusin av Bruce McLarens konstruksjoner fra denne M1A, via M1B, M2B, M3A, M5A, M1C, M6A…du skjønner tegningen.
Det ble over 20 ulike McLaren-varianter før Bruce McLarens liv endte tragisk, slik så mange racerførere hadde avsluttet livet før ham. Men hans McLaren Cars fortsatte å utvikle stadig flere racerbiler til både sportsvognracing og Formel 1.
Og McLarens superbiler er legendariske, fra F1 til dagens mange varianter. Men her har du altså starten, bilen som startet legenden. Den imponerende historiske raceren er i dag i Østerrike, som et levende minnesmerke om en av historiens største personligheter, Bruce McLaren.
