Den store geopolitiske konkurransen i det 21. århundre står mellom Kina og USA. De to stormaktene studerer hverandre fra hver sin side av Stillehavet. De har liten sympati for hverandre. Vi ser starten på et massivt geopolitisk oppgjør.
Går man til historiebøkene kan det gå riktig så dårlig.
Siden 1500 har faktisk brytningen mellom en etablert og en utfordrende stormakt resultert i krig i 70 prosent av tilfellene.
Om boken
«Has China Won? The Chinese Challenge to American Primacy» av Kishore Mahbubani
PublicAffairs
308 sider
Allerede den greske historikeren Thukydid påpekte årsaken til krigen mellom Athen og Sparta, som startet i 431 f.Kr.
Det som gjorde krigen uunngåelig var Athens fremvekst og frykten dette skapte i Sparta, skriver den greske historikeren.
Trenger ikke utløse fiendskap
Kishore Mahbubani jobbet i Singapores utenriksdepartement i over 30 år. Han har vært landets FN-ambassadør, leder for FNs sikkerhetsråd fra 2001 til 2002, og deretter ble han Asia-ekspert på fulltid, først ved Universitetet i Singapore, og deretter på Harvard.
Vår mening
+ Uvant perspektiv. Det er det ingen som tar skade av å lese.
+ Godt språk, lett å lese.
+ Gir økt innsikt i forholdet mellom Kina og USA. Det er unektelig verdens viktigste bilaterale relasjon.
- Et utilslørt forsvar for det kinesiske kommunistpartiet.
- Analysen kastes på båten når superlativene om det kinesiske regimet kommer frem.
Vi kan ta konklusjonen hans først: Kinas vekst og USAs relative fall vil nødvendigvis føre til motsetninger mellom de to, men det er ikke gitt at det må ende med fiendskap og vold.
Det vil være i menneskehetens interesse at de to kan samarbeide fredelig for å løse planetenes problemer, og mye vil være løst hvis ikke USA insisterer på sin historiske eksepsjonalisme.
USA intervenerer stadig i andre lands anliggender. Det hevder de å ha rett til som følge av moralsk overlegenhet.
Et slik misjonerende, ideologisk motivert korstog fører mye dårlig med seg, hevder Mahbubani, og peker på Libya, Irak og Afghanistan.
Hvor er demokratiet og stabiliteten i disse landene? spør han. Tenk om Kina skulle oppføre seg på samme måten?
Ja, for er det ikke slik at Vesten egentlig drømmer om en folkelig oppstand mot kommunistregimet i Kina, slik som i Øst-Europa i 1989?
Nei: Verden må erkjenne at Kina ønsker å gå sin egen vei. Kina er en 2.500 år gammel sivilisasjon som stort sett har hatt fred med naboene og ikke begitt seg inn på imperialistiske eventyr, leser vi.
På toppen av IQ-pyramiden
Det er når Mahbubani skriver om Kina og landets kommunistregime at energinivået blir skrudd opp et hakk og de kalde analysene blir lagt til side.
Vesten har nemlig misforstått hva Kinas kommunistparti egentlig står for. Vi driver nemlig og henger seg opp i kommunismen, og forstår ikke at partiet er Kinas, altså nasjonens representanter.
Men til forskjell fra inkompetansen og middelmådigheten som preger dagens folkevalgte ledelse i for eksempel USA, er det kinesiske lederskapet usedvanlig kompetent og dynamisk.
Han forteller om en ung, usedvanlig smart kvinnelig student han møtte noen år tidligere, av den typen som gjerne plukkes opp av prestisjefulle arbeidsgivere i Vesten.
Hennes mål var å oppnå medlemskap i Kommunistpartiet og å bli del av den eliten som utvikler Kina i riktig retning.
Alle samfunn har en IQ-pyramide, leser vi. I Kina er ledelsen i kommunistpartiet på toppen av den. Resultatet er kort og godt et kompetent og ukorrupt styresett, som til syvende og sist hele verden nyter godt av.
Hong Kong-protestene handler egentlig om boligmangel, ikke om demokrati. Xi Jinpings åpning for å sitte som president livet ut handler om stabilitet. De som snakker om demokrati i Kina, misforstår hva kineserne egentlig ønsker.
For de vil ha harmoni, ikke opprivende politiske konflikter. Og risikerer man ikke å få demagog valgt, slik som i USA?
Skamløs ros
Det er det nesten utrolig å lese slik skamløs ros av det sittende regimet. Hvis partiet er så kompetent, hvorfor ikke la kineserne bekrefte det ved å gi dem et valg, kunne man innvende.
Det kan jo tenkes at glorien falmer litt med en presse og uavhengige institusjoner som retter lyskasteren på enhver feil, særlig nå som veksten i landet dabber av.
Men et klart, tydelig og utradisjonelt blikk, det er det, i hvert fall for et europeisk publikum.
Vi får tro at makthaverne i Beijing er både smigret og fornøyde.
