Folkefinansiering er et konsept der enkeltpersoner går sammen og finansierer prosjekter for eksempel ved å gi lån, og er en måte å sørge for finansiering av virksomheter utenfor bankene. Det gir bankene sunn konkurranse som gir små og mellomstore bedrifter en annen finansieringsmulighet når bankene av ulike grunner sier nei. Det gir også forbrukere og profesjonelle investorer mulighet til å investere direkte i små og mellomstore selskaper, uten å være henvist til å kjøpe aksjer på det volatile aksjemarkedet.
Lånebasert folkefinansiering har hatt jevn og bratt vekst over hele verden siden konseptet dukket opp tidlig på 2000-tallet. I Norge hemmes utviklingen av særnorske regler. Dette ble påvist allerede i Kapitaltilgangsutvalgets rapport til Finansdepartementet i 2018. Småbedriftenes kapitalbehov er neppe blitt mindre siden 2018, men reguleringen har det ikke skjedd mye med. Som en nødløsning besluttet Finansdepartementet i fjor å innføre et unntak fra det generelle utlånsforbudet i finansforetaksloven, som gjorde det mulig å låne ut opp til 1 million kroner via folkefinansieringsplattformer per år. Problemet er at dette unntaket i realiteten er en begrensning som effektivt hemmer vekst i markedet.
Det er naturlig at om du tjener 500.000 i året, så er investeringer på opp mot 1 million kroner altfor høyt
Argumentet for å begrense utlåningen via folkefinansieringsplattformer har primært vært forbrukerbeskyttelse. Som en seriøs aktør er det ikke vanskelig å stille seg bak et prinsipp om forbrukerbeskyttelse. Det er naturlig at om du tjener 500.000 i året, så er investeringer på opp mot 1 million kroner altfor høyt. Men det er noe helt annet om du har en formue på 50 millioner kroner, eller for pensjonsfond med mange milliarder under forvaltning.
En årlig begrensning på 1 million kroner fremstår ikke som noen reell forbrukerbeskyttelse, og den treffer ikke særlig bra for småsparere som kanskje aldri vil kunne investere så mye som 1 million kroner per år.
Det er underlig at man her til lands ikke har latt seg inspirere av regelverket som gjelder for aksjeinvesteringer, hvor det skilles mellom ikke-profesjonelle og profesjonelle investorer (verdipapirloven). Nettopp en slik sondring har EU gjort i sitt forslag til ny regulering av folkefinansiering. Forbrukerbeskyttelsen gjennomføres der i stedet gjennom å stille krav til informasjon som plattformene må presentere, og ved å begrense hvor mye uprofesjonelle investorer kan investere i hvert lån. En slik regulering gir fornuftige incentiver til å spre investeringene over flere lån og dermed redusere porteføljerisikoen.
En universell maksbegrensning som også inkluderer profesjonelle investorer slik det nå er i Norge, fører derimot til at større prosjekter, som vanligvis er gode investeringsobjekter for både småsparere og profesjonelle investorer, ikke blir aktuelle for folkefinansieringsplattformene. Det er konkurransevridende, og ikke forbrukerbeskyttende.
Mulighetene for småsparere til å investere sammen med, og ha samme risiko som, profesjonelle investorer er en av de største fordelene ved folkefinansiering. I England og Sverige, for eksempel, investerer store pensjonsfond side om side med småsparerne. Det gjør at plattformene kan løfte langt større prosjekter, samtidig som plattformene må tilfredsstille pensjonsfondenes krav til kredittscoring osv. I Norge er det helt utenkelig at aktører som Storebrand og KLP, med over 700 milliarder kroner under forvaltning, kan bruke tid på investeringer som er begrenset til 1 million.
I England finansieres nå cirka 20 prosent av bedriftene via folkefinansieringsplattformer
Med lave innskuddsrenter, volatile aksjemarkeder og økt fokus på behovet for privat pensjonssparing, har forbrukernes interesse rundt sparealternativer økt. I en bredt sammensatt spareportefølje vil folkefinansiering være et godt supplement til tradisjonelle fondsinvesteringer og innskudd, typisk med høyere risiko men også høyere avkastning.
Vi opplever ofte at politikerne avfeier bransjens relevans med at den er liten og står for små volumer. Vår egen vekst i Sverige og bransjens globale vekst og omfang viser at dét er et dårlig argument – i England finansieres nå cirka 20 prosent av bedriftene via folkefinansieringsplattformer. Folket vil ha folkefinanansiering, også i Norge, men da må politikerne legge til rette for det. Å fjerne 1-millionsbegrensningen for profesjonelle investorer ville vært et betydningsfullt steg på veien. Og god hjelp for småsparere, som ville fått flere gode investeringsalternativer.
Linn H. Ringvoll
Sjef i Kameo Norge og styreleder i Norsk Crowdfunding-forening
Sebastian Martens Harung
Gründer av Kameo
