
Argumentene ligger egentlig mest i alle forklaringer man kan tenke seg som har gjort dollaren svak i det siste, kombinert med hvilket historisk nivå dollaren faktisk ligger på nå.
Vi tar forklaringene først:
Ok, alt dette vet markedet, og det kan derfor argumenteres for at det er priset inn. Er det ikke typisk, at når det ser som verst ut, snur ting opp igjen?
Men la oss se på hvilket nivå dollaren er på. En kan lett argumentere for at dollaren nå skal være historisk svak. Men det er den absolutt ikke. Safe haven-oppgangen i dollar, i forbindelse med børskrakket i mars, er nå borte, og litt til.
«Litt» er poenget her. «Litt» er muligens litt for lite.
Ser man på dollarindeksen (DXY), må man tilbake til mai 2018 for å finne et lavere nivå. Men i mai 2018 sto det ganske greit til i USA, sammenlignet med for eksempel Europa (også med tanke på rentenivået). Skal dollarindeksen falle til 2011-nivået, må dollarindeksen falle fra 93 i dag til 74 – en nedgang på 20 prosent.
Ser man på Feds handelsvektede dollarindeks, er det historiske nivået enda høyere enn i DXY. Grafen viser at dollaren slettes ikke er svak i det hele tatt. Faktisk er dollaren sterkere nå enn ved årsskiftet, og hvis dollaren skulle falle ned mot nivået i april/mai 2018, er nedsiden på 10 prosent. Nedsiden til 2011-nivået er på hele 26 prosent.
26 prosents nedgang ville isolert sett betydd 6,70 mot norske kroner, som i så fall ville vært det laveste nivået siden 2014. Det ville vært som om det oljedrevne kronefallet ble utlignet av USAs pengetrykking, nullrenter, budsjettunderskudd og de andre konsekvensene av Trumps dårlige håndtering av coronaviruset.