Lovgivningen fungerer som en usynlighetskappe for den som nå vil kuppe Norwegian, eller flyselskapets eiendeler.
I 2016 omtalte reder Åge Remøy sitt fall for Kjell Inge Røkkes Aker i det berømte Solstad-kuppet for «bakholdsangrep». Høsten etter spyttet blant annet investor Christen Sveaas inn et titalls millioner kroner på Norske Skog-aksjer uvitende om at forvalter John Chiang i Oceanwood allerede satt med den reelle makten.
Nå ser en lignende historie ut til å gjenta seg – riktignok med andre aktører – i det «noen» kjøper opp Norwegians obligasjoner.
– Det er i norsk rett ikke alminnelig innsyn i hvem som er eiere av obligasjoner, heller ikke for utsteder av obligasjonene, sier statssekretær Geir Olsen (V) i Finansdepartementet.
I Norwegian kan obligasjonskuppet være gjort på så lave kurser som under 20 prosent av pålydende gjeld. I obligasjonen NAS08, der det først ble observert kjøpsinteresse, kan over halvparten av hovedstolen på 482 millioner svenske kroner være kjøpt for under 50 millioner svenske kroner.
Snikende Røkke, skjult JF
Kun Røkke selv, hans partner John Fredriksen, og deres rådgivere vet hvor lenge Remøy måtte lide før de stakk kniven i Rem Offshore. På samme måte som at det kun er den amerikanske pokerspilleren Chiang som vet eksakt hvor lenge han hadde sittet og ventet på at Norske Skog skulle konkursbegjæres.
I Norwegians tilfelle vil investoren som nå kjøper seg opp i obligasjonen måtte vente til konkursbeskyttelsen i Irland opphører, før vedkommende har påvirkningskraft. Men så kan vedkommende spille sine kort.
Etter det Finansavisen forstår vil en obligasjonseier få reell makt rundt forhandlingsbordet i Norwegian når kreditoren eier mer enn en tredjedel av obligasjonen, det vil si når vedkommende har negativ kontroll. Skulle obligasjonsinvestoren ønske full kontroll, må vedkommende sitte på minst to tredjedeler av lånet.
– Etter verdipapirsentralloven har ansatte i en verdipapirsentral lovfestet taushetsplikt som blant annet omfatter eierforholdene til obligasjoner, fortsetter Olsen.
Blitt enormt
Det norske obligasjonsmarkedet er nå på omkring 3.330 milliarder kroner, og ikke-finansielle foretak står for 600 av disse milliardene, ifølge Stamdata.
Drevet av de kapitalintensive industriene i Nordsjøen, shippingnæringen og et tillitsbasert regelverk, er også høyrentesegmentet i det norske obligasjonsmarkedet blitt meget stort. Og Olsen har rett når han sier:
– Det norske obligasjonsmarkedet er en viktig finansieringskilde for norske virksomheter.
Olsen viser til at Finansdepartementet fikk en arbeidsgruppe til å utrede spørsmålet om innsyn i hvem som eier obligasjoner for noen år tilbake. Nå vil han ikke på vegne av Finansdepartementet diskutere om eiere av obligasjoner skal offentliggjøres på samme måte som aksjonærlister er tilgjengelige:
– Innsyn for allmennheten i øvrige obligasjoner vil ifølge arbeidsgruppen kunne innebære en stor endring av det norske obligasjonsmarkedet, sier Olsen.
– Etter det arbeidsgruppen er kjent med, er en slik åpenhet ukjent i utenlandske markeder og kan medføre at det norske obligasjonsmarkedet blir vurdert som spesielt. Arbeidsgruppen fremhevet at det er en risiko for at investorene vil anse dette som en ulempe, slik at likviditeten i det norske obligasjonsmarkedet reduseres, fortsetter Olsen.
Han er klar på at det «var ulike synspunkter i høringen», da arbeidsgruppens rapport var på høring i 2017.
Case Norwegian: Ingen kommentar
– Arbeidsgruppen la til grunn at det i norsk rett er adgang til å avtalefeste innsynsrett for utsteder, forutsatt at det dreier seg om et frivillig, uttrykkelig og informert samtykke fra långiver.
Olsen påpeker at det skal være åpenhet om eierforholdene i konvertible obligasjoner, som antas å være de obligasjonene med størst betydning for maktforholdene i et norsk allmennaksjeselskap.
På spørsmål om Norwegians obligasjoner, og om arbeidsgruppen var for opptatt av å ivareta de største tilretteleggernes arbeidsforhold, svarer Olsen:
– Vi ser det ikke som ønskelig å ta stilling til en isolert problemstilling som uansett er relatert til Norwegian-saken. Spørsmålet om økt innsyn hos obligasjonseiere må ses i en bredere sammenheng, slik arbeidsgruppen har gjort.
