– Hvilken bil synes du er tøffest?
Spørsmålet dukker opp fra tid til annen i godt lag med kollegaer og andre bilinteresserte. Ikke ofte, men ofte nok til at det er litt irriterende. Hvilket det selvsagt ikke burde være.
Bruker man så mye tid på å lese og skrive om, reise og fotografere biler som undertegnede, burde jo svaret kommet på ren refleks. Det gjør det ikke. Aldri. Noe som naturlig nok forundrer omgivelsene.
Forleden dukket det opp igjen, og denne gang greide jeg da på en måte å gi et svar. I hvert fall hvis vi kunne begrense oss til kategorien «Kileformede konseptbiler fra 1960- og 1970-tallet»: Ferrari 512 S Pininfarina Modulo.
Hvorfor svaret ikke ble Alfa Romeo Carabo, Bertone Stratos Zero eller Maserati Boomerang er ikke godt å si. Kanskje på grunn av at Modulo er den av dem vi så senest.
Sier ikke disse navnene deg noe var du i hvert fall ikke bilinteressert for 50 år siden.
Kileformpionérene
Kileform i fronten var helt i tiden for konseptbiler etter at Bertone hadde bygd Lamborghini Marzal i 1967 og fulgt opp med den enda mer revolusjonerende Alfa Romeo 33 Carabo til Genève-utstillingen våren 1968. Begge designet av Marcello Gandini hos Bertone.
Gandini hadde kommet inn og tatt over designsjefsjobben der i gården. Det skjedde akkurat da Giorgetto Giugiaro forlot selskapet mens Lamborghini Miura ble utviklet. En revolusjonerende konstruksjon med motoren bak kupeen, i en epoke hvor de sensuelle kurvene var i ferd med å erstattes med skarpe linjer.
Hos Pininfarina var det den unge designeren Paolo Martin som førte pennen med lave fronter. Han hadde startet sin designkarriere 17 år gammel i Giovanni Michelottis studio, hos tidenes mest produktive bildesigner. Etter et kort stint hos Nuccio Bertone, ble han fristet til Pininfarina, hvor han ledet arbeidet med konseptet Ferrari 206 S Dino Berlinetta Competizione utover sensommeren 1967.
Prosjektet tok kun fire måneder fra de fikk en av bilene som hadde kjørt Le Mans i juni til den var transformert til konseptet til Frankfurt-utstillingen fire måneder senere. Paolo Martin hadde vist hva han kunne og ble designsjef hos Pininfarina i 1968, 25 år gammel.
Fra en annen planet
Med to jobbytter og noen stilsikre designer under beltet tok Martin pennen fatt og skapte et av de skarpeste og villeste konsepter i historien. Pininfarina fikk et av de racingchassisene av Ferrari 512 S som var brukt i homologeringsøyemed. Med motoren i hekken kunne karosseriprofilen gjøres så ren at den kun besto av en sammenhengende lav linje fra den spisse fronten i bue til den lave hekken.
Synes du Ford GT40 er lav med sine 40 tommers høyde, så er denne 36,8 tommer, 935 millimeter. Vekten tipper så vidt 900 kilogram, og med over 550 hestekrefter fra V12-motoren ville den vært en rakett. I teorien.
Pininfarina gjorde den ikke kjørbar, for det var den visuelle og designmessige siden av prosjektet de var ute etter. Og at den skapte sjokk under debuten i Sveits våren 1970 er helt sikkert.
I Pininfarinas samling
Rett etter Genève-utstillingen ble den sendt til verdensutstillingen Osaka Expo i Japan for å vise hvilke kvaliteter og kunnskaper italienske karosserimakere hadde. Fra starten var den lakkert sort, men underveis på utstillingsrunden ble fargen byttet til hvit. Året etter sto den utstilt i Mexico City.
Deretter gikk den inn i Pininfarinas egen og voksende samling av prototyper og andre showbiler hvor den sto helt til i 2014. Med unntak av noen turer hit og dit i forbindelse med historiske utstillinger og jubileer, som på Pebble Beach i 1993, der vi så den for første gang.
Modulo ser mer ut som det har fraktet små grønne menn fra rommet til vår planet enn at den er ment til å kjøres med. Og faktum er at den aldri ble gjort kjørbar mens den var i Pininfarinas eie. Den var en ren designstudie uten noe håp om å kjøre én meter for egen maskin.
Til USA
Det syntes amerikaneren James Glickenhaus var altfor galt. Glickenhaus er mannen bak den Pininfarina-bygde Ferrari P4/5 fra 2006 og racingutgaven, P4/5 Competizione. Han var god venn av Andrea Pininfarina frem til dennes død i 2008, og han kjøpte selskapets 1967 Ferrari 206 S Dino Competizione for å hjelpe kapitalsituasjonen i det da kriserammede selskapet.
I 2014 fikk han kjøpt Modulo, og da startet et fireårs restaureringsprosjekt for å bringe den tilbake i perfekt stand, og bli kjørbar. Fire år senere møtte vi ham igjen på Pebble Beach, hvor den debuterte i 2018.
Not putting miles on your Ferrari is like not having sex with your girlfriend so she' ll be more desirable to her next boyfriendJames Glickenhaus
Året etter tok han den tilbake til Italia, til Pininfarina og Concorso d’Eleganza Villa d’Este, hvor de fleste av bildene til denne artikkelen er tatt.
- Jeg måtte bare prøve på motorveien, og for en kort periode hadde vi den over 200 km/t. Den er rett og slett voldsom, forteller Glickenhaus lett forlegen, men mest stolt mens fotografene ikke kan få nok av å forevige det unike synet.
Kjøreentusiast
Vi har nå møtt ham med noen av hans mange fantastiske nye og gamle biler de seneste 15-20 årene blant annet på Villa d’Este, Pebble Beach, Quail Lodge, Le Mans og Goodwood. Hvis noen amerikanske samlere blir beskyldt for å bare ha «trailer queens» gjelder det definitivt ikke Glickenhaus.
Blant annet har han kjørt sin 1967 Ford GT MkIV (nr. 4 på Le Mans med Bruce McLaren og Mark Donohue bak rattet) nærmere 100.000 kilometer siden han kjøpte den i 1990.
Så har han da også sitt eget motto (som vi lar være på originalspråket):
«Not putting miles on your Ferrari is like not having sex with your girlfriend so she' ll be more desirable to her next boyfriend».
